Norge er et godt land å leve i for de aller fleste som bor her. Vi liker å tenke på vårt land som et av verdens mest rettferdige, der vi tar vare på de svakeste. På noen områder er det imidlertid svært mange uløste oppgaver. Spesielt en gruppe mennesker blir forsømt, på tross av deres åpenbare behov.
Landsforeningen for voldsofre ble stiftet i 1989. Foreningen, som ikke mottar en eneste krone i offentlig støtte, har sitt kontor i hovedstaden, men hjelper voldsutsatte og deres pårørende over hele landet. Organisasjonen ble grunnlagt av Margit Lømo, en ildsjel som selv er blitt utsatt for særdeles grov vold, men som har maktet å kanalisere styrken i de vonde følelsene og tankene inn i det viktige arbeidet hun og hennes organisasjon gjør for noen av samfunnets aller mest trengende.
– I 1978 ble jeg utsatt for et drapsforsøk. Jeg ble knivstukket 13 ganger, jeg fikk brystene mine kappet av, jeg ble blant annet stukket i buken og i lungene. Jeg ble erklært død og var det klinisk sett i 20 minutter, forteller Margit Lømo til Resett.
Hun forteller at hun i etterkant av angrepet ble bedt av mennesker i hennes omgivelse om å rømme landet for å få psykologisk hjelp, fordi man ikke hadde noe tilstrekkelig hjelpeapparat her i landet.
I tillegg til at man som voldsoffer ikke har krav på terapeutisk hjelp, er det dessuten en kjensgjerning at erstatningen man kan få som voldsoffer i Norge ligger et godt stykke under det man kan få i mange andre land.
– På den tiden da jeg hadde blitt utsatt hadde man en voldsoffererstatning på 100.000 kroner, og ikke noe psykologisk hjelpeapparat, og veldig lite er skjedd siden den gang. Det er få rettigheter for ofrene. Vi har fått øket voldsoffererstatningen i flere omganger. Vi har stått på og jobbet hardt for å få til det. Det på tross av at det var noen som mente at om man fikk mer enn 100.000 så «tjente man på ulykken».
Lømo forteller at Norge skiller seg fra andre land i hvordan vi behandler voldsofre, og det er ikke positivt.
– Jeg reiste fra Norge for å undersøke hvordan en gjør ting andre steder. Jeg har vært i 10 europeiske land. Der fikk jeg lære meg om vanlige reaksjoner, slik som PTSD (posttraumatisk stressyndrom), som jeg fant ut at jeg selv led av. Slike ting hadde man ikke kunnskap om i Norge. Det har tatt lang tid å få folk til å forstå at det er i hodet man er skadet, forteller hun.
PTSD rammer mange
Det er som regel ikke de fysiske skadene som er det verste for ofrene.
– En ting er selve skadene. Når du blir knivstukket flere ganger er det ille nok. Det verste er jo å måtte leve med de vonde tankene i tiden etterpå.
Lømo forteller at hennes hverdag fortsatt preges av hennes PTSD, men hun er tydelig på at det er kampen for ofrenes rettigheter som driver henne videre og som har gitt henne mening i livet.
– Jeg våkner hver natt av mareritt, og jeg går og bærer på en sterk aggresjon og en dyp depresjon. Det positive er at sinnet mitt er kommet til nytte. Det er ved å jobbe med dette jeg har klart å overleve. Da man ikke forstod dette tilstrekkelig i Norge har jeg fått en jobb å gjøre. Det driver meg videre, forteller hun.
PTSD, som rammer mange voldsutsatte, gjør seg ikke til kjenne kun ved psykiske symptomer.
– Jeg har skrevet en brosjyre om symptomene ved PTSD, for det eksisterte jo ingen informasjon om dette her til lands. Når folk leser brosjyren så sier de at «dette er jo meg». De kjenner seg igjen. PTSD kommer ikke til uttrykk bare ved psykiske symptomer. Det kan også resultere i fysiske plager, som for eksempel smerter i magen, sier Lømo.
Ifølge Lømo er det særdeles vanskelig å få erstatning, og det blir ikke lettere med tiden. Skjemaene som må fylles ut er kompliserte og har man ingen vitner, får man ingenting, også når man er blitt trodd i retten.
– En mann ble slått ned og ranet. Han anmeldte, og han ble trodd, men han fikk ikke erstatning, fordi det angivelig ikke forelå en sannsynlighetsovervekt. De trodde at han ble utsatt, men det var ingen som så det. Om du får erstatning beror på din formuleringsevne, hvor bra du klarer å gjøre rede for det som er skjedd. Vi har sett svært stygge saker der folk er slått så til de grader, der offentlige tjenestefolk kan finne på å si at «du har bare ramlet». Men hvorfor skulle folk lyve om slike ting?, spør Lømo retorisk.
Ifølge informasjon fra voldsoffererstatning.no kan man kun motta erstatning for anmeldte forhold. Når du anmelder, skal politiet spørre deg om du ønsker å kreve erstatning, dette må man da svare bekreftende på. Søknad om voldsoffererstatning må man imidlertid sende selv, til Kontoret for voldsoffererstatning. Krav på skadeserstatning foreldes 3 år ette den dag da den skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og gjerningsmannen.
Voldsofre har ikke automatisk rett til bistandsadvokat
En har heller ikke automatisk krav på bistandsadvokat som voldsutsatt. Kun visse grupper har denne rettigheten.
– Kun de som er utsatt for samboervold, incest, voldtekt og særdeles grov vold har rett på bistandsadvokat. Vi i Landsforeningen for voldsofre hjelper dem som ikke får bistandsadvokat, sier Lømo.
Ofrene tilkjennes mye ansvar for egen situasjon og blir i stor grad etterlatt til å ordne opp selv. Dette kommer tydelig frem i lovverket.
– Nå er det slik at man er nødt til å vite strafferammen på den forbrytelsen man skal melde fra om, for strafferammen blir da anmeldelsesfristen. Det er blitt slik at det er din plikt til å finne ut av rettighetene dine på egen hånd. Om du blir hugget med øks og havner på sykehuset, så er du selv ansvarlig for å finne ut hva slags rettigheter du har, selv om du ligger bevisstløs, forteller Lømo.
I Norge er det dessuten nylig foreslått å ta ordet «offer» ut av vokabularet. Fremover skal voldsofre betegnes som «voldsskadde» av det offentlige, heter det i forslaget.
– Her i landet vil vi ikke ha ofre lenger, og i stedet for å gjøre noe med systemet, så har man foreslått at man ikke lenger snakke om de som blir utsatt for voldelig kriminalitet som ofre lenger. Man skal snakke om «voldsskadde» i stedet. Vi har ikke ofre i Norge, skjønner du, sier Lømo, tydelig frustrert over situasjonen.
Har man PTSD, må en kunne dokumentere hvor sterkt man er rammet av lidelsen for å få noe som helst.
– Man ønsker å spare penger, det er det det handler om. Dersom du for eksempel blir utsatt for grov vold i utlandet, men ikke har reiseforsikring, så får du ikke fem øre. Om man har PTSD er man nødt til å legge frem en utredning som sier noe om i hvilken grad du er skadet, ellers får man ingenting. Det er veldig vanskelig å få erstatning, spesielt for senskader.
Gjerningsmann får full pakke, ofrene får ingenting
Norske voldsofre har dessuten ikke krav på psykologisk hjelp og må selv ta initiativ for å få hjelp med å håndtere traumene, men selv ikke da er det en selvfølge at et offer får hjelp. Gjerningsmennene derimot, får i en del tilfeller tilbud om terapi med en gang.
– Gjerningsmannen får full pakke, mens ofrene stilles under tvil og det skal spares. I 2008 kom daværende justisminister Knut Storberget og skulle gjøre noe med saken. Han jobbet med en plan som het “Fra ord til handling”. Da skulle alle ofre få psykologhjelp. Det ble med ord, ikke noe handling, slår Lømo fast.
Hun forteller dessuten at selvmord forekommer ofte blant voldsofre som ikke får den hjelpen de trenger.
– En mann som ble overfalt i Slottsparken av to menn, og kom til sykehuset hardt skadet, fikk en erstatning på 11.000 kroner etter mange måneder. Det var jo ikke nok til å dekke medisinene han trengte på et eneste år en gang. Han tok sitt eget liv. Syv måneder etter hans død fikk de etterlatte svar på at han ikke hadde krav på de 11.000, men på grunn av forvaltningsloven kunne de ikke kreve tilbake pengene, sier Lømo.
I Norge skiller vi oss fra andre land, der ideelle organisasjoner, med støtte fra staten, får være bærebjelken i den hjelpen som tilbys voldsofrene. I Norge har man valgt en helstatlig løsning.
– Man har bestemt at det er politiet man skal henvende seg til for å få hjelp. I andre land lar man frivillige, statsstøttede organisasjoner ta seg av jobben det er å veilede ofrene og ivareta deres rettigheter. Norge er et merkelig land, konstaterer Lømo.
Etter å ha jobbet med voldsofre og deres pårørende i mange år, i tillegg til at hun selv har vært et offer, har Margit Lømo opparbeidet seg en gjennomgripende forståelse for hvordan ulike typer voldsofre agerer og hvordan de snakker om egne opplevelser.
– Det er veldig komplekse problemstillinger dette dreier seg om. Folk kan ringe inn til oss og gråte i 10 minutter før det kommer et normalt ord. Jeg forstår hva de sier. Om de for eksempel uttrykker de at de kan ha skyld i overgrepet, så er det gjerne incest det dreier seg om. Det er veldig vanskelig å snakke om slike ting. Man gjenopplever hendelsen når man snakker om den, forteller ildsjelen.
Vanlig at voldsofre mister all kontakt med venner og familie
– De har kuttet i juridisk rådgivning for kvinner og støtten til krisesentrene er dessuten halvert, sier Lømo.
Landsforeningen for voldsutsatte gjør, med begrensede midler, det de kan for å veilede ofre gjennom en tung prosess som vedrører alt fra advokater, til erstatningskrav, psykologisk hjelp og vitnestøtte.
– Vi hjelper ofrene med å gjøre dem klare over hva de kan forvente og vi driver med vitnestøtte. Som fornærmet har man kun status som vitne i rettssaken. Vi lærer folk å vitne, for mange klarer ikke fortelle historien ellers. Noen ganger driver vi også forebyggende virksomhet, som å hjelpe folk å flytte fra boliger der de blir utsatt for vold, sier Lømo.
Å bli utsatt for voldelig kriminalitet kan dessuten resultere i et liv i relativ fattigdom for en del.
– Mange mister jo evnen til å jobbe, de mister gjerne både jobben og boligen sin. Selv hadde jeg bolig uten gjeld, og jeg måtte på sosialhjelp en stund. Da hadde jeg 700 kroner for lite i forhold til hva jeg hadde av utgifter, hver måned. Da ble jeg fortalt at jeg måtte selge boligen min. Samtidig så skyr familie og venner deg som ilden. Jeg mistet alle, og det er faktisk ganske vanlig, forteller Lømo.
Voldsofre er vant til å bli trukket i tvil, og ikke tatt på alvor. Fortsatt melder ofre om at de blir skyldbelagt for egen situasjon.
– Da jeg var i retten fikk jeg høre at det måtte være noe galt med meg, jeg som ble slått av min far da jeg var liten. Da sa jeg at den dagen det er barnets feil at han eller hun blir utsatt for vold, da har ikke jeg noe her å gjøre.
Også advokater gjør seg skyldige i å forsømme ofrenes ivaretagelse.
– En mann som også ble angrepet og slått ned, og som ble trodd, fikk ikke erstatning, igjen på grunn av mangel på vitne. Han gikk da til sak mot staten. Advokaten hans syns tydeligvis ikke det var vits i å ta med vitnet han hadde ordnet seg for denne saken, og da ble det ingen erstatning der heller. Han måtte ut med masse penger i saksomkostninger og til advokat. Men saken er den at om han hadde fått erstatning, så hadde det kun vært en erstatning for tort og svie, på 15.000 kroner. Som du skjønner, så er det en del som ender opp med å betale mer for advokat, enn de faktisk får i erstatning, avslutter Lømo.