Darkest Hour
Br. drama/krigsfilm
Regi: Joe Wright
Manus: Anthony McCarten
Med: Gary Oldman, Lily James, Ben Mendelsohn, Kristin Scott Thomas, Ronald Pickup
2 timer 5 min.
Karakter 4/6
Darkest Hour er et drivende drama om Englands største statsmann, men det trekker ned at filmskaperne tar seg tidvis store friheter.
I rollen som Winston Churchill gjør Gary Oldman en minneverdig prestasjon, men iblant blir det litt overdrevent og på grensen til det parodiske. I januar innkasserte han en Golden Globe for tolkningen, og han spås gode sjanser for å vinne Oscar for beste mannlige skuespiller 4. mars. En rekke skuespillere har fremstilt det britiske ikonet på film, og Oldman er ikke nødvendigvis den beste. Albert Finney gjorde eksempelvis en autentisk Churchill-prestasjon i TV-filmen The Gathering Storm (2002).
Vi skriver mai 1940. Dramaet åpner med Churchills inntreden som statsminister i England, etter at Neville Chamberlain (Ronald Pickup) går av som følge av mistillit. I ettertid har han blitt et symbol på naiv ettergivenhet overfor krigslystne diktatorer som Hitler, men fremstilles overraskende nyansert i dramaet. Churchill seiler frem som en ensom ridder i sin heltemodige kamp mot nazi-diktaturet. Selv ikke president Roosevelt kan tilby hjelp i den mørkeste time, ettersom han er bundet av en nøytralitetsavtale. I en følelsesladd telefonsamtale med President Roosevelt blir Churchill ubønnhørlig avvist og scenen illustrerer ypperlig Churchills dype frustrasjon.
Filmskaperne har til tider et lettvint forhold til fakta. For eksempel ble Elizabeth Layton (Lily James) ikke Churchills sekretær før i 1941, og broren hennes døde ikke ved Dunkirk. Enda større friheter har de tatt seg i i en nøkkelscene på slutten, hvor Winston Churchill tar undergrunnsbanen (the Tube) i London og går i politisk dialog med passasjerene. Scenen er oppsiktsvekkende av flere grunner. Ikke bare fordi statsminister Churchill trolig ikke benyttet kollektivtransport og neppe ville tatt imot politiske råd fra vanlige folk, som arbeidere, husmødre og en ung mørkhudet mann. De forteller ham at de som briter vil kjempe og aldri overgi seg i kamp mot fascistene, noe som blir sentrale retoriske poeng i statsministerens påfølgende historiske tale til underhuset. Ja ha, så det er altså fra tilfeldige pendlere at Churchill fikk verbal ammunisjon fra til en av sine mest kjente taler?!
Men for all del – her er mye annet som teller på plussiden. Filmen er velregissert av Joe Wright og han får virkelig frem flere av Churchills avgjørende lederegenskaper. Tidligere har Wright bl.a. laget Atonement (2007), med scener av britiske soldater som evakueres fra Dunkirk. Interessant nok opplever vi dramaet fra andre siden av Kanalen denne gang. Filmskaperne får frem essensen av Churchill ved å følge ham i en kort og avgjørende periode fremfor å prøve å inkludere mest mulig fra hans begivenhetsrike liv.
Darkest Hour byr på en fin blanding av underholdning og historieleksjon. Ikke minst er statslederens legendariske alkoholkonsum, eksentrisiteter og fortreffelige retorikk både fascinerende og latterfremkallende. Kort sagt: Filmen er absolutt severdig og underholdende, tidvis lærerik, men bør tas med en klype salt.