I globalismens tidsalder er, ironisk nok, tendensen man ser et tettere og tettere vern om det indre liv, i forskjellige mer eller mindre lukkede samfunn. Vi står mot hverandre, bak hver vår dørterskel, så å si. Dette til tross for at flere enn noensinne hever sin stemme, og at internett har «åpnet» verden. Er det fordi vi er redde for å snakke sammen? Snakke og lytte på alvor.
Den dialektiske genren er kjent fra skolestildagene; deduser til du finner en elevert sannhet. Men det som tiltrekker, er det som skjer i den oppblåste ingressen. Drama. Det er vanskelig å komme videre til vendepunkt og katarsis, så lenge det er så mange samfunn som helst bare ser sin egen sannhet, den som er festet på innsiden av døren. Troende, politikere, de der ute i det venstre- og høyrevridde. Det er så mange som vil skrive kapittel én om igjen. Fra sin synsvinkel. Og siden messe det for sine egne, samtidig koke det opp og kaste «sannheten» i trynet på sine meningsmotstandere. Slik renner mange verdensanskuelser mot sluket, diskuteres sjelden med et åpent sinn.
Medienes egne ekkokammer, det de inviterer hverandre inn i (kalt artikler, kommentarer, debattprogrammer osv.), det bekrefter, ikke minst for dem selv, at det er et ekkokammer, utenfor dem. For eksempel i mange kommentarfelt. Man er enig på hver sin haug. Eller. Noen skuler fra en haug, sånn omtrent ti meter over havet, like over Domkirken, den såkalte Akersgatehaugen. Mens andre, om man skal tro stereotypien, sitter med helsetrøye som ikke skjuler trollhårveksten, mens de gnager på fordervet menneskekjøtt. Kjelleren dunster av rap og kroppslige og tankemessige avgasser, som de skribler ned, med slåsshansker, på tastaturet, før de fiser dem ut i eteren.
Kommentarfeltet. Summen av hva lesere til sammen kan gi av tanker og fakta er ofte større og bedre enn innholdet i en artikkel. I gammelmediene hender det at artikkelen fungerer som en ufrivillig satire som gradvis blir korrigert av kommentarfeltet. Kjellermennesket (foretrekker Dostojevskijs formulering, fremfor troll) har ofte lært seg forskjellen på lys og mørke, kan se nyansene imellom dem, har lært å (faktisk.no) sjekke fakta, tenke over innspill, lese lenker, og imøtegå tanker og provokasjoner som fyller kommentarfeltet i norske aviser. Kjellermenneskene har lest videre på det de ikke visste nok om.
Det er òg mye forferdelig i kommentarfeltet. Nynazister. Dedikerte rasister. Kommunister. Salafister. På Resett har de større takhøyde enn på andre store nettsteder for det mennesker vil kommentere. Det hender jeg gremmer meg over kommentarer under artikler. Også kommentarer under Resettartikler og meninger. Men jeg foretrekker uansett kommentarfelt, foretrekker et svært åpent kommentarfelt. Å gå helt Dagbladet er det samme som å ikke bare låse døren til den globale verden, den verden de som stengte kommentarstrømmen elsker, de som ofte bor trygt inne i Ullevål Hageby, men også å boltre døren med en jernslå.
Å ta tilbake, helst eie, en debatt er ikke å gi makta til fakta, slik Eivind Trædal, MDGs tapre ridder, ønsket i VG forleden. Det er mer som å koke suppe på egne tanker. Det er å gi makta til søppelsjakta etter at man har spydd av å spise sitt eget oppgulp. Trædal rir ikke et esel i kamp mot vindmøller. Han kjører elbil med en hær av snøfnugg virvlende på bakruten. Fakta er fakta. Tolkninger og meninger er svært interessante. Usikker på hvor mange glugger Trædal har ut av den labile, ruggende vannmelonkatedralen han trener ordfekting i.
PK-kommentarer gidder jeg ikke å kommentere, ut over denne overflødige setningen. Ok, en til da: De er som regel bedre skrevet i selve artikkelen.
Før katarsis kommer klimaks. Klimakset kjennetegnes ved at det gode vinner kampen mot det onde, selv om offeret er stort. Slik skapes legender. Det greske koret står i bakgrunnen og synger om dem. Før var det bare en scene alle snakket om i lunsjen på mandager: NRK. Det er på samme tid komisk og interessant at mange nasjonalister ønsker seg tilbake til en mindre mangfoldig, og mer avgrenset verden, samtidig som globalister tviholder på statsmonopolet som avlatsbetalt historieformidler. Vi snakker NRK og pressestøtten.
En litt mindre kjent hendelse enn Luthers teser på en dør er L’affaire des Placards i Paris, høsten 1534. En antikatolsk tekst ble dolket på kongens soveromsdør. Francois I hadde tillatt protestanter frisoner i deler av Frankrike. Etter den natten sa han til folket at han var en svoren katolikk. Makta hadde fakta. At de gærneste av katolikker og protestanter, eller nå mest sjia og sunni vil drepe hverandre (og dekadente, vantro vestlige) er ikke nytt for noen som i det minste har kikkhull mot verden. Uansett hvor «lærd» man skriver og snakker om det, så gir det faktisk.no ikke mening. Hva med oss som ikke vil ha noe av det? Som helst vil ha fred!
Også i musikkhistorien står ytringsfriheten sentralt. Komponistene var kirken og adelens tjenere gjennom mesteparten av opplysningstiden. Så kom markedet. Mozart var en de første som gjorde det bra på det markedet. Men han døde for tidlig. Revolusjonen kom etter ham. Beethoven, som levde en knapp generasjon etter Mozart, refset Napoleon, adelen og primadonnaene. Mon tro hva han hadde sagt om dagens politikere, adelige og de av bloggerstand?
Tjue tusen kom i begravelsen hans. Nesten ti prosent av Wiens innbyggerne i 1827. Hvem kunne fått seksti tusen ut av huset til en begravelse i Oslo? Ut av huset. Ikke passiv liker på facebook. Hvem er Norges mest samlende skikkelse. Kongen?
I hvert fall ikke Storhaug og Rolness, selv om de er to av de mest kjente og markante annerledesstemmene i dagens lille Norge. Som mange andre intelligente og følsomme er de tidligere sosialister. Med trykk på tidligere. Merkelappen rød og blå blir mer og mer uinteressant, da fargene har bleknet. Hadde Ap og Høyre svelget stoltheten, så hadde de hatt flertallsregjering. Sier ikke noe om hvor bra det hadde vært for Norge. Men det er faktisk det velgerne vil ha, om man tenker teknisk på det. De fleste vil uansett være på de godes side. Men i motsetning til når du ser en middels grei film, så er det ikke gitt hvem som er hvem.
For å illustrere hvor debatten i Norge i dag er, så kan man gå tilbake til 70-tallet og lese noen sitater fra frihetskjemperen og sørafrikaneren Steven Biko. En mann som sto midt i fordummende rasisme. «Aktor: Hvorfor kaller dere dere selv for sorte, jeg synes dere ser mer brune ut.» Biko: «Hvorfor kaller dere dere selv for hvite? Dere ser mer rosa ut enn hvite.» Mandela og ANC ville samarbeide med Sovjet for å styrte regimet. (Det kom aldri så langt.) Det er ikke vanskelig å forstå den frustrasjonen, men det Biko i mange sammenhenger talte for var samarbeid om en fredelig løsning. Hvor vanskelig det enn syntes, så talte han brennende for det. Gav livet sitt for det. Apartheidregimet drepte Biko. For øvrig var det utrolig mange som «skled i dusjen og døde den gangen».
Stemmer som Bikos er sjeldne. De som uten å være naive står opp for og søker en ekte samtale. I dag er det mange steder lovløse tilstander i Sør-Afrika. Som de hadde hatt behov for Biko i dag! Men dette kan ikke jeg skrive om. Dette kan ikke jeg snakke om. Jeg er rosa. Mine tanker om dette er ikke autentiske. De er plagale. De er uinteressante.
(P.S. Det er lovløse tilstander også i Sverige, i dag.)
Ikke helt ferdig: Vi er alle født med mer eller mindre pigment. Hvem bryr seg? Jesus Kristus! Hen må gjerne være blendakullfarget. At monologene i skriftene, uansett hvem som sa/skrev dem, kan være fantastisk lesning, må være det viktige. Debatten står (eller burde stå) om hva vi tenker om verden. Å uvirkeliggjøre debatten med semantikk, en krig om hvilke ord som kan brukes (av hvem), er å fordumme alt. Hva med Pippi Langstrømpe og hennes far (hus) ne ge rk on ge n?
Eller er det blitt slik, på alvor, at ord er viktigere enn meningen bak dem? At man ikke kan møtes på ordentlig. Snakke sammen om den egentlige meningen? Ikke at man er, eller blir enige, ikke at alt bare var en stor misforståelse. Skolestildialektikken ender neppe (i vår levetid) med at: Alle var skjønt enige. Men kan man enes om en fin debatt. Sånn uten å være ironisk. Virkelig! Satire er selvsagt fritatt og velkommen. Hører du «profet» Muhammed?
Resett er ikke fullt ut definert, slik jeg leser Resett. Men andre vil likevel definere nettstedet. De skyter hardt på det som er en bitteliten og modig stab. De snakker høyt om milliardærer som har investert lommerusk – ikke lommerusk i min verden, men i medieverden er det knapt noe. Legg sammen millionene i pressestøtte, adder nesten seks milliarder til NRK. Det setter ordet relativt i perspektiv.
Hvorfor er mange så hissige i tonen mot Resett? Jeg ser frem til å lese hva summen av et samlet, høyt kompetent, kommentarfelt mener om saken.