I natt holdt President Donald Trump sin første «State of the Union» tale i den amerikanske kongressen. Det er en årlig foreteelse. Presidentens kabinett troner inn til håndtrykk og gratulasjoner. Presidenten er selvfølgelig midtpunkt. Hele USAs politiske og militære maktelite er samlet. I tilfelle et angrep mot stedet, holdes ett kabinettmedlem på et sikkert sted. Som regel er det landbruksministeren – så også i år.
Trumps taler er best når han snakker fritt, uten manus og teleprompter. Slik er det for de fleste av oss. Men da kan det jo bli vel spontant, så Trump måtte lese opp det som var forutbestemt. Sikkert greit nok med tanke på stundens alvor.
Responsen hos seerne var bra, ifølge CBS. Tre av fire amerikanere hadde et godt inntrykk av talen. Selv blant CNNs ekspertkommentatorer var det bemerkelsesverdig positiv respons. I det minste var den blandet. Under valgkampen klarte ingen av dem å ytre sågar ett nøytralt ord.
Det er vel slik at både Trump og hans publikum har endret seg underveis. Han solgte seg inn som en opprører, men det er nå tonet ned. Han smelter gradvis sammen med den rollen som presidentstolen jo innebærer. Nå eier han situasjonen og må beskrive den i et mer flatterende lys. Og for kjernevelgerne utenfor de urbane kystbeltene har han fortsatt stor appell. Han er deres (eneste) «håp».
Heldigvis for Trump er økonomien tilsynelatende på bedring, og aksjemarkedet fortsatt i vekst. Skatteletten ser ut til å virke. Når Trump påpeker det, er Dagbladet raskt ute med overskriften: «Skamroser seg selv for USAs opptur». For noe må man jo kritisere ham for.
Katastrofen som ikke kom
Det skulle bli en total katastrofe at Donald Trump ble president. Barn ned i 7-års alderen dukket opp på skoler rundt om i Norge og var opprørt dagen etter at Hillary var knust. Deres foreldre var bekymret, og det smittet over. Hvordan kunne det skje! Fare, fare, fare, hadde mediene sagt.
Men verden har bestått. Faktisk har det ikke vært noen store kriser, mest en fortsettelse av de konfliktene som var. IS er også borte, og det er slett ikke verst.
De av oss som både trodde Trump ville vinne, og som også våget å håpe (offentlig) at det ville skje, har nok mistet noe av engasjementet. Det meste var oppnådd allerede i det han hadde vunnet. For det lå vel aldri noen dyp tro på at han ville styre med stø hånd, eller etter et strategisk no-bullshit kompass.
Hans oppgave i det store bildet var å peke nese til etablissementet. Å skake dem ut av posisjon. Å gjøre dem noe mer ydmyke. Å få dem til å tvile på seg selv. For gammel (skrå)sikkerhet må vike, om noe bedre skal vokse frem.
I natt var han midtpunkt, og de var hans tvungne «groupies». De reiste seg, klappet, og oppførte seg bra. Om ikke annet, kan vi takke ham for det.