Det var det spørsmålet jeg stilte en sint, ung og beruset muslimsk mann da han hylte av full hals at jeg måtte slutte å fornærme hans religion. Det kom helt uprovosert. Han hadde gjenkjent meg som samfunnsdebattant. Jeg har stukket hodet frem og vært kritisk til islam. Slikt får følger i dagens Norge.
Det er ikke uvanlig å se unge menn, og noen kvinner, komme ut av moskeen på fredagskvelden og gå rett til puben. Men så lenge alle holder det hemmelig, er det egentlig helt greit å leve dobbeltliv. Du skåner familiens ære ved å vise deg for miljøet som en god sønn eller datter, samtidig som du får leve som resten av befolkningen.
Konfrontasjonene mot meg ble observert av mange, blant annet gjester, mine venninner og flere vakter. Men skulle man ikke trodd at troende og praktiserende muslimer holdt seg unna bylivet og alkohol? Tvert imot, så var det fulle unge menn, på jakt etter en one night stand og billig flørt.
Det er helt i orden med både fyll og tilfeldig sex, og det er også noe jeg mener at alle unge mennesker som ønsker skal få lov til uten å bli fordømt, men da har man faktisk ingen rett til å definere andre som vantro for å løfte seg selv opp. Øyeblikket etter at de er ferdige med å kjempe for sin profet, kaster de seg inn i handlinger som koranen ville definert som seksuelt umoralske. Det er nemlig ikke lov med sex utenfor ekteskap, alkohol eller intim kontakt med vantro i islam. Disse har blitt oppdratt til aldri å godta kritikk av islam, og det er deres livsoppgave å beskytte profeten mot all negativ omtale.
De kan ingenting om islam, men tåler likevel ikke kritikk
Dette er en dobbeltmoral jeg ofte observerer, men det snakkes ikke om hvordan ikke- praktiserende muslimer beskytter islam mot kritikk. De går til hardt angrep mot islamkritikere, men evner ikke selv å lese en eneste linje av koranen. Kunnskap om de negative sidene kan nemlig få i gang tvil, og tvil er noe som ikke bør forekomme i kollektivistiske sekter.
Her lytter alle blindt til imamer og sluker alt uten kritisk tenkning, og veldig ofte uten å engang stille spørsmål. Selv har jeg alltid vært kritisk og stilt spørsmål. Det har alltid endt med at jeg ble kastet ut av moskeen og blitt stemplet som vantro, ulydig og til og med besatt av djevelen.
En av de viktigste verdiene i Norge er frihet, men hvilken frihet har vi egentlig i Norge når andre kulturer og religioner legger premissene for hva vi kan si og ikke si? Frihet blir en vits i mine øyne når kvinner som meg ikke kan ta seg en fest ut på byen uten å holde fast i voldsalarmen, mens gjerningsmennene får gå fritt og leve dobbeltliv.
Ytringsfriheten er under press, og vi som presser tilbake kjenner på hvor strevsomt det begynner å bli. Det fins nemlig krefter som gjør sitt ytterste for å stoppe ytringsfriheten. Med lovnader om represalier, som politiet ikke klarer å forstå. De har jo ingen kunnskap om voldskulturen i enkelte innvandrermiljøer, og dermed vil flere bli utslitt og skremt bort.
Det fins ingen andre religioner som krever drap på sine kritikere, ingen andre religioner som trenger så mye beskyttelse fra kritikk og dårlig omtale, ingen andre religioner som krever spesiell behandling og storsamfunnets underkastelse. Her krever nemlig disse sinte unge mennene og kvinnene at kvinner som meg skal tilpasse seg og underkaste seg deres behov for å bli skånet for kritikk. Min rett til å kritisere islam blir kamuflert av deres rett til å ikke bli krenket. Og flere vestlige land legger seg flate nå og tillater at krenkelseskulturen vokser i takt med innvandringen.
Truede kritikere
Islam- og innvandringskritikere er vår tids pariakaste. Det skal ikke være noen tvil om at med kritikk, kommer det stort ansvar. Men man kan ikke akseptere trusler, og det har vi nå. Her blir du ikke bare truet, men truslene blir en virkelighet for mange, der fysisk og psykisk vold forekommer. Det var ikke selvkontrollen til de som konfronterte meg som reddet meg fra fysiske angrep, det var vaktene rundt meg og observante venninner som på forhånd visste hva som kunne skje.
Mange bekymrer seg for ekstrem islamister, hva er egentlig forskjellen på de som truer oss med terror og de som truer vår ytringsfrihet? Forskjellen etter min mening er at den ene lever tett inn på oss og reduserer vår frihet, mens den andre er på avstand og truer vår trygghet.
Jeg lar meg ikke skremme. Faktisk gjør truslene meg bare enda sikrere i min sak. Den individuelle friheten som ble kjempet frem i Vesten er noe verdifullt, og skjørt. Hvis vi ikke forsvarer den – med makt om nødvendig – vil den bli borte for oss alle. Det vi som tar opp kritikken med «våre egne» nå opplever av trusler og hets, er bare et forvarsel om hva dere andre også snart vil oppleve hvis dere ikke får opp øynene for det som skjer.
Flytter du til Norge må du akseptere kritikk av din kultur og religion. Det var nettopp slik kritikk som «frigjorde» det vestlige individ fra kollektivistisk tenkning. Vi kan ikke ta et steg tilbake nå og la oss kue av en fremmed religion som bokstavelig talt kaller seg «underkastelse».
Og jeg har mange muslimer med meg i det jeg her skriver. De tør bare ikke å stå frem – ennå.