For meg er kjernen i TSG-saken moral og etikk, eller snarere dobbeltmoral og etisk brist hos en person som forvalter mye makt på vegne av folket. I 2012 løftet Skei Grande den moralske pekefinger høyt i saken om venstrekollegaen Solum Larsen og hans famøse sexskandale med en 17-årig jente, samt overfor partikolleger om alkoholinntak sammen med 17-åringer og en 16-åring. Noen år tidligere, hadde hun altså vært på en fest hvor en 17-årig gutt drakk alkohol og hun hadde sex med gutten.
Skei Grandes «frifinnelse» ligger i at hun gjorde dette i privat regi og ikke i en partisammenheng, slik de etablerte mediene ser på dette. Resett har vurdert det annerledes og annerledeshet har ofte tendens til å true en «orden».
En presseetisk rekapitulasjon
Så hvilken «synd» er det Resett har begått? La oss ta et tilbakeblikk med NRK-dokumentaren fra 2007 «Når kildene får betalt». Her kommer særlig Se og Hør dårlig ut i flere sammenhenger. Ganske store beløp, 200 000 kr til en enkelt person, men bare halvparten av det tilbud Resett etter sigende videreformidlet til en enkeltperson i forbindelse med TSG-saken (så da er vel Resett dobbelt så umoralsk?). Beløpene fra Se og Hør bidro visstnok til å opprettholde en persons flukt fra norske myndigheters straffeforfølgning. Se og Hør synes aldri å ha blitt støtt ut i et fullstendig mørke av den øvrige presse, slik man nesten kan ane at man ønsker å gjøre overfor Resett.
I nevnte dokumentar tematiseres også saken om den daværende fotballstjernen John Carew. Igjen får vi høre at Se og Hør betalte omkring 150 000 kr for informasjon (nå vet vi altså at to kilder har medført en sum på 350 000 kr. De eneste?). VG betalte 80 000 kr for noen bilder fra kvinnen, Susan Namuddu, som hevdet at Carew var far til barnet hennes (med rette viste det seg). Hun hadde advokatbistand og gikk villig ut i media med omtale av mannen som ikke ville vedkjenne seg farskapet før DNA-resultatet forelå.
Hadde dette virkelig offentlighetens interesse? Var ikke dette dyneløfting? Carew hadde vel måttet krype til korset før eller siden med krav om å avgi blodprøve, uten medias medvirkning. Likevel ble det offentlig gapestokk. Hvorfor? Var Carew en maktperson som måtte «avkles»?
Saken om kronprinsesse Mette-Marit og hennes fortid må vel kunne beskrives som en ganske så voldsom dyneløfting blant norske medier. I intervjuer ble hun stadig konfrontert med rykter om en belastende fortid. Dette var blant annet basert på en rykteflom om at det fantes en video med svært kompromitterende innhold for Mette-Marits del, og denne videoen var angivelig i besittelse hos en eks-kjæreste av Mette-Marit.
Hva var pressens etiske begrunnelser å konfrontere Mette-Marit med ryktene om hennes fortid? Var det for å kontrollere om Mette-Marits privatliv var verdig nok for Kongehuset og det norske folk? Hva ville norske medier den gangen med dette inngrepet i den private sfære? Avdekke skikkethet, en vurdering av moral og etikk, hos en person som eventuelt ville få en sentral plass i landets Kongehus? Det var kanskje ikke irrelevant: Mette-Marit tok nå i hvert fall et offentlig oppgjør med seg selv overfor det norske folk noen dager før det kongelige bryllupet. Skei Grande derimot, avstår fra den slags, velsignet av statsministeren. Nå er hun landets kulturminister og tydeligvis fredet, i motsetning til hva som skjedde med kronprinsesse Mette-Marit.
Kort tid etter bryllupet i august 2001 ga VG en rimelig detaljert beskrivelse av ryktene ved å omtale den uautoriserte biografien om Mette Marit. Litt over et halvt år etter bryllupet hadde Dagbladet et intervju med eks-kjæresten som fortalte om den beryktede videoen av privat karakter: Den ville han ikke skade Mette-Marit med, han ville kun selge den til noen som ville destruere den. (Igjen ble det formidlet et rykte om at videoen hadde et innhold som måtte være kompromitterende, for hvorfor ellers skulle den kun destrueres?). Var dette god presseskikk?
Restart med Resett
Kanskje etablerte medier i Norge skal gi Resett en ny begynnelse og innse at mediekanalen har demokratisk verdi, være mindre opptatt av å båssette Resett som høyreradikal eller sågar være med på å «spre» en oppfatning om at Resett egentlig er et ytterliggående politisk prosjekt uten journalistiske motiver, slik f.eks. Dagbladets John O. Egeland legger opp til.
Etablerte medier bør være mindre fordømmende når de hevder at Resett har tråkket feil, kanskje Resett i så fall kun er rammet av «arvesynden». Igjen og igjen glemmes følgende ord: Det er lettere å se en flis i sin broders øye, enn bjelken i sitt eget.
Resett er nå en del av et mediemangfold og alle modige, kritiske stemmer trengs for å ivareta demokratiet: Kontroll av maktens ulike former og farger. Det må gjerne være en diskusjon blant mediene om hvordan dette skal foregå, men uten at det burde ende med media-kannibalisme. Er «Vær varsom-plakaten» for selvsensurerende og til syvende og sist feighet forkledd som god presseskikk? Eller er noen medier for frimodige? Dette er aktualiserte spørsmål for den frie presse og er egentlig et resultat av den uærbødige utfordreren Resett. Kan ikke Egeland, Kokkvold og andre, en gang med sin beste vilje prøve å se det som en vitamininnsprøytning for «den fjerde statsmakt»?
La oss uansett holde fast ved François-Marie Arouet (1694 – 1778), bedre kjent som Voltaire som sa noe sånt som dette: “Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det.” Jeg er redd «spissfindigheter» om etterlevelse av «Vær varsom-plakaten», kan ende med å undergrave Voltaires ord. Dermed ikke sagt at etikk og moral er uten betydning for mediene, men etikk og moral er sannelig ikke uten betydning for våre myndighetspersoner, heller ikke når enkelte av feiltrinnene begås med privatskoene på (eller snarere av).