Per Inge Torkelsen går til angrep på pensjonistene i Nettavisen fordi de eldre er sutrete og rike. Er dette å regne som komedie eller har han som 64 åring selv ennå ikke fått utbetalt pensjon? Som komiker, er han i alle fall gått ut på dato.
Men hvor er de rike pensjonistene? På Gran Canaria et par uker om vinteren kanskje – av helsemessige grunner. Eller mener Torkelsen at pensjonistene er rikinger fordi de fleste har nedbetalt gjeld i egen bolig? De har aldri gått i luksusfella.
La meg starte med minstepensjonistene: I 2017 var det 912.000 som mottok alderspensjon. 156.000 av disse er minstepensjonister. 9 av 10 kvinner. Kvinner i denne generasjonen var ofte hjemmeværende mens barna var små, og mannen tok vare på karriere og felles økonomi. Kvinner jobber også mer deltid. Det taper de pensjonspoeng på.
Minstepensjonistene har i 2017 mottatt kr. 15.730 pr. måned. Dette er langt under EUs fattigdomsgrense. Mens Norge har lagt seg langflate for 1.100 EU direktiver, tviholder altså våre politikere for selvråderett til å underfinansiere minstepensjonistene. Det groveste er at pensjonistene de siste 3 år er blitt underregulert med 0,75%. Det har de tapt kr. 10.700 på. I den andre hånda har stortingspolitikere økt sin egen lønn med kr. 92.023 i samme periode.
Er du alene minstepensjonist, må du altså klare deg med kr. 15.730 pr. måned. Dette mens alle avgifter/utgifter øker. Det er også et faktum at eldre mennesker bruker langt mer penger enn i sine yngre dager på helsetjenester. Helsen svekkes med årene. Ikke minst tannhelsen. Her burde det vært egenandel som hos fastlegen.
La meg flytte blikket til eldreomsorgen. Den er en skandale i seg selv. Jeg pleier å si at man må ha følt politikken under huden, før man forstår politikkens verden. Alle politikere sier at de gamle helst vil bo hjemme uansett hvor syke de er. Jeg har aldri lest en eneste spørreundersøkelse om dette. Sannheten er at dersom du ikke har nære pårørende rundt deg, er du sjanseløs.
Det er nemlig ikke helsetjenesten eller fastlegen som avgjør om den gamle har rett til sykehjemsplass. Det er byråkrater som avgjør dette uten den minste kunnskap om den gamles helse. Det er kommunen/bydelen som avgjør ut fra økonomiske prioriteringer. Så lenge midler til eldreomsorgen ikke er øremerket, ender de gamle alltid opp som en salderingspost i budsjettet.
Kong Raymond lovet før siste kommunevalg i Oslo at eiendomsskatten skulle gå til flere hender i eldreomsorgen. Rikingene på Oslo vest skulle betale regningen uavhengig av inntekt. I stedet er 143 sykehjemsplasser blitt lagt ned i 2017. Eldrebyråd Inga Marte Thorkildsen begrunner dette med at de står tomme. Årsaken sier hun ikke et pip om. Kan det være av økonomiske hensyn?
I høst var det en lang artikkel i Aftenposten, hvor oldebarna gjorde opprør. Oldemor bodde alene hjemme og var meget skrøpelig. Så falt hun innendørs og brakk lårhalsen. Fra sykehus til sykehjem.
Etter 3 mnd. ble hun sendt hjem igjen fra sykehjemmet. Sykehjemmet mente det fikk holde med en trygghetsalarm. Oldemor var 103 år, men ikke kvalifisert til sykehjemsplass.
Personlig har jeg samme erfaring med min far i Oslo. Far var 94 år, kognitivt svekket, så og hørte dårlig. Jeg klarte etter et helvetesbyråkrati å få han inn på sykehjem. Far kjente seg trygg og glad. Men enn så lenge. Etter 3 mnd. ble han regelrett kastet ut av sykehjemmet til en nedslitt trygdeleilighet mot sin vilje. Allerede etter første døgnet falt han over rullatoren sin og holdt på å miste øret. Jeg ble oppringt av legevakten. 20 sting rundt øret. Med en stor bandasje rundt hodet ble han sendt tilbake til trygdeleiligheten uten oppfølging.
Jeg endte opp som aksjonist. Fikk med meg far tilbake til sykehjemmet. Vi snek oss usett inn. Jeg sa at jeg var aksjonist. Nektet å flytte meg før far fikk fast plass. Jeg hadde møte med adm. direktør dagen derpå. Etter en halv time fikk far bli værende der til han døde. Far kjente seg trygg.
Rett før siste kommunevalg skrev Geir Lippestad (nå gått av som næringsbyråd i Oslo) en lang artikkel i Dagsavisen med heading: ”Det er ikke riktig at en sønn skal skifte bleier på sin mor”. Han var bekymret for sin mor som begynte å bli dement. Han hadde søkt fire ganger om å få plass til sin mor på sykehjemmet, men ble avvist. Det sier sitt når selv kjendisadvokaten får avslag.
Dagen etter fulgte Fabian Stang opp i Dagsavisen med heading: ”Det er helt greit at en sønn skifter bleier på sin mor”. Vel, jeg er ikke sikker på om Wenche Foss hadde sagt det samme om hun var i levende live.
Hvordan kan man stole på politikere? Og hvordan fordeles statsbudsjettet? Nå har vi fått en eldreminister. Hva kan hun bidra med?
Min oppfordring til pensjonistene er at de sutrer langt mer og høyere.