Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
annonse

Antifasikte Norden er en avgrein av det globale magasinet Antifa Scope, som seinere i år, etter planen, skal etableres i Norden. Magasinet sikter seg inn på minst 40 millioner i pressestøtte, bare i Norge, i hvert fall på sikt. Som en av få frilansjournalister i Norge med «… et plettfritt rulleblad, du har aldri publisert noe til høyre for den baktunge Klassekampen,» det var slik de presenterte det for meg, blei jeg spurt om å dekke Resetts generalforsamling. «Nei, vi har flere av våre tilstede på den offisielle markeringa, vi vil ha vår mann på innsida av bygget,» skreiv de kryptert over nettet.

annonse

Slik gikk det til at jeg, under dekke av å være ansatt som vaktmester fra et bemanningsbyrå, satt og forsøkte å finne meg til rette på baksida av noen kasser og et forheng inne i bygget hvor generalforsamlinga skulle finne sted. Jeg brukte ventetida til å sjekke at de skjulte kameraene og mikrofonene fungerte som de skulle. Kjente at jeg var spent helt ut i håra på arma. Hørte at det var helt stille inne i bunkerlokalet.

annonse

Så kommer de. Til tonene av Also sprach Zarathustra (2001 En Romodysse), finner redaksjonen plassene sine. Det må sies at Strauss’ musikk er inspirert av Nietzsches mest berømte kvasifilosofiske «verk». Det er rett nok riktig at Nietzsche sier at Gud er dau, relativt tidlig der inne i permgalskapen, men vi veit alle hva vi mener om Nietzsche, right? Ok, har faktisk ikke lest verket sjøl, men har lest Antifa Scopes resyme, ligger på nettsiden, anbefales! Så at Resett bruker et makkverk, fra den såkalte «europeiske kulturarven», som hyllest til sitt eget gjørmebrytetrykkeri, gjør ikke to minus til pluss.

Introen kjøres i loop til alle har satt seg. Journalistene ser starstruck ut, der de trår inn på den glorete, røde løperen, hodene heva mot taket, så setter de øynene helt ned i bordet, uten unntak, setter dem 90 grader mot duken. Kink er fornavnet. Så kommer «redaktør»/Keiser Lurås. Han har på seg en blå kongekappe, med brokade. Musikken endrer seg til The final countdown. To ganger må jeg høre sangen, mens han går gjennom lokalet. Jeg ser at alle jubler og klapper henda til blods. Til slutt setter Napolurås seg ved kortbordet, som er fokuset for hesteskoa, setter seg i midten. Dette er reine konfirmasjon, når kommer mutter og fatter?

Ny musikk: 50 cent, Ching, Ching, Ching. Spetalen, Haudemann-Andersen, Staff, Wium Lie og Dobloug blir langsomt båret inn på gullstoler av noen som må være livvakter, mens lokalet brunster i byggverket, bassen er så hard at den nesten sprenger golvet som rister i egne tonehøyder. «I hustled then I got that ching ching ching. Then I bought my bling bling bling» Fire ganger blir de båret gjennom lokalet. Innlagte klappelyder. Her er alt bra planlagt, grøsser jeg bak forhenget. Til slutt blir sillionærene satt omtrent en halv meter «å gå» fra plassene til høyre og venstre for «redaktør» Lurås.

annonse
annonse

Det som skjer nå er rystende, langt inn i mitt dyprøde, antiaristokratiske blod. Journalistene blir en etter en konfrontert med små tabber de har gjort i sitt tidligere liv. Det gjelder mindre lovbrudd. Jeg skal spare Antifasiktes lesere for de tarvelige detaljene. Tankene går til Jean Valjean i Les Misérables. (Dette verket av den borgerlige Hugo er under tvil godkjent på Antifa Scopes liste.) Her har de stjålet brød for å overleve. Og det går etter hvert opp for meg hva som egentlig skjer.

«Du har seks år og fire måneder igjen av plikttjenesten i Resett. Betingelsene forblir de samme. Kommer noe som helst om dette vi snakker om nå, ut, så blir materialet om deg oversendt politiet og spredt over hele nettet, særlig til dine venner på Facebook.» «Jeg har ingen venner igjen på Facebook,» bemerker en av dem. Hun blir overhørt av Monica Staff. Lurås signerer kontrakter for harde livet. De andre pengefolka har en sekretær, som regner på hvor mange årsverk med slavetimer de har på bok.

Jeg er både rysta og letta. Mest letta. I flere år har jeg lurt på hvordan de kunne slippe journalister ut av studia uten at de hadde den riktige holdninga. Nå står jo alt i et annet lys. Dette er kamerater som har blitt stukket et pistolløp i siden. De beskytter sine nærmeste, familie og venner som nok har forlatt dem etter at de trodde at de skreiv for Resett, men som likefullt blir beskytta av disse tapre fortapte. Jeg får lyst til å «blåse skjoldet» mitt, løpe ut av pappeskene og gjennom forhenget. Men et blikk på sikkerhetsvaktene får meg til å besinne meg.

Jeg ser på kameraene at alle journalistene har armbånd med en stor R. Ikke Lurås, han har et bredt silkebånd med mange R-er på skrått fra skuldra over magen. Pengefolka, som nok har vært på lukka vors, har satt opp håret med silkelogoskjerfa. Det snakkes nå svært høylytt blant dem. I midten av hesteskoa blir årgangschampagne dandert i en glassfontene. Ved siden av blir billig prosecco helt i kjøkkenglass til redaksjonen. Det serveres fiskesuppe på langendene og Beef Wellington til pengefolka og Lurås.

I hjørnet står en fyr med et keyboard og en mikrofon. Han synger hits som kanskje får svina til å føle seg bedre. Etter maten får Spetalen et musikkønske, da må vi høre på: You’ll never walk alone. Folk danser, sikkert pliktskyldig. Hvisker de om en revolusjon i ørene på hverandre? Mikrofonene er ikke så sensitive at de tar det inn. Praten er såpass høylytt ved kapitalistbordet, at det nok blir vanskelig for meg å skille ut alle de forferdelige meningsytringene pengefolka lirer av seg, i etterarbeidet med materialet. Noe som er synd for allmenheta. Tårene triller på kinnet til Spetalen, som beordrer redaksjonen med seg til Liverpool på fotballkamp. De må synge med ham en gang til på refrenget.

Etter desserten, iskake som Thomas Knarvik har tegna obskønt på med sjokoladesaus, legger en tåkemaskin grått over gulvet. Alle stiller seg opp, strammer de dvaske journalistkroppene når Lurås formaner: «Staaaand huttttt!» En skjerm på langveggen dras ned. Det flimrer et par sekunder, så kommer skypelogoen opp. Den umiskjennelige lyden ringer og ringer, før bildet åpner seg på den enorme skjermen. Jeg mister kjeven. Selvsagt!

«Howdy! How are you all doin’ folks? In DC we’re pretty much bored, so looking forward to this meeting with the good folks of Sweden!» «Norway,» sier en stemme i bakgrunnen, det er Ivanka som ser på TV med Melanie. «Norway is the capital of Sweeden, right?» spør Donald og snur seg bakover mot Ivanka. Hun ignorerer ham. «I’m sorry, my daughter don’t remember her geography no more. What can I do you for, good folks of Sweden?»

Fantasillionærene trer frem, legger pelsfrakkene på gulvet, kneler på dem. Alle andre ligger også med rompa i været. «Stop! I’m not God. Gee! I’m glad I can’t see your ugly butts from here!» For leservennlighetens skyld vil jeg fra nå av referere møtet på norsk.

«Det gjelder det vi snakket om …» begynner Spetalen. «Ja, sier Trump, ser mindre interessert ut enn i sted, øynene flakker. I bakgrunnen ler Ivanka og Melanie av The Kardashians. «Skal jeg repetere det for deg?» spør Staff forsiktig. «Ja … gjør det,» sier Trump. «Eller nei, bare vent et øyeblikk.» Han beveger seg fort bakover i rommet. Slår og slår på et tastatur i noen sekunder, før han kommer tilbake, ser helt forvandlet ut. Hummerrød og med ansiktet i et eneste stort smil. «Måtte bare ta meg en tweet, føles bedre nå!»

«Jeg husker alt, folkens, vi har planen, den kjører vi. Har dere gjort det nødvendige?» «Sjekk mailen,» sier Spetalen og Dobloug i kor. Trump ser til siden, taster, mumler. Halvhøyt: «Bare 3014 retweets, bør slette den.» «Men planen …» insisterer Haudemann-Andersen. Trump liksom våkner, er i hele skjermbildet. «Vi kjører. Det geniale er alltid det motsatte av hva dydsmønsteret Hillary ville ha gjort. Betal, det det skal være, gi disse folka i Klassekampen en konvolutt som strutter – så vil de gradvis påvirke det Dagligeblabla og Verdensbladet og Nattaposten og hva de kaller seg i deres land, til å skrive Trumpheten. Jeg skal sette inn de riktige folka i dette PFU for dere, mange som skylder meg en tjeneste der nede på ambassaden. Sett to Clintonfond på kontoen min i morgen. Må gå nå, folkens! Stoler på dere!» Klikk.

Nå begynner dansemusikeren å messe noe i bassleiet. Om og om igjen. Resten av lokalet faller inn. Det bygges opp en uhyggelig stemning som varer og varer. Jeg får lyst til å snike meg ut. Ingen hadde ikke sett meg nå, om jeg hadde gått rett forbi dem. De er i transe. Hva messer de? #lobotomereNorge #lobotomereNorge

Lyset forsvinner, lydene stiger. Hva er dette? Hva skal skje? Jeg fryser, svetter, må nesten kaste opp. Øregangen blir fylt av lyder som tar krampetak på hjernen. Jeg mister alt i mellomgolvet, holdes levende av silende svette. Hva nå? Fra et hjørne kommer han frem. Han. Det blir helt stille. Mukk stille.

«Kan vi få litt lys?» spør han. Bare han på en stol. Han kan holde denne stillheten så lenge han vil.

«Kem dokker trur at æ e?» sier han etter en evig lang pause. En hånd, ja en hånd reiser seg forsiktig. Avmålt nikker han mot hånden som Geelmuyden holder i været. «Du er Satan, men viser deg i skikkelse av Bjørn Sundquist.» «Det e mulig det,» svarer han.

«Ka dokker vil?» spør han og ser trett ut over forsamlingen. «Kan æ få litt dessert?» Noen iler til med Tokayer og créme brûlée. «Sitte på jente- og gutteromman å skrive om verden, e det det dokker vil?» Han nipper til Tokayeren. «Ikke verst den her, æ husker året den ble lagt på fat, det var da muren falt. Et bra år for oss i kjeller’n. Folk va’ så euforisk at dem ikke så ka vi gjor’. Men nok om det. Ka dokker vil?»

Dobloug kremter, tar ett skritt frem. «Vi vil ha en stemme i verden.» «Kor stor da?» svarer Satan mellom to munnfuller. Ingen sier noe. «Æ ha vært på deskmøtan hos CNN og Breitbart og Guardian og Monde. Skrale saka. Nei, ka æ sku’ ha sagt. Ska vi gå heile veien?» «Ve-ve-ve-verdensherredømme …?» sier de fra den korte enden av bordet, nesten i kor. Det mumles i hele redaksjonen. «Ja, koffor ikkje, æ tok me mæ to rådgivere som dokk kan fø på en stund.»

To hunder, med menneskehoder, kommer frem fra skyggene. Den ene bærer Gerhardsens ansikt, det andre bjeffer med Brundtlands fjes. «Ska dokk lær, så må dokk først lær å kontroller Norge. Ennu gjenstår en del.» Det vibrerer i Satans lomme. «Hain Tykje, det e han Vladimir igjen, sku’ aldri ha gitt han direktenummeret. Nei, vi får snakkes om et år, æ har et par ting æ sku’ ha gjort.»

Etter dette oppløses selskapet. Jeg puster og puster ut. Skjelver. Forstår alt. Antifasikte har ikke stilt inn løpet mot nord et øyeblikk for tidlig.

 

Resett trenger din hjelp

Du kan støtte oss på Vipps nummer 124526.
Bankoverføring til kontonummer 1503.94.12826.
SMS "Resett fast" (59,- pr. mnd.) eller SMS "Resett" (200,- en gang) til 2474.

NB: Dette er helt separat fra Resett medlemskap og gir ikke tilgang til medlemsinnhold. Resett medlemskap finner du ved å trykke her.


Ved å bruke kommentarfeltet erkjenner du at du har lest og forstått våre regler for kommentarfeltet. Disse finner du her.