Polemikken som brenner, i mørkrosa, i bloggernes leir om dagen, slår tamme gnister. Ulrikke Falch vs Sophie Elise Isachsen. En falk mot en and. Place your bets. Gong!
I det ene hjørnet, til venstre (selvsagt): Ulrikke!: Ekte, blond, skuespiller som har fått hele NRK-Norge som fanskare. Hun hadde utenfor-rollen i verdenseksporten SKAM, men viser seg som den mest taletrengte når kameraene er slått av. Fra det dype, stille har hun padlet seg til medias hjerte; talt seg med «egne» riktige ord frem som mer enn bare en skuespiller. Ta vel imot henne!
I det andre hjørnet, pussig nok også det litt til venstre, men skjøvet mot høyre for anledningen: Sophie Elise!: Norges svar på den amerikanske drømmen: Hun «lagde» seg selv. Og hun har fortsatt å re-skape seg selv. Alt fra leppenes (kvakk)form til den detektorhøye plastprosenten i kroppen. Nedbrytningstiden på plast er uendelig, vil garantert overleve vår alles Sophie Elise. Ta vel imot henne!
Men hva er dette? I det tredje hjørnet, litt til venstre for høyretåken, kommer … hvem er det? Det er jo …, er det ikke? Jo, det er det faktisk ham, selve han, det er Einar …. Det er Einar Førde som kommer frem, den gamle NRK-høvdingen og årelange visergutten til Gro. Dette står ikke i manus. Vi vet ikke hva vi skal si, men vi ynskjer velkommen til alle! (Applaus).
Men først, Ulrikke Falch, hvorfor angriper du Sophie Elise Isachsen?
«Da jeg var 15 år var første gangen jeg prøvde å ta livet mitt. Jeg hatet alt ved meg selv, alt jeg var og alt jeg ikke var … Flere som er nominert til Vixen (Blogg, så nær som «Oscar», avdeling Norge) fremmer et usunt utseendefokus, et ekstremt forbruk og halvt gjennomtenkte budskap om psykisk helse og plastisk kirurgi.»
Hva har du å si til denne harde kritikken, Sophie Elise Isachsen?
«Jeg føler meg angrepet og fratatt retten til å mene. Vi er mange som er, har vært eller holder på å slukes inn i den evige kampen om å sammenligne oss med andre. Ikke føle seg bra nok, ikke tørre å uttrykke seg selv. Dette har vi begge kjent på. I dag har jeg et sunt forhold til eget utseende, og for meg var det mulig å få uten å måtte «gi slipp» på alt det overfladiske som jeg tross alt også finner en glede i. Vi er mange som er som meg – som sitter foran sminkespeilet og ikke hater, men derimot flykter inn i en verden hvor man får være seg selv.»
Hva tenker du om disse to feministiske kjempene, som både vil drepe seg selv, og samtidig finner glede i å stå midt i, og å gi faen i sin samtid, Førde?
«Du veit eg kjem frå den delen av landet kor det ikkje er noko som heiter høvisk tale. Det dreiar seg om grader av sjikane.»
Jo, slik kan et spøkelse snakke, men hva med realitetene? Hvordan skal vi komme videre i debatten? Her kommer jo selve mafiadamene av bloggerne på banen!
«Alt har ein ende, unntatt husarbeid og helvetes pine.»
Jo, jo, jo, det er sikkert sant. Men skal vi ikke ta tak i samtidens rørelser, for å snakke ditt språk?
«Det å finna på lure avgifter som folk ikkje veit at dei betalar, det er ein fin del av politikarlivet. Avgift er noko av det finaste i eit demokrati. Avgift er sivilisasjon.»
Nå går du vel litt på siden av debatten, Førde …
«Hallo, hvem er han typen der?» ropes det fra en i salen.
Dette, det er er 80-tallets Hadia Tajik!
«Han høres nå litt mer ut som Per Inge Torkelsen,» ropes det fra en annen i salen, fra en som straks setter seg, men som fort blir ført ut, brutalt, kort og heftig, av flere vakter. Alle ser bort, bruker alle krefter de har på å ikke bry seg om opptrinnet.
Førde ser på, snakker når det blir stille: «Systemet er nettopp ikkje prega av kollektiv forstand. Det minner om eit stort skøytestemne på eit fullsett Bislet der ein person reiser seg for å sjå betre (Document.no). Straks er det fleire som ser dårlegare og som også reiser seg (Rights.no). Fleire og fleire reiser seg (Resett.no), og til slutt har alle (MSM) det mykje dårlegare fordi dei må stå. Men den som på eiga hand set seg, er sjølvsagt den dummaste av dei alle (PFU), for han ser ingenting. Utfordringa er såleis: Korleis skal vi få alle til å setje seg att?»
Ulrikke og Sophie har forlatt studio. Alt før programlederen ser det.
«Det må du ta med managementet mitt,» slenger de så å si ut i kor, før de haster ut av studio, når de får høre: Hva tenker du om dette?
Men du, Førde, den kommentaren om Bislett … den var ikke dum. Eller, hva mente du, egentlig?
«Det gjeld å skaffe seg eit rykte som er så lurvete at du etterpå slepp unna med kva det skal være.»
Ok, du tar den, fiffig Førde, et spøkelse har den retten, men har du et siste ord til de levende? Et de kan leve videre med.
«Di eldre eg blir, di oftare innser eg at eg mest aldri tek feil.»