VG, Dagbladet, Dagsavisen, Aftenposten, Nationen og Morgenbladet brisker seg alle med ledere. Genren i avisen. En person setter ikke lenger sitt eget navnetrekk på ytringen. Vi mener, sier de i kor, og forblir en uangripelig mobb.
Dagsavisens navnløse og ansiktsløse leder, der de tar i Resett med en ildtang, henger dem på en krok, klare til å motta det moralske spanskrøret, føyer seg ufint inn i rekken av ledere fra «gigantavisene».
Der avisen er lettest, på side to, står de tunge ord. Teksten minner om referater fra styremøter, der alt er avgjort i gangen på forhånd. En ekte, opphetet meningsutveksling ønskes ikke. Bare moralsk ro. Bla til side fire.
Vent litt, denne har jeg … Det er jo kommunisme! I hvert fall realsosialisme. Underlig nok har Klassekampen en annen profil. De signerer sine ledere. Det er som om de andre avisene har pakket ned kontorene sine, og slått dem opp i beskyttelse bak ytre venstre. Ikke et negativt ord om Klassekampen, når det gjelder den saken.
For det å ha en mening, bære den, argumentere for den, sjekke fakta i den; det er jo hva aviser er. Eller burde være. For meg hadde de nevnte avisene fremstått som mer interessante om de hadde hatt ekte debatter i sin egen avis. At de definerte seg i en dialektisk prosess. Eller i det minste hatt guts nok til å signere sine egne meninger.
Det sier seg jo selv at dette er propaganda. Retorikk. Bak lederen sitter kanskje en håndfull journalister som veier sine innspill, vel, før de smyger dem på bordet i samtalen rundt dagens leder. Og de har nok hatt ørene på stilk i kantinen. Hva alle de andre i avisen, de som ikke engang får sitte rundt det bordet, men må lese hver dag at dette mener vi, hva de tenker, får vi ikke vite. For deres skyld får jeg håpe at de er enige i det meste.
Bedrifter ber deg te deg på samme måte. Du er ansatt og skal selge varemerket. Varemerket er definert. Du aksepterer, eller aksepterer ikke jobben. Da gjenstår spørsmålet: Er norske aviser blitt rene bedrifter? I så fall burde jo pressestøtten bortfalle for de av dem som ikke har frie ledere. Ledere som kan motargumenteres av hvem som helst. Også av andre journalister i avisen.
Det kommer ikke til å skje, men i en ekte kommunistisk verden så hadde alle medier som underla seg PFU og Vær varsomplakaten fått pressestøtte etter antall lesere og andre målbare parameter. Da mener jeg «smårusket» som avisene får, og gigantpotten NRK får på seks milliarder. Det hadde vært like arbeidsforhold. Sosialisme. Ikke?
Hvis ikke antall lesere teller som et gyldig, parameter, så må mediene rangeres som kunst. Altså noe som er så dyrbart for nasjonen og kulturarven at det bør bevares selv om det ikke betaler seg. Grieg, Munch og Ibsen vs Dagbladet, VG og Aftenposten. All den tid kulturbidraget i de nevnte avisene ikke strekker seg særlig dypt eller inderlig inn i samtiden, må jeg nok en gang faktisk applaudere Klassekampen. Mye rart der, men sjelden jeg får politiske råd av Sophie Elise Isachsen; sjelden jeg blir foret en uke med godord om KYGO, før de radbrekker ham i en anmeldelse (sånn i anstendighetens navn); sjelden jeg får tips til å forbedre sexlivet mitt.
Så alt i alt er dette en hyllest til de som står alene, eller fronter en storm. Selv om jeg ikke er enig i ytringen. Det er fascinerende at noen våger, ikke kan la være å mene noe. Det må dyp tankevirksomhet til, som regel over mange år, for å komme frem til tanker man ikke vil rokke ved. Med mindre noe enda mer dyptgripende vever seg inn i tankene.