Vatikanets utenrikspolitikk – fra antikommunisme til teologisk konservatisme til globalisme

St. Peters Plass. Vatikanet. 6. januar, 2018. (AP Photo/Andrew Medichini)

Vatikanstaten har ambassader i majoriteten av verdens stater og har et omfattende nettverk av embetsmenn som fremmer Vatikanets interesser verden rundt. Helt siden begynnelsen av den kalde krigen har disse interessene og Vatikanets utenrikspolitiske agenda vært sterk knyttet til de utenriks- og sikkerhetspolitiske målsettingene til Vestens ledende makter, men Vatikanet har i de senere årene blitt en mer uavhengig utenrikspolitisk aktør.

Under pave Johannes Paul II stilte Vatikanet seg stort sett bak den sikkerhets- og utenrikspolitiske (antikommunistiske) linjen til de folkevalgte i Vestens ledende stater. Under pave Benedikt XVI holdt pavemakten seg i stor grad utenfor utenriks- og sikkerhetspolitiske problemstillinger og fokuserte heller på teologiske spørsmål knyttet til katolisismen. Da pave Frans tok over paveembetet i 2013, tok pavestatens utenrikspolitiske karakter en uventet dreining. Pave Frans brøyt med Vatikanets tradisjonelle rolle som en utenrikspolitisk støttespiller for vestmaktene, og gikk heller inn for en mye mer uavhengig og aktivistisk rolle – som ofte taler vestens folkevalgte politikere midt imot.

Antikommunisme under pave Johannes Paul II

Karol Józef Wojtyła ble født i 1920 i Polen og var selv vitne til de enorme ødeleggelsene som fant sted i Europa under den andre verdenskrigen. Han opplevde brutale okkupasjoner under både Hitler og Stalin, og levde lenge under kommuniststyret i Polen i etterkant av krigen. Dette var opplevelser som kom til å sette dype spor i hans sinn og som definitivt senere ville prege hans tid som øverste leder for den katolske kirke. Pave Johannes Paul II gjorde det nemlig til kjernen utenrikspolitikken i sitt pavedømme å bekjempe kommunismen.

Vatikanets og pave Johannes Paul IIs innsats i bekjempelsen av kommunismen under den kalde krigen er ikke neglisjerbar. Som den første ikke-italienske paven siden begynnelsen av det 16. århundret, var det meget symbolsk da en polakk (østblokk-borger) ble valgt til øverste leder for den katolske kirken i 1978. Allerede året etter gjorde Johannes Paul II en pilegrimsreise til sitt hjemland, et opphold som senere har blitt omtalt av ekspertene George Wiegel og Michael Redu som: ”ni dager som snudde historien i det 20. århundret,” og ”begynnelsen på slutten for Kreml sitt styre.”

Polen – da et viktig land i Warszawapakten og et tradisjonelt katolsk land – fikk en ny giv for å ta opp kampen mot det repressive kommuniststyret i landet etter besøket. Det ”bidro til å gjenopprette polakkenes autentiske kultur og historie, som igjen ga liv til motstandsbevegelsen Solidaritet” – østblokklandenes første uavhengige fagforening.  Pave Johannes Paul II sådde således frøet som førte til at jernteppet i Europa endelig kollapset 10 år senere.

Under Pave Johannes Paul IIs regjeringstid sammenfalt Vatikanets utenrikspolitikk med de utenrikspolitiske preferansene til vestmaktenes ledende nasjoner. Å drive kommunismen ut hvor enn den fantes – spesielt i Europa – var et overordnet mål. Vatikanet hadde således ingen uavhengig utenrikspolitikk – det ga heller vestmaktene politisk legitimitet ved å støtte deres handlinger.

Katolsk konservativisme under pave Benedikt XVI

ANNONSE:

Da Joseph Aloisius Ratzinger ble valgt til pave i 2005 og tok navnet Benedikt XVI, var han kjent som en meget begavet tysk teolog og som en av de mest ”konstante, flittige og seriøse forkjemperne” for en dypt konservativ katolisisme, ifølge eksperter. Han var eurosentrisk, en staut motstander av liberal katolsk teologi og sto for (katolsk) religiøs sjåvinisme. Han har blitt omtalt som “sannsynligvis den mest [teologisk] lærde [paven] til å herske over kirken siden [pave] Innocens III [fra det 13. århundret]” av forskeren Anthony Grafton ved Princeton University.

Vatikanets utenrikspolitiske aspirasjoner under pave Benedikt XVI gjenspeilte pavens reserverte og akademiske personlighet, samt ønske om å ta den katolske kirken tilbake til en mer konservativ retning. Benedikt XVI var ikke så opptatt av politikk som teologi, og brukte derfor mesteparten av sin tid som pave til å jobbe med teologiske spørsmål – ofte helt isolert fra omverden. Kilder fra Vatikanet har sagt at: ”paven brukte mye tid på å skrive bøker og så bare to representanter for kirken regelmessig. Selv biskoper måtte vente to uker eller mer for et møte.”

Vatikanets utenrikspolitiske fokus ble derfor i stor grad basert på den konservative katolske teologien som Benedikt XVI hadde kjempet for i brorparten av sin karriere i den katolske kirke. Arbeid for økt forståelse og samarbeid mellom forskjellige kristne kirker (økumenikk) måtte vike for Benedikt XVIs ønske om å evangelisere katolisismen verden rundt. Kirken avviste i stor grad protestanter som ekte kristne og tok sterk avstand fra islam. Den katolske kirkes forhold til jøder forverret seg også. Benedikt XVI tok heller aldri et offentlig oppgjør med pedofili-skandalene som har plaget den katolske kirken i senere tid. Han jobbet derimot iherdig med å forbedre den katolske kirkes bånd til de Østens ortodokse kirker.

Vatikanets utenrikspolitiske preferanser under Benedikt XVI kan således oppsummeres som et teologisk forsøk på å ta den katolske kirke tilbake til sine røtter og et ønske om å forbedre forholdet til Østens ortodokse kirker. Benedikt XVI hadde ingen overordnede rent politiske mål og uttalte seg sjelden om globale spørsmål. Vatikanets utenrikspolitikk under Benedikt XVI var derfor nesten ikke-eksisterende, og på ingen måte uavhengig og kritisk stemme til Vestens politikk generelt.

Globalisme og utenrikspolitisk uavhengighet under pave Frans 

Da pave Frans kom til makten, skjedde det et stort skifte i den utenrikspolitiske profilen til Vatikanet. Det tok en mye mer aktivistisk og uavhengig utenrikspolitisk profil. Politiske spørsmål knyttet til menneskerettigheter og ”universelle verdier” kom i fokus – teologi i andre rekke. I denne sammenhengen utrykte Pave Frans tidlig sitt ønske om å bygge broer mellom forskjellige religioner og folkegrupper. Det spekuleres i om Jorge Mario Bergoglio bevisst oppkalte seg etter St. Frans av Assisi – en katolsk helgen som er kjent for sine forsøk på å bygge broer mellom kristne og muslimer på 1200-tallet.

Etter å ha jobbet med fattige i Buenos Aires i en årrekke, har pave Frans sine egne konsepter om rettferdighet når det kommer til global politikk og menneskerettigheter. Han er ikke redd for å si sin mening som ofte blir til politisk handling. Hans første utenlandsreise som pave illustrerer godt hvordan Vatikanstatens utenrikspolitiske preferanser skiftet under hans styre. Reisen gikk til den italienske øya Lampedusa – kjent før å være et knutepunkt for migranter og flyktninger fra Afrika på vei til Europa – hvor han fordømte den ”globale indifferensen” mot flyktninger og migranter. Han beklaget også at ”ingen hadde motet til å ta ansvar for Europas innvandringsdilemma.”

Senere har pave Frans uttalt seg om diverse globale politiske spørsmål som global oppvarming, oppfordret europeiske stater til å ta imot flere flyktninger, kalt flyktningsavtalen mellom EU og Tyrkia ”ydmykende og i strid med humanitær lov,” kalt moderne kapitalisme for ”terrorisme mot hele menneskeheten,” kritisert Trump for å anerkjenne Jerusalem som Israels hovedstad, kritisert Trump for å trekke USA ut av Paris-avtalen, sagt at Trumps anti-innvandringsretorikk ikke er kristent, fordømt menneskerettighetsbrudd i Myanmar, osv.

Frans’ handlinger som pave illustrerer at han ikke lenger er komfortabel med å la pavemaktens utenrikspolitiske agenda sammenfalle med de utenrikspolitiske preferansene til vestmaktene. I motsetning til tidligere paver, har Frans vist en sterk vilje til å kritisere Vestens folkevalgte politikere og deres i utenriks- og sikkerhetspolitikken. I stedet for å være en vestlig støttespiller, har han gitt Vatikanets en mer universal agenda, hvor globale prekære spørsmål står i sentrum – i mye større grad enn hans forgjengere.  

Tre paver – tre utenriksprofiler

Den polske paven Johannes Paul II allierte seg i utenrikspolitikken med Vesten og spesielt USA for å kjempe mot kommunismen. Pave Benedikt XVI forble den eurosentriske tyske professoren og akademikeren Joseph Ratzinger som var bekymret for fremtiden for den katolske troen i Europa, og holdt seg i stor grad utenfor problemstillinger i den utenrikspolitiske verdenen. Den latinamerikanske ”globale paven”, derimot, har en annen oppfatning enn hans forgjengere på hvordan Vatikanet skal forholde til seg global politikk. Han har gjennomført en aldri så liten revolusjon i den utenrikspolitiske profilen til Vatikanet ved å fronte en mer uavhengig, selvsikker og mindre forutsigbar humanistisk politikk på verdensplan.

Les mer:

Foreign Policy Research Institute – George Wiegel. Pope John Paul II and the Dynamics of History, 2. mai 2000.

Foreign Policy Research Institute – Michael Radu. The Legacy of John Paul II, 16. april 2005.

National Public Radio – Sylvia Poggiolo. How Pope Francis Became A Foreign Policy Player, 16. april 2016.

Pew Research Center. Vatican Foreign Policy in the New Pontificate, 10. juni 2005.

Council on Foreign Relations. Pope Benedict’s First Twelve Months, 4. mai 2016.

Christian Science Monitor – Robert Marquand. Pope Benedict XVI’s 30-year campaign to reassert conservative Catholicism, 6. august 2010.

University of Innsbruck; Stanford University – Jodok Troy, Global politics, according to Pope Francis, 17. august 2017.

University of Innsbruck; Stanford University – Jodok Troy, The Papal Human Rights Discourse: The Difference Pope Francis Makes, 22. Desember 2017.

Politifact.com – Jon Greenberg, Did Pope Francis’ namesake St. Francis reach out to Muslims? 22. september 2015.


Publisert: feb 8, 2018 @ 9:06 pm


Takk for at du leser Resett. For å kunne fortsette å produsere kvalitetsmateriale avhenger vi av din støtte. Klikk her for å finne ut hvordan du kan støtte oss.

The following two tabs change content below.