Ministeriet Solberg II – eller den utvidete regjering Solberg – er tiltrådt, bestående av Høyre, Fremskrittspartiet og en slags nyutgave av Frisinnede Venstre. Den skal ikke få det lett, med både en indre (spenningen FrP-Venstre) og en ytre (ingen vet hvor Hareide hopper) udetonert bombe under arken.
Man så det allerede under erklæringsdebatten. Opposisjonen, herunder KrF, går sammen om en rekke forslag for å tirre regjeringen. Forslag som til dels legges nært opp til KrF for å tekkes den politiske kristeligheten. Og AP fremmer en rekke forslag til innstramning i innvandringspolitikken med den åpenbare hensikt å øke konfliktnivået mellom Venstre og Frp i regjeringen.
Den solbergske parlamentarisme
Den «solbergske parlamentarisme» vil nok gjøre at regjeringen kan holde det gående en stund til. Den går jo ut på at de fleste nederlag i Stortinget kan overses. Pytt, pytt,det var jo egentlig det vi mente hele tiden, som statsministeren pleier å si. I tillegg innebærer hennes spesielle styreform, som i sin konsekvens egentlig betyr at den parlamentariske styreform er suspendert, at Frp og Venstre skal følge
Kardemomme-loven.
«Man skal ikke plage andre, men man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil.»
Probemet med den solbergske parlamentarisme, sammenholdt med den hønsvaldske, er at stortingspresident Nils Hønsvald regjerte over et storting hvor statsminister Gerhardsen hadde absolutt flertall. Ergo var nasjonalforsamlingen suspendert og makten flyttet til Youngstorget. Så lett har altså ikke Erna Solberg det, for hennes ministerium er stadig en mindretallsregjering.
Men akkurat som Krf-erne er en seiglivet utdøende rase, kan også regjeringen vise seg å bli seiglivet. Det er jo egentlig et spørsmål om å tøye grenser.
Går det, så går det. Men en vakker dag går det likevel ikke lenger. Man merker seg at den nye mossekonvensjonen ikke falt særlig i smak hos mannen fra Bømlo. Der var ingen erklæring om at vi er en kristen stat, og det var for mye alkoholservering og søndagsåpne butikker i den.
AP-SP-KrF
«Arbeiderhøvdingen» fra Ris er i tillegg til å ha den del penger på bok også en skikkelig smarting. Det henger gjerne sammen. Kan hende det er oppriktig ment, men det er ikke av veien i den foreliggende politiske situasjon å ikle seg den kristen-sosialistiske drakt. Og agnene som slenges ut til partilederen fra Bømlo, kommer stadig til å bli mer fristende. Ulempen er at det blir mer kristeligfolkeparti-politikk ut av det.
Så en vakker dag er det erklæringsdebatt for regjeringen Støre, bestående av AP, SP og KrF – med SV, Rødt og de grønne på slep. SV trenger slett ikke å sitte i regjering. Og det vil heller ikke ha noe annet sted å gå i Stortinget. Så det skulle være relativt enkelt – altså å løse floken mellom SV og KrF.