På Document 26/1/18 var overskriften «Ap-klubbleder refser kollegene på Stortinget: – Bruker mediene til å fremme misnøye». Men, enhver borgerlig regjering opplever akkurat det samme, at Ap bevisst fremmer misnøye og annet gjennom riksmediene, som slik er på lag med Arbeiderpartiet. Er dette oss et sant og velfungerende demokrati verdig? Skulle ikke den 4. statsmakt overvåke de demokratiske spillereglene; ikke delta ensidig på den ene eller den annens politiske side?
Svaret overlater jeg til den enkelte leser. Men i kampen om politisk makt står frontene mot hverandre – den ene siden med stort handicap. Det som skulle vært et balansert forhold er, i realiteten, ingen jevnbyrdig politisk kamp. Uten en eneste norsk dagsavis med en borgerlig agenda er vi i dagens Norge påvirket som i en diktatorisk stat; ensidig propaganda for de «korrekte» oppfatninger. Bare, at der diktatorisk makt rår, der er journalistene påtvunget hva de skal «mene». Mens hos oss er de «formet» for ensretting gjennom bevisst ideologisk indoktrinering, fra barnsben av.
Hvorfor? Ikke minst fordi venstresiden har kuppet våre høyere utdanningsinstitusjoner og kontrollen over de viktigste mediene. Ikke bare de store dagsavisene, men mest vår sterkt subsidierte statskringkaster. Mens staten skulle vært oss alle «landsfaderlig» (i et angivelig folkedemokrati der mangfoldet skulle oppmuntres) er NRK alene mikrofonstativ for venstresiden. Følg med, og du ser lett skjev-rapportering (Trump) demonstrert.
Selveste statskringkasteren NRK – som var vi i det forkastelige gamle Sovjet – støtter de venstrekorrekte. Hva slags demokrati blir det av slikt, annet enn et skinndemokrati? Vi har stortingsvalg, men hvem bestemmer hvem folket kan stemme på? Kanskje bare 3% av befolkningen fordi, det er makt-elitene i partiene som bestemmer kandidatene på valglistene. For å komme med må du «innordne» deg, ellers kommer du ikke frem. Vi «alminnelige» kan ikke stemme inn modige individualister; kun folk utpekt av og for partieliten selv, ikke for oss og landet, deres viktigste ansvar.
Høres dette demokratisk ut? Klart nei, vi har et rigget «system» som av frykt for å miste makten ikke engang vil tilstå oss folkeavstemninger. Slike er ikke nedfelt i Grunnloven, men er ei heller forbudt, hvilket vi fikk demonstrert under EU-avstemningene. Til tross for to ganger «Nei» ble det folket til ingen nytte. «Makten» ville annerledes, den gang på begge sider av den politiske skillelinjen. Den unnskyldte seg deretter med at avstemmingene, selvfølgelig, ikke var bestemmende – kun til dens orientering. Vel, et spik og et hån mot folket; den selvgode og selvoppnevnte makteliten visste bedre. Så hvorfor bruke masse krefter og penger på er spill for galleriet ved å sette folket opp mot hverandre dersom makten likevel ikke vil respektere folkets røst?
Hva skjedde så? Jo – uten å spørre folket og delvis bak lukkede dører, gjennomførte Gro Harlem Brundtland likevel EU-tilknytning gjennom EØS-avtalen. Og på 70-tallet knesatte hun, uten skikkelig stortingsdiskusjon, at Norge skulle bli et multikulturelt samfunn. Samt hvorledes det skulle oppnås. Forkastelig, igjen tillatt av mediene, helt uten folkelig legitimitet.
Vårt representative valgsystem er utgått på dato, fordi partiene, og verst Ap, knapt bryr seg om annet enn «intern parti disiplin» for hva som tjener dem selv best; ikke hva som er best for landet. Nå i lang etterkant kan vi se at Gro’s råkjør var udemokratisk og totalt forfeilet, ja rene galimatias. Kynisk diktert for å skaffe Ap forlenget makt på tvers av folkeflertallet. Dersom noen kaller dette etterpåklokskap, er svaret at slik klokskap er ekstra verdifull å lytte til:
Fordi, dagens to største samfunnsproblemer springer direkte ut av Gros og Aps hovmod, både masseinnvandring og oss nå underlagt et fjernt Brussel-udemokratisk overnasjonalt byråkrat-system, et system som tjener Tyskland best. For fler og fler – særlig i eldre generasjoner – tar seg i å tenke at dette var landet som gjennom annen verdenskrig brutalt søkte å samle Europa under seg til en maktblokk. Det rare er, gjennom Angela Merkels lederskap, har de langt på vei lykkes, men denne gang med andre midler. For der er ingen tvil, godt hjulpet av Frankrike ble EU «solgt inn» for noe helt annet enn hva som skulle tjene Tyskland. At Merkel senest med «den åpne dørs innvandringspolitikk» har tabbet seg grusomt ut forandrer ikke på realiteten: Tyskland er EU-dominerende og maktbestemmende, med tillatt strukturkorrupsjon.
For ordens skyld må jeg si meg verken som nazist, ekstremist eller anti-tysk, men imot at Norge skal være overnasjonalt/grunnlovsstridig styrt fra Brussel. Under disse dagers ansamling av makteliter i Davos slår Merkel frekt an – til EUs og eget selv-forsvar – at nasjonalstater samt realisten Trump er en trussel for verden. Nei, uten grenser, invadert av fremmede og foruten fedrelandskjærlighet (hvilket EU overhodet ikke inspirerer til) fremmes ingenlunde gjensidig respekt, regional fordragelighet eller fredfullt samarbeide. «Limet» mangler og EU er utopi, dømt til å mislykkes; dessverre intet USA.