Del saken
  • 532
  •  
  •  
  •  
  •  

Camille Paglia er en kjent amerikansk forfatter, feminist og professor som er kjent for sin saftige kritikk av samtidens venstrevridde feminisme og identitetspolitikk. Hennes feministiske filosofi, som hun selv kaller amasonisme, handler om å tilkjenne kvinner personlig ansvar for liv og lykke. Hun kritiserer dagens venstrevridde feminisme for å infantilisere kvinner ved å skjerme dem fra ubehagelige sannheter og vil i stedet påminne sine feministiske medsøstre om at verden aldri vil være ideell uten farer og vold, og at man ved frihet, også har personlig ansvar. Det er en feminisme jeg kunne ha skrevet under på. 

Dessverre ser jeg at dagens likestillingsdebatt, også i Norge, altfor ofte handler om hvordan man kan bruke politisk makt til å systematisk favorisere kvinner eller andre “undertrykte”, på bekostning av menn. Det snakkes om inkluderende representasjon. Kvotering basert på både rase og kjønn er et faktum mange steder og altfor mange makter ikke å se hvor bakstreversk det egentlig er. Jeg ble faktisk ikke overrasket da jeg leste om en kafé i Australia som krever høyere priser av menn, som en protest til det såkalte lønnsgapet.

Det er viktig å understreke at når jeg skriver om venstresiden eller feminister, så betyr ikke det at jeg beskriver hvordan alle som oppfatter seg som venstrevridde eller feminister tenker. Dersom du kaller deg feminist, og ikke kjenner deg igjen, så vit at dette ikke handler om deg.

Etterhvert som nasjonal solidaritet i form av velferd er blitt noe “alle” er for, og arbeiderklassens jobber har forsvunnet til lavkostland, har den vestlige venstresiden måttet se seg om etter nye kampsaker. Der kommer identitetspolitikken inn. De livnærer seg på offermentalitet. De trenger at noen føler seg marginaliserte for å eksistere.

Problemet jeg ser altfor mye av på venstresiden, eller blant feminister og andre som hevder å kjempe for såkalte undertrykte grupper, er at de tror gruppetilhørighet basert på rase, kjønnsidentitet eller seksuell legning er av de viktigste identitetsmarkører man har. Velrennomerte kommentatorer i MSM har i dag ingen betenkeligheter med å tillegge mennesker perspektiv basert på hvilken hudfarge de har. De proklamerer at den ene etter den andre arenaen er for hvit, og at det er for mange menn. Helt uten skam.

At det er blitt innenfor å hevde, i dagens “antirasistiske”, “multikulturelle” hverdag, at jeg ikke kan representere enn medborger som tilfeldigvis er svart, fordi jeg er hvit, bør vekke oppsikt.

Svarte, homofile, transseksuelle, eller kvinnelige konservative vet hva jeg mener. Om man tilhører en gruppe som scorer høyt i SJWs (social justice warriors) undertrykkelsesolympiade, og våger å være konservativ, er man en forræder. Dersom man som svart nekter å se seg selv som et evig offer for den hvite mann, er man en Onkel Tom. En kvinne som kritiserer feminismen gjør det for å tiltrekke seg menn, og bidrar til sin egen undertrykkelse. Er man ung i tillegg blir man utsatt for nedlatende hersketeknikker.

De sier kanskje ikke rett ut at de syns at enkelte meninger bør forbys, men mange vil dessverre fortelle deg at det ikke er slik du “burde” tenke, fordi det et marginaliserende for din gruppetilhørighet.

Det mest forstyrrende med den venstrevridde feminismen er at fakta, ord og utrykk som ikke går overens med deres syn på kjønn blir ansett som hat eller mishandling. Nylig så jeg en debatt mellom professor Jordan Peterson og den britiske feministen Cathy Newman, om feminisme og identitetspolitikk. Jordan er kjent for å ha stått opp for ytringsfrihet, når andre i Canada har gått inn for å gjøre det ulovlig å tiltale en transperson som vedkommendes biologiske kjønn. Ved et tidspunkt spurte Newman Peterson om han syntes at hans rett til ytringsfrihet skulle komme før noen andres “rett til å ikke bli krenket”.

De som påstår at man har en rett til å ikke bli krenket, er vanskelige å ta seriøst. Mennesker kan bli krenket av hva som helst, uten at det behøver å være en velfundert grunn for det. Man kan aldri ha rett til å ikke få sine følelser såret.

Dessuten tror jeg mange av de som blir kalt “marginaliserte” faktisk klarer seg utmerket godt med verden sånn som den er. For mange er faktisk seksuell legning, hudfarge og kjønn ikke stort mer enn fotnote, snarere enn noe som definerer hvem vi er som mennesker.

 

 

 

 

 

 

 

 

  • 532
  •  
  •  
  •  
  •  

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Alvorlige personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.
Har du spørsmål knyttet til kommentarfeltet kan du sende det til [email protected]