For å forstå den mystiske, politiske korrektheten som et tilsynelatende selvdrevet, viltvoksende fenomen i vår samtid – knyttet til den ensretting vi har sett og følt på i våre sentrale og regionale medier gjennom de siste 20 årene, bør vi lære oss begrepet ”postmodernisme”.
Det ideologisk ladede fenomenet og begrepet omgir oss som ny påkladd, og som nytt politisk salgsmateriell for å få mennesker i vår tid til å lokkes og lulles inn i de politiske doktrinenes anti-demokratiske verden.
Den ensrettingen så mange har følt på i mainstream-media og ikke minst i vår hjemlige grå, akademiske verden av tilkalte, håndplukkede ”eksperter”, lar seg spore til marxistisk ideologi, nokså konkret; som nok en variabel i temafelt der de brune, svarte og røde uavlatelig smelter sammen, ikke minst i historisk perspektiv – i nedslagsfelt der terror, konsentrasjonsleire og folkemord hører med.
Slikt lar seg selvsagt ikke selge ut i en ny tid uten maskerader, og uten at en i stor grad arbeider under den politiske radaren i en oppbyggingsfase. I denne runden dreier det seg om kampanjer rettet mot det enkelte mennesket, og altså ikke bare ”arbeidere” og det store kollektiv.
Postmodernismens teater
”-På enkelte felter har postmodernismen langt på vei blitt normalperspektivet. Eksempler kan være ulike kulturstudier, postkoloniale og feminine.” Sitatet er hentet fra Wikipedia. Men hver gang noen skal fortelle deg og meg hva som er en ”normal” mening skal vi være på vakt og gå i beredskap: Hvem er budbringeren? Er det så sikkert at du og jeg uavlatelig går rundt med feil meninger?
Stalin, Hitler, Mussolini, Pol Pot og Mao var herrer som la inn betydelig energi i det å fortelle verden hva som var normale meninger. Avvikerne ble sendt i konsentrasjonsleire, som var så like i sin groteskhet og utforming forøvrig at de ulike despotene må ha smugtittet på hverandres grusomheter. Slik blir også sosialismen en doktrine og åndsretning med beksvarte, totalitære røtter; der ensretting utgjør en betydelig del av det politiske uttrykket.
Postmodernismen har sin støpeform innenfor den marxistiske doktrinen, der veldig mye fortsatt, lesbart, befinner seg inne i en marxistisk ramme. Dette gjelder ikke minst tendensen til å beskrive handlingsmønstre som skjebnebestemte, som bare driver seg selv fremover. Der mennesket samtidig gjøres til en passiv brikke, der likhetsidealene er ferdig definerte og bare rulles ut. ”Politisk makt” er stikkord. Postmodernismen sikter inn alle deler av vår hverdag.
Euro-kommunismen
Slik euro-kommunismen/kulturmarxismen kom som en variabel innen den internasjonale sosialismen/kommunismen har postmodernismen kommet som en mer – tilsynelatende – individuelt orientert påkladd med samme utgangspunkt. Det dreier seg langt på vei om nok et forsøk på oppgradering av forslitt og lite salgbar marxistiske doktrine, med tankespinn som beveger seg i det kommunikative og til dels psykologiske feltet – rettet mot den enkelte. Slik blir media et viktig instrument, som alltid når det gjelder denne type propaganda, som har totalitære røtter. Når vi i dag ser Arbeiderpartiet kræsje så ettertrykkelig, representerer det hele et kræsj med egen ideologi, en forsteinelse og forvitring som er fryktelig vanskelig å fornye og selge ut i en ny tid – uten at bakteppet blir for synlig. Derfor kommer det stadig flere maskerader.
Postmodernismen er en ideologi
Postmodernismen er ideologisk: Individet sees stadig som et passivt, kontrollert offer, i en verdensanskuelse der politisk makt står helt sentralt. Videre, noen mennesker har mer enn andre, og det er urettferdig, heter det. Likhet er bare ett av de blendede begrepene som så er resirkulerte fra urmarxismen, der alle må være like; omsatt i politisk praksis: Unntatt eliten!
Trikset med likhetsbegrepet er at det umiddelbart lyder så humant og rettferdig. Gjentagelse er et viktig prinsipp opp i dette. Men det maskeres hvem og hvilken politisk organisme som skal bestemme hvem som er like, og hvilke krefter som er bestemmende i de prosessene som må til for å rydde den ultimate likhet på plass. Vi er inne ved ett av bedragene i den marxistiske doktrinen. Dette har igjen slektskap til ”de grønne” – eller de grønn-penslede – som uavlatelig mener nullvekst er en kurant politisk mål. Problemene oppstår i det en må til Stalin og den stinkende historiske skraphaugen for å introdusere en økonomistyring så steinhard at nullvekst blir mulig å realisere. Altså skal det mye mer enn hestedrosjer til i Oslo, i dette gigantiske politiske teatret! Dette dreier seg ikke om politiske mål og en tilstand der demokratiet og folkevalgte råder grunnen.
Fremmedord: Determinisme
Det er vanskelig å komme utenom en del nøkkelord som egentlig er fremmedord for de fleste i et forsøk på å forklare postmodernismen. Determinisme er et slikt ord, der en fremhever at dine og mine valg og handlinger er ”forutbestemte” av årsaker som ligger utenfor vår egen kontroll. Egentlig er dette kjente problemstillinger som er hempet ut av filosofiens verden, der filosofen Friedrich Nietzche (1844 – 1900) er med, som tillegg til Marx. For Karl Marx og hans medspillere var det om å gjøre å få folk til å rive seg løs og inn i en kvasi-religiøs prosess der midler og mål var forutbestemte: Revolusjon og utopia, paradiset – det klasseløse samfunn.
Nietzche hevdet at det ikke finnes noen evige sannheter. I postmodernistiske oppsett blir dette til et sentralt argument for å nulle ut den ramme som er rundt deg og meg i det vi fortsatt må velge å kalle en fri del av verden; primært forbundet til det vi betrakter som verdisett i og rundt demokratiet vi stadig har som fundament i samfunnet: Men se, i postmodernismen nulles våre verdier og våre valg ut i tur og orden, fordi vi druknes i en flokk, tirader av andre verdier/valg som er minst ”like mye verd”.
Likhetsidealer misbrukes
Slik får ordet ”likestilling” en helt spesiell betydning, der man også lokker mange kristne utpå blankisen: Likeverd-prinsippet kjøres opp, slik at – eksempelvis – iltre islamister bortforklares og forstås som en del av ”opprøret” mot en vestlig sivilisasjon (”kapitalismen”). Vi er en blokk og flokk av post-kolonialister, som så fortjener destruktive selmordsmordere på rekke og rad. Så lenge det hele rammer vestlige demokratier, og det fører til politisk polarisering, radikalisering, sosial uro og – i fortsettelsen – åpne konflikter, vil ikke postmodernisten føle noen ekte moralsk indignasjon. Det dreier seg om å dekonstruere vår hverdag, bit for bit, som nok et påfunn og konstruksjon fra sosialismens verden; som nå virkelig sliter noe fryktelig med politisk innsalg i et nytt årtusen.
På den ene siden har vi sett miljø-kampanjen, og ikke minst den massive politiske kampanjen, ”Den menneskeskapte klimakrisen”. På den andre siden en multikultur-doktrine der marxistiske likhetsidealer til enhver tid er slik plasserte at du og jeg er akkurat like mye verd som en skolert islamist (det virker jo unektelig besnærende!). Men i dette bildet blir religioner og ideologier som Islam med ett brukt som retorisk slegge mot alt det du og dine har bygd opp i og rundt en nasjon gjennom ett eller to tusen år. For at det skal bli noe svingslag over den slegga må andre religioner opp ved siden av vår kulturtradisjon, og likestilles, slik postmodernistene vil ha det. Med andre ord: Vi skal knebles.
”Det finnes ingen evige sannheter”, heter det, og da er det særlig de verdier (”sannheter”) som har frembragt demokratiet en sikter mot. Skulle du helt eller delvis identifisere nevnte prosesser knyttet til post-modernismen, får du utdelt merkelapper som ”ekstremist”, ”rasist” eller ”høyre-ekstremist”. Din sannhet, din og min virkelighet hører ikke med. Det fenomen vi står overfor kalles post-modernisme,og denne maskerte ideologiske variabelen er nokså følbart i landet vårt. Det hele sikter stadig inn under den politiske radaren, slik ideologiske mørkemenn så ofte gjør i sine oppløp.