Jeg har ikke lest Knausgård-suksessen «Min Kamp». Det forekommer meg vanskelig å mene noe om bøkene hans. Jeg har bare fått med meg at bøkene er selvbiografiske. Ihvertfall har bøkene blitt en internasjonal suksess, har solgt veldig godt og Knausgård er i ferd med å bli et internasjonalt anerkjent navn.
Alt dette er vel og bra. For Knausgård vel og merke. Det jeg bekymrer meg om, er dette: når en forfatter slår igjennom med ett verk, står det hundrevis, gjerne tusenvis, av inspirerte sjeler som gjerne vil gjøre det samme. Dessverre for dem tror de at så lenge noe er gjort før, så kan de etterligne trylleformularet, i dette tilfellet selvbiografisk/reality skjønnlitteratur. Jeg bekymrer meg for alle restaurantbohemene, hybelgeniene, de kafèslitende hobbyfilosofene, de rastløse kantine-intellektuelle, de sollipsistiske svermerne i post-strukturalistiske symposier, kort sagt: alle de unge, håpefulle mellom 20-30 år som nå har sett skinnet av lyset rundt Knausgård og tror at det bare er å trå inn i den magiske sirkelen. Jeg bekymrer meg for alle disse folkene, som ikke vet selv hvor sårbare de er, fluer som sirkler rundt en honningkrukke i nærheten av et edderkoppnett.
Selv har jeg kjent en del ambisiøse målbevisste forfatterspirer som det aldri ble noe av. Noen av dem innså sine begrensninger i tide etter å ha blitt refusert av nærmest alle forlag og gikk ut av drømmen om et stort forfatterskap og inn i et stort ekteskap med alt de som de tidligere hadde foraktet: en 9-4 jobb, lån, bil, leilighet, kone, barn, etc.etc. Felles for dem alle var at de gjorde den store feilen; å ikke kunne se skogen og trærne samtidig.
Husker en bitter skjebne av en forfatterspire fra Tromsø fra 30 år tilbake da Ingvar Ambjørnsens roman «Hvite Niggere» nettopp hadde blitt utgitt. Boken ble, mot alle odds, en suksess over natten. Plutselig hadde alle lest boken og pratet om den på kafeer, skoler og ellers hvor man kunne finne bokinteresserte. Vi satt på Prelaten i Tromsø, denne forfatterspire-vennen min og jeg og snakket om boken. Han virket nesten sur på Ambjørnsen over suksessen med boken hans. Han sa: – Da jeg leste boken, følte jeg at det var som om jeg som skulle, og kunne, ha skrevet boken. Det føltes nesten som min bok.
Dette utsagnet er karakteristisk for ambisiøse forfatterspirer som går seg vill i sin forsøk på å skrive skjønnlitteratur. Samme fyren hadde en gang dratt til Sveits, tatt inn på et luksuriøst høyfjellshotell med en panoramautsikt utover fjell, alper, snødekte tinder, ett hvitt vinterlandskap som han sa «bare var nødt til å gi deg inspirasjon». Jeg tenkte mitt: inspirasjon? Trenger man det for å skrive? For hva er det utenfra som skal gi deg et spark i ræva til å skrive? Mye selvfølgelig. Mange har blitt inspirert av ytre faktorer til å skrive skjønnlitteratur. Men å bevisst sette seg ned i et høyfjellshotell i et alpelandskap, eller i en fjellhule i Tibet, eller på toppen av en pyramide, med skriveutstyr og så vente på den himmelske inspirasjon, virker litt konstruert.
For det å skrive, enten det er skjønnlitteratur eller prosatekster eller hva som helst, er stort sett intet annet enn en jobb. Du må sette deg ned og skrive. Stå opp kl. 0800, spise frokost og så begynne og skrive til kl. 1800. Eller gjerne lengre. Du kan gjøre det hvor som helst: på en grå sosialdemokratisk studenthybel, i en OBOS-leilighet etter jobb, på en hytte ute i skogen, kort sagt hvor som helst. Men han som sitter bak et vindu på et høyfjellshotell i et vakkert alpelandskap og venter på at noe liksom skal dukke ned i sjelen hans, noe et-eller-annet som plutselig får pennen hans til å gløde, som fører til at han begynner på en udødelig roman – han må nok vente lenge.
Dette fordi å skrive kan være den mest triste jobben noensinne. Der sitter du alene i et lite rom og jobber, ofte med en tekst som blir som et vampyristisk prosjekt som suger ut kraften av deg. Restaurantbohemer som vennen min forsto aldri det. For han var forfattergjerningen ikke et arbeid men noe livsbejaende, en fest, et utadvendt skrål som man meddelte på en kafe med store ord: «Skriver på en roman akkurat nå! Er kommet til side 53 nå. Handler om mitt ville liv som kunstner.»
Vennen min skrev bare om trærne, skogen visste han ikke hva var. Da Ambjørnsen skrev «Hvite Niggere» så handlet det om det samme som hos Knausgård: ett liv hvor både trærne og skogen var med. Hvorfor kunne ikke min forfatterspire-venn ha skrevet akkurat det samme selv? Kanskje fordi han trodde at det å skrive skjønnlitteratur handlet om å bli rammet av lynet og skrive om noe utenfor seg selv? Det virket som han trodde det der han satt for evig og ventet på en ide – inspirasjon – som aldri kom. Men om så hadde skjedd, ville han da ha gjort research på det eventuelle bokprosjektet sitt? Neppe.
Det virket på meg som han trodde at det å være forfatter var å være genibesatt – man skulle kunne skrive om hva som helst bare man var inspirert, hva nå enn det måtte være for noe. Hans høylytte erklæringer ved restaurantbordet om egen forfattergjerning vakte avdempet munterhet ettersom ingen produksjon etterfulgte hans ytringer.
Jeg mistet kontakten med han den gang for ca tredve år siden da jeg flyttet sørover til Oslo. En gang på 1990-tallet traff jeg han på Karl Johans gate. Vi sto og pratet om løst og fast. I det jeg nevnte til han at jeg nettopp hadde publisert endel artikler og skrev på endel andre ting fikk han et sårt og bittert uttrykk i ansiktet. Liksom «måtte du rippe opp i dette nå?» – jeg visste ikke da at han hadde lagt forfatterambisjonene sine bak seg og prøvde å bli journalist. Jeg så at han ble uvel og førte samtalen over på noe annet. Vi pratet litt om ditt og datt og skiltes med et trivielt «ha det bra» og det var det.
Noen år etterpå hørte jeg at han var død. Hva hans altfor tidlige farvel hadde årsak i vet jeg ikke og vil heller ikke spekulere i. Men noen løfter på en kjempestein og får den veltet over seg og blir begravd. Noen løfter på en kjempestein og får den ikke rikket en centimeter og bare gir opp. Andre skriver en roman om kjempesteinen og blir berømt.