OSLO 20080325: Gammel bibel fra 1915. Det nye og gamle testamentet. Hellig skrift. Gotisk skrift. Bibel, bibler, kors. Foto: Jarl Fr. Erichsen / SCANPIX
annonse
annonse

Jeg er personlig kristen. I tillegg er jeg politisk konservativ. Jeg får nok kalle meg libertariansk konservativ – det vil si at jeg vil ha så liten stat som mulig, og så stor som nødvendig. Verken mere eller mindre. Bibelen er min moralske rettesnor. Den judeo-kristne arven – arven fra Jerusalem, Athen og Roma – i kombinasjon med den britiske og amerikanske frihetstradisjonen er mitt ideologiske utgangspunkt. Man kan si at jeg kombinerer kristendom med en slags frihetlig konservatisme. Til det konservative hører at jeg ikke tror på utopier, på menneskeskapte paradisiske samfunn.

Politikkens oppgave blir ut fra min tenkning ikke å skape det perfekte samfunn. Mennesker klarer ikke dette. Det kan bare Gud gjøre. I stedet blir politikkens oppgave å begrense ondskapen i samfunnet. Paradoksalt nok også den ondskap som kommer fra det politiske systemet. Det er av disse grunner som jeg er tilhenger av vestlig sivilisasjon, liten stat, lave skatter, maktdelingsprinsipp, regulert innvandring, og absolutt motstander av all slags utopiske lærer, deriblant kommunisme, sosialisme, fascisme og dagens politiske korrekthet. Ut fra min støtte til vestlig sivilisasjon og ut fra historiske erfaringer, så er jeg motstander av islam.

Min egen reise

annonse

Jeg har bodd i Norge siden 2006, og jeg ble kristen her i Norge. I Norge har jeg oppdaget at mine meninger ikke er i tråd med hva de fleste norske kristne mener, selv om jeg begrenser meg til norske protestanter og frikirkelige konservative kristne. I denne sammenheng så mener jeg personer som er teologisk konservative. Teologisk og politisk konservatisme er ikke helt det samme, selv om jeg mener at vestlig konservatisme er utenkelig uten kristendomen, og at teologisk konservatisme bør gi konklusjoner i tråd med politisk konservatisme. Sånn ser jeg det.

Hva jeg har opplevet da jeg har diskuteret med norske konservative kristne er at mange lever veldig trygt i den så kalte kristenboblen, der man bare omgås andre konservative kristne. Det mange frykter er først og fremst den sekulære staten. I tillegg er mange veldig sterkt knyttet til Kristelig Folkeparti. Dette gir en del uheldige konsekvenser. Mange norske kristne frykter derfor ateister mere enn de frykter islam. Om muslimer blir det da sagt at muslimene ‘ihvertfall tror på noe’. Vel, det gjør satanistene også.

I tillegg har mange kjøpt venstresidens verdensbilde, unntatt i moralske spørsmål som abort og førekteskapelig sex. På grunn av dette blir kritikk av islam og av islamsk innvandring uønsket. Det blir oppfattet som rasisme, og bibelord om at vi skal være vennlige imot innflyttere trekkes frem, helt uten kontekstualisering. Når jeg påpeker at hvis man leser hva det Gamle Testamente sier om innflyttere, så sies det også at innflytterne skal delta i samme høytider som israelittene. Altså kan jeg ut fra Bibelen argumentere for assimilasjonspolitikk. Det står heller ikke noe sted i Bibelen at grensene skal være åpne for alle. Man kan ikke argumentere for åpne grenser ut fra Bibelen, er min konklusjon. I tillegg så sier Jesus at vi skal være kloke som slanger og enfoldige som duer (Matteus 10:16). Jeg leser dette som: vær vennlig, men ikke vær dumsnill. Tenk med hjernen og ikke bare med hjertet.

annonse

Mange norske kristne er i tillegg pasifister. For meg er det en ubegripelig innstilling. For det første innebærer pasifisme at du overlater forsvaret for ditt land, ditt hjemsted og av familien din til andre. Andre strider og risikerer livet i ditt sted. For meg høres dette ikke særlig kristent ut. Dessuten så skriver apostelen Paulus i Romerbrevet at makten (det vil si staten) bærer sverdet for å bestraffe den som gjør det onde. Jeg mener at man helt klart kan tolke dette som at det gjelder både indre og ytre trusler. Militært forsvar – og derved deltakelse i et slikt – bør altså være legitimt.

Men hva med selvforsvar? Sa ikke Jesus at vi skal snu det annet kinn? Absolutt. Men Jesus sa ikke at vi skal snu hundre kinn til, og også dette må kontekstualiseres. På Jesu tid var det å snu det annet kinn til en opprørshandling. Det tvang angriperen til å stå for at han nedverdiget deg. Dessuten sa Jesus at den som ikke har et sverd, skal selge sin kappe og kjøpe et (Lukas 22:36). Apostlene ble altså oppfordret av Jesus til å skaffe seg våpen. Jeg utgår fra at de ved behov skulle bruke sverdene til selvforsvar. Ut fra dette mener jeg at man kan argumentere for retten for lovlydige borgere å eie og bære våpen. Akkurat som USAs andre forfatningstillegg sier. Jeg har ikke prøvd å argumentere for retten til å bære våpen med norske kristne. Mitt inntrykk fra andre diskusjoner med mange norske konservative kristne er at de har liten forståelse for mitt syn her.

Jeg skriver dette fra Wisconsin. Dette er mitt andre besøk i Wisconsin. Jeg var her første gang i august forrige år, og nå er jeg her igjen. Det kommer å bli flere besøk. I Wisconsin bor jeg hos et kristent par i middelalderen. I forbindelse med mine to besøk i den amerikanske midtvesten har jeg også fått anledning til å diskutere politiske spørsmål med amerikanske kristenkonservative. Den kategori kristne som ofte kalles evangelikale her i USA. Leseren får her ta hensyn til at jeg sammenlikner personer med liknende teologisk syn i Norge og USA, altså en spesifik type kristne, som jeg selv hører til hos. Ta også høyde for at det finnes et mindretall blant kristenkonservative i Norge som tenker mere amerikansk enn hva flertallet gjør.

Jeg taler om hva flertallet mener, og spesielt hva som kommer frem i kristen-Norge sammenliknet med mine erfaringer fra USA – samt hva jeg ser fra det evangelikale USA. Husk at Franklin Graham, sønnen til Billy Graham, støttet Donald Trump som presidentkandidat. Norske kristenledere var nesten uten unntak motstandere til Trump. En del av de ville heller se Hillary Clinton som amerikansk president, til tross for hennes liberale syn på abort. For meg var dette et svært tankekors.

De amerikanske evangelikale kristne som jeg har samtalet med er tilhengere av lave skatter, personlig frihet i kombinasjon med personlig ansvar, kristen veldedighet og selvhjelp heller enn velferdsstat, retten for lovlydige borgere å eie og bære våpen samt ytringsfrihet. Mange av dem stemte på Trump, selv om de kan ha synspunkter på hans språkbruk. De støtter også som regel militært forsvar og regulert innvandring. De er forsiktig sagt skeptiske til islam, eller direkte motstandere av det. De skammer seg ikke over vestlig sivilisasjon.

Siden jeg ble kristen i Norge, så står jeg i takknemlighetsgjeld til norske kristne. Det var i Norge som jeg lærte meg hva kristendom er. Jeg har også møtt norske kristne med synspunkter liknende mine, og en del av de inngår i mitt nettverk. Noen av de betrakter jeg som personlige kristne. Også andre norske kristne gjør mye godt. Frelsesarmeen gjør en innsats for mange mennesker. Misjonssalen i Oslo, en menighet tilknyttet Norsk Luthersk Misjonssamband, har språkopplæring for innvandrere som ikke får dette gjennom myndighetene. På det mellommmenneskelige plan gjør disse menneskene mye godt. Men når det gjelder politikk så bommer de. De resonnerer emosjonellt heller enn intellektuellt.

Tenk så ulike mennesker kan være på hver sin side av Atlanteren. Selv når de går ut fra det samme synet på den samme skriften. Er det rart at jeg liker meg her i Wisconsin?

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon