Norsk utenrikspolitikk de siste tjue årene er ikke mye å skryte av, i alle fall om man legger resultatene og landets interesser til grunn for vurderingen.
Terje Tvedts bok, Det internasjonale gjennombruddet – fra ettpartistat til flerkulturell stat tegner et avslørende bilde av hvordan Norge endres fra en homogen nasjonalstat mot et multikulturelt samfunn. Boken tilbyr et alternativ til det offisielle glansbildet av norsk bistands- og innvandringspolitikk og er befriende fri for politisk korrekte bortforklaringer. Tvedt innbyr til debatt om viktige deler av norsk utenrikspolitikk. Hans bok bør leses av alle som ønsker å forstå samtiden og som er opptatt av hvordan Norge skal se ut i fremtiden.
Bokens tittel og hovedpåstand er kanskje vel pretensiøs, og boken inneholder også noen blindsoner. Vi er langt på vei, og landet er allerede endret for all tid, men Norge er ikke enda blitt en flerkulturell stat. En mer dekkende tittel kunne kanskje vært Globaliseringspolitikk på norsk – fra ettpartistat og nasjonale interesser til tverrpolitisk globalt engasjement.
Tvedt kunne med fordel også drøftet bistands- og innvandringspolitikken og fremveksten av det humanitærpolitiske kompleks i en bredere internasjonal kontekst og i sammenheng med utviklingen i norsk utenrikspolitikk forøvrig. Fremstillingen av globaliseringens innvirkning på Norge som en nærmest lineær utvikling siden fremveksten av U-hjelpen tidlig på 60-tallet kunne også med fordel nyanseres. 90-tallet, med jernteppets fall, Sovjetunionens kollaps og EUs raske integrasjon både i bredden og i dybden var det som virkelig satt fart i internasjonaliseringsprosessen i Norge samtidig som de mislykkede krigene i Midtøsten etter 2001 var det som satt fart på innvandringen og de store demografiske endringene.
Den kalde krigens opphør endret uventet og nesten over natten det utenrikspolitiske landskapet i Europa. Det førte med seg en euforisk utviklingsoptimisme blant Vestens politikere og intellektuelle. Det ble betraktet som nok en bekreftelse på det vestlige demokratiet, menneskerettighetene og de vestlige verdienes universelle overlegenhet. Samtidig ble det av den politiske eliten i Europa sett som bevis for at grensene og nasjonalstaten hadde utspilt sin rolle til fordel for de store internasjonale konføderasjoner og først og fremst EU.
Mens grasrota i Norge gikk strømmen midt imot og sa nei til EU, sørget en skuffet sentrumselite og forvaltning under UDs ledelse for fri bevegelse av varer, tjenester, mennesker og kapital gjennom EØS-avtalen. Historien ble erklært død. Troen på ”fred i vår tid” og at Norge i overskuelig framtid ikke kunne bli utsatt for noen trusler av noe omfang og varighet, reduserte forsvarsbudsjettet til 1/3 av hva det hadde vært under den kalde krigen. Men mens sikkerhets- og forsvarspolitikken ble suspendert, som i de fleste andre vesteuropeiske land, ble bistandspolitikken ytterligere inflatert og fikk en mer dominerende rolle i Norge enn i noe annet OECD-land.
Mens våre naboland sikret seg nye posisjoner sikkerhetspolitisk, industrielt og handelsmessig først og fremst ut ifra realpolitiske prioriteringer, søkte Norge rollen som ledende bistandsyter, menneskerettighetsforkjemper og fredsmekler. Mens de andre nordiske land valgte å ivareta og befeste sine interesser i nærområdet, vendte UD i stedet blikket mot fjernere himmelstrøk og en form for global filantropi som de to Stoltenberg- og de to Bondevikregjeringene entusiastisk kalte engasjementspolitikk.
Mens Sverige raskt parkerte rollen som global utviklingsmodell og leder for de alliansefrie land i FN-diplomatiet og i stedet søkte å bli den ledende staten i Østersjøen, lanserte man på norsk side visjonen om Norge som ”humanitær stormakt”. Mens danske myndigheter i samarbeid med næringsliv og arbeidslivets organisasjoner vektla infrastrukturprogrammet rundt Øresundbroen og tok en lederrolle i støtten til de tidligere sovjetiske republikkenes uavhengighetsbestrebelser i Baltikum, søkte Norge å etablere seg som ledende bistandsnasjon og fredsmekler fra Sri Lanka i øst til Columbia i vest. Og mens Finland erklærte vennskaps- og bistandspakten med Sovjet fra 1948 som ugyldig, kjøpte amerikanske F-18 Hornet jagerfly i stedet for langt billigere svenske JAS-Gripen og meldte seg inn i EU før Sovjetunionen knapt hadde gått i oppløsning, la Norge ned det territorielle forsvaret, satte i stedet sin lit til USA og kanaliserte pengene til et stadig voksende bistandsbudsjett.
Den største utfordringen for saksbehandlerne i UD ble å finne prosjekter nok for å bli kvitt alle bistandspengene. Oslo fikk snart internasjonalt ry som ’capital of easy money’. Flere herværende ambassader fikk som hovedoppgave å utløse norsk finansiering til prosjekter i hjemlandet. En underskog av over 200 frivillige, men i realiteten hovedsaklig statsfinansierte, organisasjoner med flere tusen ansatte vokste frem som forvaltere av og pådrivere for stadig mer bistand. De internasjonale NGOene og private stiftelser som Clinton-foundation (nå under korrupsjonsetterforskning i USA) begynte å reise i skytteltrafikk til Oslo for stadig påfyll. Til gjengjeld fikk den lokale bistandseliten tilgang til elitesirkulasjon på den internasjonale humanitære arena.
Alle ville gjerne bli diplomater og reise til fjerne himmelstrøk på statens utenlandsregulativ. Oppfølgingen, kontrollen og resultatene knyttet til bistandsprosjektene ble, som man kunne forvente, ofte deretter. Det offentlig finansierte bistandskomplekset ble til en milliardindustri uten rimelige kvalitetskrav, produktivitetskriterier eller adekvate kontrollmekanismer og i praksis unndratt fra offentlighet. Enorme beløp har forsvunnet i administrasjon i Norge og korrupsjon i mottakerlandene og hva som har ført til reell utvikling og hva som har ført bistandsavhengighet er langt fra klart. Det er få dokumenterbare resultater å vise til.
Dette skiftet i norsk utenrikspolitikk, fra realpolitikk og nasjonale interesser til universelle verdier og globalt engasjement, har ført til tvilsomme resultater i mottakerlandene, medført store endringer i Norge, kostet skattebetalerne enorme beløp og har stort sett funnet sted uten debatt og over hodet på folk flest.