Den 5. februar 2018 publiserte NRKs tidligere Russland-korrespondent Hans-Wilhelm Steinfeld kronikken ”Teorien om at Russlands sikkerhetstjeneste FSB ’trengte’ en sak mot Norge av politiske grunner, kan være riktig” i VG. Kronikken, som behandler spørsmålet om hvorvidt den spiontiltalte tidligere grenseinspektøren Frode Berg er offer for en russisk sammensvergelse, er like ubehjelpelig som overskriften og utgjør nærmest en studie i tøv.
Sikkerhetstjenesten FSB er utvilsomt en av maktfaktorene i russisk politikk. Dersom Steinfeld hadde kommet med argumenter som sannsynliggjorde at Frode Berg var offer for en sammensvergelse fra sikkerhetstjenestens side, ville det ha vært særdeles interessant. Det ville også ha vært interessant dersom Steinfeld hadde sagt noe om sikkerhetstjenestens plass i dagens Russland og forholdet mellom sikkerhetstjenesten og andre aktører. Steinfeld gjør ingen av delene. I sin kronikk virvler han opp en masse temaer som knapt har noe med hverandre å gjøre, og som i hvert fall har null relevans for Frode Berg-saken og spørsmålet om hvorvidt denne kan ha vært iscenesatt fra russisk side.
Jernbanens cargo-kapasitet fra Trondheim til Fauske, seilingsplanene for norske fregatter, ubåter, import av medisiner fra Kina og India (sic!), SINTEF og russisk industrispionasje, ramser Steinfeld opp. At Russland driver både militær og sivil spionasje mot Nato-landet Norge er ingen hemmelighet. Men hva så? Hva er sammenhengen mellom russisk etterretningsvirksomhet i Norge og arrestasjonen av Frode Berg som en angivelig FSB-sammensvergelse?
Nordflåten på Kola er en rusthaug, og det er en enorm hjerneflukt fra Russland, fortsetter Steinfeld. Javel, da finnes det kanskje noe annet å bruke norske skattebetaleres penger på enn militær opprusting? En skraphaug er knapt noen trussel. Men hva har en rusten Nordflåte og hjerneflukt med Frode Berg-saken å gjøre?
Den norske junta i KGB under den kalde krigen og KGB-topper som kunne norsk. Interessant som historie, men hvorfor kommer Steinfeld trekkende med flere tiår gamle historier? Det eneste som mangler, er yndlingsanekdoten til Steinfeld, den om Berija og blomsterbuketten.
”Miljøet i Kirkenes som Frode Berg var en del av, hører til det mest iherdige som vaktbikkje for et fortsatt, godt samarbeid i Barentsregionen,” skriver Steinfeld, som også opplyser at Berg var mot byggingen av et gjerde på Storskog ved grensen til Russland, og at 300 000 mennesker årlig passerer russergrensen i nord. Det skulle vel tilsi at dersom FSB av politiske grunner ønsket å fabrikkere en sak mot en norsk statsborger, så ville en person som Frode Berg som definitiv må være nyttig fra et russisk synspunkt, være den siste man hadde brukt som offer i en slik sammenheng. Eller hva?
Hadde det ikke vært mer logisk for FSB å ta for eksempel en journalist som hadde skrevet stygge ting om Russland? Eller hva med en representant for den rabiat anti-russiske menneskerettighetsindustrien?
Hva som er sant og usant i Frode Berg-saken er vanskelig å si. Det fornuftigste er sannsynligvis å unnlate å kommentere den inntil rettssaken begynner og russisk etterretning får presentere sine anklager mot Berg. Å diske opp med et sammensurium av irrelevante fakta og gamle historier og å trekke konklusjoner som mangler enhver form for underbygging, slik Steinfeld gjør, bør man avstå fra.
Leserkommentarene til Steinfelds kronikk viser at norske avislesere er atskillig klokere enn de som skriver i avisene. Til forskjell fra Steinfeld tar tilnærmet alle leserkommentarene opp det som burde være det selvfølgelige utgangspunkt for enhver diskusjon av Frode Berg-saken: Hva gjorde Frode Berg med 3000 euro i en konvolutt i Moskva? Hvem skulle ha pengene? Hvem hadde den tidligere grenseinspektøren fått dem fra? Og hvorfor skulle de overleveres?
(Innlegget er publisert på Kaleidoskop og gjengitt med forfatterens tillatelse)