Oslo 19730217. Fra AKP-ml's stiftelseskonferanse. Partiformann Sigurd Allern ( i midten), t.v. Synne Holan, Tromsø og t.h. Kjell Pettersen, Sauda. Leve Arbeidernes kommunistparti ( m-l) AKP (ml) står på plakaten bak dem. Foto: NTB / SCANPIX

Venstreorienterte intellektuelle i Vesten har i påfallende grad svermet for de mest brutale diktaturer i øst.

annonse

Disse velmenende mennesker drog på gjestevisitter til de verste suppressive regimer verden har sett, og trykket diktatorenes hender enten det var i Sovjetunionen, Albania eller Kambodsja. Hjemme igjen fortalte de om hva de hadde sett – eller ikke sett. Jeg husker teatersjef Hans Heiberg, han ble i 1950-årene invitert på en rundtur  til Kina og rapporterte ved hjemkomsten at han ikke hadde sett  en eneste forurensende flue i landet!

Det var på slike velmenende, men naive venstreintellektuelle at Herbert Tingsten og Ingemar Hedenius myntet betegnelsen «kommunistiske halvjomfruer». Det fantes mange av dem i akademiske kretser også i Norge.

Dagbladets kulturredaktør Simen Skjønsberg gjorde seg i sin tid herostratisk berømt  ved tilsvarende ukritiske artikler – for ikke å snakke om hans forbilde, Olof Lagercrantz i den svenske Dagens Nyheter. Lagercrantz var sprekkeferdig av begeistring for det han hadde sett i Kina.

I de nærmeste år etter krigen, under inntrykket av Den røde armes seierrike framfart under krigen i øst,  kunne venneforeningen Norsk-sovjetisk samband mønstre en bråte entusiaster som gjerne så gjennom fingrene med Stalins ugjerninger. Det kan f.eks. nevnes at den toneangivende kritikeren og forfatteren  Johan Borgen var kulturjournalist i Friheten i årene etter krigen..

Min far, som jeg satte høyt, var medlem av NKP (Norges Kommunistiske Parti), og han øvde en mild påvirkning på  oss sønnene. Partiavisen Friheten var alltid i huset. Sønnene hans ble ikke kommunister, men sant å si foretrakk vi nok i ungdomsårene Sovjetunionen og Warszawapakten framfor USA og Nato. Da jeg tok fatt på mine universitetsstudier, sluttet jeg meg til Sosialistisk Studentlag  og til Orienteringskretsen, dvs. kretsen omkring bladet Orientering,. Der traff jeg de respektinngytende lederskikkelsene Karl Evang og Sigurd Evensmo og en bøling av andre framtredende venstreintellektuelle. Vi representerte det såkalte tredje alternativ.

Dette var lenge før de henførte piker og gutter i det revolusjonære  AKP (m-l) entret arenaen og gjorde det utrivelig på Universitetet, sprengte SF og etablerte avisen Klassekampen (1969). Sentrale figurer i avisetableringen var Pål Steigan og Tron Øgrim.

Klassekampen utkommer ennå, og i målparagrafen heter det at avisen skal målbære et «revolusjonært, sosialistisk grunnsyn». Inntil relativt nylig gav dette seg uttrykk i at portretter av Marx og Lenin flankerte avishodet på forsiden.

Mange innsatsvillige folk engasjerte seg for avisen Klassekampen. Dette var i 1970-årene, og disse menneskene turet fram i sin flørt med diktaturene. I dag har de fleste av dem riktignok trukket seg tilbake til andre (og mer borgerlige) sysler enn de revolusjonære, men en upåvirkelig gjeng av forgrunnsfigurer er standhaftige; de  har ingenting lært.

Men en påfallende stor andel av de tidligere så uforsonlige klassekjempere har skrinlagt ideen om væpnet revolusjon og tilpasset seg det borgerlige samfunn, som får sies å ha tatt vel vare på dem. Blir de stilt til veggs, nekter de plent å ha næret slike voldelige tilbøyeligheter, og våpenøvelser i Nordmarka er bare oppspinn, sier de nå. En forgrunnsfigur i denne kretsen var Sigurd Allern, han er professor ved Universitetet i Oslo og uttaler seg gjerne i mediene om ytringsfrihet og andre dyder. I 1972 sa han følgende:

«Det betyr at vi arbeider for å få stadig flere arbeidere til å innse at væpnet kamp en gang  vil bli nødvendig. – Den som viker for revolusjonær vold, som baserer sin politikk på at vold ikke vil inntreffe, han legger forholdene til rette for kontra-revolusjonær vold (Klassekampen nr 5/1972).

Avisen Klassekampen

Avisen Klassekampen, den består, og den markerer sin proletære forankring ved å la journalistene skrive på nynorsk.

Flere av mine akademiske venner og kolleger, som ikke har fnugg av revolusjonært sinnelag, sier: Du må lese Klassekampen, det er en så god avis! Det finnes så mange velskrivende venstreorienterte skribenter der. Og dessuten er portrettene av Marx og Lenin, som i sin tid prydet avishodet, fjernet.

Kan så være, kan så være. Men jeg kjenner faktisk en smule ubehag ved en avis med en slik fortid og med et slikt navn. Sporene skremmer. Jeg leser ikke Friheten heller, og en nyetablert Fritt Folk ville ikke kunne verve meg som leser.

Men den runde Arbeiderpartilederen Jonas Gahr Støre vil være venner med alle og finner det opportunt å figurere i en reklamekampanje for Klassekampen – han kan ikke være den foruten, sier han. Høyrepolitikeren Torbjørn Røe Isaksen er like kul; han kan visst heller ikke unnvære revolusjonært lesestoff ved frokosten.

Parentetisk vil jeg på dette punkt tilføye følgende: De venstreorienterte unnlatelsessynder som er berørt ovenfor, kan minne om den holdning  som venstreintellektuelle iblant inntar overfor muslimske overgrep innad og utad, f.eks. kjønnslemlestelse og annen kvinneundertrykkelse og grotesk straffepraksis i religionens navn. De vestlige kulturrelativister er nemlig  livredde for å bli beskyldt for å være islamofobe – og så ender de med å forklare og i verste fall unnskylde bestialitetene. En slik holdning er kritikkverdig.

Jeg får avrunde her, men jeg har tenkt å komme tilbake til følgende emne: Hvorfor ser man i alminnelighet med slik overbærende velvilje på dem som langt opp i 1980-årene lot seg inspirere av kommunistiske terrorregimer?

Noen av disse personene jeg har i tankene, kan endatil kokettere med sitt svermeri for den totalitære ideologi og de undertrykkende regimer. På den annen side bryter man nådeløst staven over dem som i henrykkelse sluttet seg til nazistisk ideologi.

Da jeg besøkte Trygve Bull på hans dødsleie,  var hans hjerne uopphørlig beskjeftiget med politiske spørsmål. Han kastet blikk på den tid han hadde gjennomlevd og vurderte sine erfaringer. «Stalin var verst», sa Bull, «verre enn Hitler.» Og han gjentok: «Stalin var verst.»

(Teksten er tidligere publisert på Finn-Erik Vinjes blogg, og er gjengitt med forfatterens tillatelse)

Resett trenger din hjelp

Du kan støtte oss på Vipps nummer 124526.
Bankoverføring til kontonummer 1503.94.12826.
SMS "Resett fast" (59,- pr. mnd.) eller SMS "Resett" (200,- en gang) til 2474.

NB: Dette er helt separat fra Resett-abonnement og gir ikke tilgang til abonnementsinnhold. Resett-abonnement finner du ved å trykke her.