Hva vet vi om artsutryddelse?
Så vidt jeg kan forstå, er kunnskapen elendig. Bildet av en artsfattig verden er tegnet gjennom modeller. Den virkelige verden, altså hva vi vet empirisk, forteller oss at 860 arter har forsvunnet siden år 1500. Listene til Verdens naturvernunion (IUCN) inneholder ikke flere navn. 85 av disse var pattedyr, 161 fugler. De fleste av disse forsvant for ganske lenge siden, slik at takten i artsutryddelsen er på vei ned. Selvfølgelig har det gått tapt en god del flere enn disse registrerte, ikke minst små dyrearter. Og vi vet at mennesket gjennom noen årtusener utryddet ytterligere fuglearter, og sannsynligvis noen av de store pattedyrene som tidligere fantes på alle kontinentene. Altså megafaunaen. Tidligere var det antatt at mennesket fjernet mammuten gjennom jakt, men nyere forskning viser at det nok snarere var klimaendringer. Uansett, utryddelsestakten er svært langt unna de 40 000 artene i året, som ofte brukes i den politiserte miljødebatten. Den er ikke engang 1/20 000-del av hva mange tror.
Av de 860 artene som har forsvunnet, var de fleste dyr som levde på øyer. Det som ofte tok dem, var hunder, katter, rotter og mus. Spesielt på små Stillehavsøyer hadde det utviklet seg dyreformer som ikke hadde slike effektive fiender. Da mennesket brakte med seg disse pattedyrene, gikk det særlig hardt ut over fuglearter som ikke kunne fly, samt krypdyr og amfibier. Av de rundt 400 000 planteartene, har ikke mer enn 151 gått ut av livets bibliotek de siste 500 årene.
En menneskeskapt natur
Også gjennom jord- og skogbruk, urbanisering og jakt, har mennesket redusert individantallet av både planter og dyr. Høsten 2017 hørte vi om færre insekter i Tyskland. Og vi har i tillegg utryddet disse 860 livsformene. Begge deler skal tas på alvor. Men samtidig har vi gjennom århundrer også gjort noe helt annet: flyttet på dyr og planter. Vi har skapt et nytt Pangea, hvor alt har kommet i kontakt med alt. Ingen sier det høyt, men effekten for biomangfoldet er langt kraftigere enn den beskjedne utryddelsen mennesket har stått for de siste hundreårene. I vårt eget land er godt over halvparten av de rundt 2 800 artene av blomsterplanter brakt hit med menneskets hjelp. De hørte ikke til i den opprinnelige floraen. Snøklokke, vårpengeurt, dagfiol, eple, russekål, kaprifol, rød- og svarthyll, er slike vi har hatt med i egen bagasje. Tilsvarende finner vi i New Zealand: Fremmede planter har doblet diversiteten i floraen. I Storbritannia har noe slikt som 1 875 nye planter og dyr etablert ville bestander de siste 2 000 årene. Ingen av dem har utryddet gamle arter. De nye har kommet i tillegg. I USA har mennesket tilført 20 prosent flere plantearter. Prosjektet DAISE (Delivering Alien Invasive Species for Europe) har dokumentert noe mer enn 12 000 nye arter i vår verdensdel de siste 500 år. Tilsvarende er det på alle øyer, i alle land, fylker, regioner og kommuner. Slik er det i alle naturtyper, landskaper og økosystemer. Biomangfoldet øker. Enhver nordmann har i dag langt flere arter i sine omgivelser, enn tipptipptippoldefaren for 170 år siden.
Forvaltningen, miljøorganisasjoner og politikere vil si at nye arter er et problem. De kategoriserer dem med ulik risikograd. Det er imidlertid hovedsakelig ideologi, basert på en rekke underlige forutsetninger. For det første: natur er alltid i endring, med eller uten menneskets hjelp. Da Sør- og Nord-Amerika kolliderte for rundt 3 millioner år siden, vandret dyr og planter i begge retninger. Det endret det biologiske mangfoldet. Fugler sprer frø og små dyr. Hele tiden, og helt naturlig. For det andre: svært få arter har vesentlig effekt på andre arter. Økologen Robert Paine var den første som viste dette, i 1969. Han oppdaget at en ganske sjelden sjøstjerne kontrollerte livet i strandsonen der han jobbet. Han karakteriserte den som en nøkkelart. Fjernet han sjøstjernen, endret økosystemet seg. Andre enn denne ene nøkkelarten fant han imidlertid ikke. Økologen Dave Rafaelli gjorde det samme i Skottland, gjennom mer enn et tiår. Han fjernet eller satte til arter, uten å finne én eneste nøkkelart. Og slik er det: de aller fleste arter som legges til eller trekkes fra i et økosystem, har svært liten betydning for samspillet. I økologien gjelder en ”ti-regel”: bare én av ti arter som kommer til et land, klarer å rømme ut i naturen. Av disse blir bare én tiendedel vanlige, og kun ti prosent herfra vil utgjøre et problem. For planter betyr det at de slår til som vellykkede ”ugras”. Én av tusen.
For det tredje: hva slags nostalgi ligger det bak å kreve en biologisk verden, slik den én gang var? Hvorfor skal vi utrydde vellykkede arter, slik som vakre lupiner langs veiene våre? Eller kanadagås? Hva slags økologisk jury skal sette seg til dom over sammensetningen av mangfoldet i naturen? Hvorfor skal vi alltid forsvare taperne? Når skal vi forstå at livet er en prosess, ikke et endelig produkt? Og til slutt; hvorfor skal vi alltid se på forandring som skadelig?
Nye arter
Selv om alle land og økosystemer får et større biologisk mangfold, reduseres det globale gjennom arter som utryddes. Geirfuglen og sabeltigeren er borte for alltid. Men i dette regnestykket glemmer vi én avgjørende prosess: dannelsen av nye arter. Vi glemmer evolusjonen, som er en tilpasning til endrede miljøbetingelser. Det nye Pangea representerer en verden hvor nærstående arter møtes på nye steder, og kan hybridisere. I dette Pangea splittes arter også geografisk, og slik oppstår også nye livsformer.
Biologer har lært at evolusjonen foregår langsomt. Og at artsdannelse tar tid, gjerne millioner år. Slik er det ikke. På Hawaii har sirissene nylig sluttet å synge. I løpet av omtrent 20 generasjoner har de respondert på nyankomne parasittfluer, som lokaliserte sirissene ved hjelp av lyd. Tidlig på 1990-tallet begynte sirissene å synge med kortere frekvenser, men ble stadig funnet og spist. Så endret de fasongen på vingene, og sluttet å lage lyder. Da slapp de lettere unna parasittfluene.
I 1923 ble en knoppurtart (Centaurea sulpurea) tatt med fra Spania, til California. Arten stjerneknoppurt (Centauria solstitiaris) hadde allerede etablert seg. Tre forskere fra Universitetet i Montana, Daniel Montesinos, Gilberto Santiago og Ray Callaway, hadde jobbet med dem. Ingen hadde den fjerneste idé om at de i løpet av kort tid kunne være på vei til å bli separate arter. Nærmest som en kuriositet bestemte Montesinos seg for å overføre pollen fra planter som vokste i Spania, til dem i California. Resultatene ga et lite sjokk: C. sulpurea produserte 44 prosent mindre frø per blomst, enn den gjorde hvis den fikk pollen fra individer som levde i USA. For stjerneknoppurt var resultatet enda tydeligere: 52 prosent mindre frø. Denne arten etablerte seg i California i 1824, men hadde da kommet fra Chile. Til sammen har stjerneknoppurt hatt omlag 350 generasjoner utenfor Spania. I løpet av henholdsvis 86 og 350 år er disse artene altså i ferd med å utvikle seg til nye arter. Foreløpig er de ikke det. De kan fremdeles produsere fruktbart avkom. Men de to knoppurtartene gir oss tydelig beskjed: artsdannelse gjennom geografisk isolasjon tar ikke nødvendigvis millioner av år.
I Storbritannia har sju eller åtte nye plantearter oppstått gjennom hybridisering med nærstående arter, siden år 1700. Innførte arter har krysset seg med de gamle, og nye har kommet til verden. Det skjer over hele kloden, og kan kanskje ha ført til ett tusen nye plantearter per århundre. Og til de nye planteartene oppstår dyrearter.
Livets bibliotek brenner på ingen måte. I en tidsalder hvor mennesket setter rammer for svært mye av klodens dyre- og planteliv, vokser mangfoldet raskere enn noen gang i klodens historie. Det er verken godt eller dårlig. Antropocen; menneskets tidsalder, er bare annerledes.
(Dette innlegget er tidligere publisert hos Miljømytene.no og er gjengitt her med forfatterens tillatelse.)