Nylig ble jeg utsatt for en spontan klem. Fra en kjekk mann. Som er lokalpolitiker. Og samtidig yrkesaktiv politi. Jeg har aldri tidligere møtt mannen, men jeg gjenkjente ham fra bilder i media. Det var kjekt å se ham akkurat der jeg da befant meg. Ikke på fest, men på et politisk folkemøte der jeg aksjonerte for egen sak ved å dele ut informasjon til de fremmøtte. Enkelte ble overrasket og overrumplet over å se meg akkurat der.
Midt i folkeklyngen ga han meg en klem! Etterpå fleipet jeg med at nå kunne jeg ikke vaske meg på noen dager… Smigret, altså. Noe så irriterende. Som regel er det alltid hyggelig å få en klem. Men etter #metoo, kunne ikke han, politimann og lokalpolitiker, ha spurt på forhånd? – Liv, kan jeg gi deg en klem? Eller: Kan jeg FÅ en klem av deg, Liv?
Sannsynligvis ville jeg blitt like perpleks og overrasket da, som over klemmen, hvis han på forhånd hadde spurt om tillatelse. Hvorfor i all verden ga han meg en klem? Jeg antar det skjedde spontant? At klemmen ikke var noe han hadde planlagt. Men sannheten er nok nærmere den at partikolleger hadde beordret ham – kanskje ikke til å gi klem, men til å sjekke stoda.
Men hva var hensikten?
En av hans partikollegaer i bygdens planutvalg ble sur da jeg nektet å gi henne innsyn i informasjonen jeg delte ut. – Du har gjort nok skade, svarte jeg henne, hun kunne ha godt av å kjenne på hvordan avvisning oppleves. To ganger, i 2013 og 2017, avslo planutvalget under ledelse av klemmerens politiske parti mine søknader om dispensasjon for naustbygging på strandeiendommen min, hvor det allerede finnes to naust, et på hver side av min eiendom.
Vi har forskjellige syn på politisk sak, lokalpolitikeren som er politimann og jeg, selv om han ikke er direkte involvert i min sak. Kan klemmen ha vært en form for hersketeknikk; en måte å avvæpne min motstand mot hans parti på? Gudene vet!
Enkelte hevder klemmen kan forstås som seksuell trakassering siden maktforholdet er så skjevt. Han – politi og lokalpolitiker, med kone og familie. Mens jeg… Tidligere overgrepsutsatt kvinne, ubemidlet på en skarve uføretrygd. Uten tittel, uten penger, uten status.
Igjen ble jeg brukt. Misbrukt. Av en egotripper av en politimann med null respekt. Han hadde et mål, det skulle han nå uansett midler; innsyn i informasjonen jeg delte ut. Med politikerkolleger som heiagjeng.
Jeg skulle ha fiket til ham! Puffet ham vekk. Men når man overrumples skjer alt veldig raskt. Det man ikke har forutsett, heller ikke fantasert om skjer. Plutselig. Uventet.
Vonde minner
Klemmen fikk meg til å tenke på noe smertefullt; mannen som for mange år siden ikke tok mitt nei for et nei. Han som tok seg til rette på meg i en overrumpelsesvoldtekt, og som påførte meg en smitte som førte til uførhet.
Overgrepsutsatte kvinner møter ny trakassering i rettssystemet; nå fra mannsbastionen politiet, og mannlige dommere og advokater. Ingen tok min konsekvente forklaring om at skadevolderen tok seg til rette på meg i et uønsket samleie på alvor. Mine forklaringer ble latterliggjort av motpartens advokatkobbel. Tingrettsdommer med sympatier i Ap tillot sågar fiktivt vitne. Sammen med seks menn avgjorde tingrettsdommer overgrepssaken på sitt kontor i tinghuset, over hodet mitt. Jeg, kvinne, overgrepsutsatt og saksøker, fikk ikke komme til orde. Saken ble avgjort uten åpen rettssal, uten vitner, uten tilhørere, uten at noen ble avkrevd forsikring om å forklare den hele og fulle sannhet, slik vanlig er i domstolene. Liksom voldtektsmannen ikke respekterte mitt nei, respekterte ikke mannlig politi, advokater eller dommere min forklaring.
Flere år senere, etter at 25 års foreldelsesfrist var utløpt, innvilget riksadvokaten meg bistandsadvokat! Konsekvent opptrådte mennene som om de ikke hørte hva jeg sa. Hadde jeg ikke hatt skjulte lydopptak av mine samtaler med dommere, advokater, leger og NAV ville sannsynligvis ingen ha trodd meg. Som overgripere flest stakk også skadevoldsmillionæren av fra ansvaret, selv om dom bekrefter at: «Lagmannsretten er enig med tingretten i at det er sannsynlig at — hadde herpes genitalis i 1988, og at han smittet Helgesen».
Er det lett å ta seg til rette på meg? Med overrumpelsesvoldtekt? Eller med klemmer? Spørsmålene har jeg stilt etter klemmen, som rippet opp i vonde minner. Uansett hvor uskyldig klemmen i utgangspunktet kan ha vært, anser ikke jeg klem som alminnelig mellommenneskelig kontakt med en fremmed mann, en lokalpolitiker og yrkesaktiv politi. En klem kan være del av et seksuelt ‘språk’ og innebærer alltid fysisk nærkontakt mellom to mennesker. Det kan også lede til mer; kyssing og sex.
Noen sekunder var jeg smigret og forført. Alltid hyggelig å få en klem. Likevel overraskende. Smigrende. Og sjokkerende deilig.
Kan politikermenn være opplærte til taktisk bruk av overrumplende seksuelle tilnærminger og komplimenter i en form for hersketeknikk i den hensikt å avvæpne kvinnelige motstandere? Nettopp der befinner litt av utfordringen seg; hva gjør man som kvinne når mannlig lokalpolitiker, politi, kjendis eller mangemillionær med makt begår seksuell trakassering? Når karriere eller inntekt kan være avhengig av akkurat den mannen?
Man blir så lett i villrede.
(Dette innlegget er tidligere publisert på bloggen PREGavis Liv Serine Helgesen, og er gjengitt her med forfatterens tillatelse)