Den nye Jeløya-erklæringen har mange gode sider. Der heter det bl.a. at regjeringen ikke har tenkt å «støtte organisasjoner i de palestinske områdene som oppfordrer til vold eller som fremmer hatefulle ytringer, rasisme eller antisemittisme.»
23. januar kunngjør så utenriksminister Ine Eriksen Søreide at Norge opprettholder «vårt regulære kjernebidrag på 125 millioner kroner i 2018.» Hun bekrefter at Norge i 2017 gav 100 millioner ekstra i direkte prosjektstøtte til UNRWA. Den norske utenriksministeren hevder at ”UNRWA er viktig for stabiliteten i regionen” samt at ”UNRWA gjør en meget viktig innsats”.
Bakgrunn
UNRWA ble etablert av FN 8. desember 1949 for å hjelpe palestina-arabiske flyktninger etter krigen i 1948 hvor arabiske armeer angrep Israel i den hensikt å drukne landet i blod og kvele det i fødselen. Ikke noe organ ble etablert i FN for å hjelpe 800 000 jøder fordrevet fra arabiske- og muslimske land eller hjelpe Israel etter krigen. Intensjonen med UNRWA var en tidsbestemt organisasjon som skulle avvikles når flyktningproblemet var løst. Et år senere ble UNHCR etablert (United Nations High Commission for Refuges) som siden har tatt seg av alle andre flyktningpopulasjoner i verden.
Etter 2. verdenskrig var antall flyktninger 130 millioner. Ingen av disse konstituerer fortsatt flyktningstatus i dag. UNHCR arbeider nemlig målrettet med å reetablere flyktninger i opprinnelsesland, eller i andre- og tredjeland. UNRWA er eneste organisasjon som jobber med kun en populasjon. UNRWA arbeider etter andre definisjoner av begrepet flyktning enn UNHCR. UNHCR definerer mennesker som faktisk flyktet som flyktninger; når de er reetablert mister man flyktningstatus også om det er i et fremmed land. UNRWA definerer alle etterkommere som flyktninger, selv om de har nye statsborgerskap og også om bare en forelder har denne status.
Med andre ord: Under UNHCR fases flyktningpopulasjonen med tiden naturlig ut mens den vokser under definisjonen til UNRWA. Følgelig har vi ikke lenger 130 millioner flyktninger etter andre verdenskrig med deres etterkommere som krever å få komme tilbake til der de flyktet fra. Men når det gjelder UNRWA snakker man om en opprinnelig populasjon i området på 540 000 – 750 000 som i dag har øket til absurde over 5 millioner.
I hele perioden 1949-1967 under jordansk okkupasjon av ”Vestbredden” ble ingen forsøk gjort for å løse flyktningenes status. For den arabiske liga og araberne hadde opprettelsen av UNRWA et klart politisk siktemål: Gjennom politiske kanaler ville de oppnå det de ikke hadde oppnådd på slagmarken. I den egyptiske avisen Al-Misri stod det å lese i 1949: ”Det er vel kjent og forstått at arabernes krav om tilbakevendelse til Palestina innebærer å returnere som herre og ikke som slaver. I klartekst betyr dette utslettelsen av staten Israel”.
Yasser Arafat gjentok denne hensikt i utvetydig klare ordelag i 1996: ”Innen fem år vil vi ha seks-syv millioner arabere boende på Vestbredden og i Jerusalem….. Vi planlegger å eliminere staten Israel og etablere en palestinsk stat.” Dette uttalte han to år etter at han fikk fredsprisen og to år etter at Kåre Kristiansen trakk seg fra Nobel-komiteen som allerede den gang blamerte seg selv til å bli en politisk aktør. I 1958 uttalte UNRWAs direktør i Jordan: ”De arabiske statene ønsker ikke å løse flyktningproblemet. De ønsker å beholde dette som et åpent sår, et virkemiddel i FN og et våpen mot Israel.”
Realitetsorientering blant arabiske land
Det må understrekes at de siste årene med utviklingen av terror og grusomheter i Midtøsten har endret holdning hos mange arabiske land og ledere. Bildet er mer balansert, og Israel er i dag en faktor mange arabiske ledere regner med og samarbeider med for å stabilisere regionen og hindre fullstendig ragnarokk. Det er i dag mange arabiske røster for samarbeid med Israel og de facto anerkjennelse av den jødiske nasjonens tilstedeværelse og eksistens.
UNRWA – derimot – representerer fortsatt et hinder for fred. I en rapport som kom ut i september 2017 hvor det respekterte Simon Wiesenthal-senteret var en av bidragsyterne, analyseres lærebøker brukt av UNRWA. Her kommer tre hovedfaktorer entydig frem. Lærebøkene fremmer særskilt tre momenter i sitt generelle antisemittiske og anti-israelske verdensbilde: delegitimering og demonisering av staten Israel og jøder, samt indoktrinering til vold istedenfor å søke fred. Gjennom årenes løp har UNRWAs skoler og helsefasiliteter blitt misbrukt til våpenlagre, og stilt til disposisjon for terrorister. Terrorister har også vært på lønningslistene til UNRWA. UNRWA-ambulanser er brukt til transport av terrorister og våpen.
Skal fred ha noe håp i denne regionen, må man skjære gjennom og stanse finansiell støtte av terrorister, organisasjoner og ideer som gir næring til at utslettelsen av Israel kan finne sted. Det første naturlige tiltaket vil være å håndtere alle verdens flyktninger på samme premisser, inkludert palestina-araberne. Da legges UNRWA ned og ansvaret blir overført til UNHCR.
Ingen” flyktningproblemer” har fått så mye penger som det palestina-arabiske. Etter andre verdenskrig burde dette vært lett å løse, sammen med de andre 130 millionene som i dag hører historien til. FNs generalsekretær Dag Hammarskjöld hadde da også en plan for dette. Men planen ble avvist av araberne. Norge har gitt milliarder av kroner til et lite område med relativt få mennesker gjennom giverlandsgruppen til den palestinske selvstyremyndighet – i tillegg til alle pengene som formidles til araberne gjennom UNRWA. Bare i 2016 utgjorde dette ifølge NORAD 685 millioner kroner.
Det er nå på tide at det stilles krav til de arabiske landene om å behandle disse menneskene innenfor ordinære humanitære rammer og retningslinjer. Vi må kunne forvente at de arabiske landene behandler flyktninger i tråd med UNHCRs retningslinjer. De palestina-arabiske flyktningene fra 1948 som araberlandene selv er skyld i, må kunne forventes integrert i sine nåværende hjemland.
Norge må snarest ta til orde for at FN legger ned UNRWA og derved frata terroristene muligheten til å opprettholde dette politiske våpenet mot Israel. UNHCR og høykommissærens definisjoner og virkemidler må gjelde for alle.
I den nye borgerlig regjering må norsk støtte til UNRWA avsluttes. Utenriksministeren må være tro mot sin egen målsetning om avvikling av støtte til ”organisasjoner i de palestinske områdene som oppfordrer til vold eller som fremmer hatefulle ytringer, rasisme eller antisemittisme”. Nå må det tennes et reelt håp for disse menneskene i Midtøsten