In this photo taken Friday, Oct. 21, 2011, marble statues of ancient Greek philosophers Socrates, right, and Plato, left, are seen on plinths in front of the Athens Academy, as the Greek flag flies. More than 200 international philosophers braved strikes and protests to come to Greece this month to join a forum and debate matters of the mind. Greece's illustrious ancient thinkers built the foundations of Western scholarship, and their philosophy stands as an unquantifiable source of national wealth even during a financial crisis. (AP Photo/Petros Giannakouris)

Hvis man skal peke på noen særtrekk ved den såkalte «vestlige sivilisasjon» som skiller oss fra andre «sivilisasjoner» både rent historisk, men også i bredden i dag – er det særlig to trekk som peker seg ut, og disse henger sammen: det sekulære, «avmystifiserte» samfunnet, og fokuset på individet og de individuelle rettigheter og plikter som følger. Min påstand er at «vår» enorme suksess (militært, økonomisk, levealder, velferd, you name it) krevde en revolusjon i vår oppfattelse av menneske kontra samfunn og «Gud». At dette nettopp skjedde i «Vesten» – de områder av verden som tidligere ble kalt «the Christendom» –  var neppe tilfeldig. I denne artikkelen vil jeg i korte trekk reflektere rundt historikken: hvordan oppsto dette paradigmeskiftet? Hva gjorde denne (r)evolusjonen mulig? Hvilke konsekvenser fikk det? Og hvor går veien videre?

Det sier seg selv at dette må bli en meget overfladisk behandling av ca 500 års historie – men jeg håper likevel å kunne påpeke noen vesentlige utviklingstrekk.

Livet i Middelalderen: Det porøse mennesket

I middelalderen var mennesket forent med sine omgivelser. Naturen besto både av det naturlige, men også av det vi i dag kaller «overnaturlig». Ånder, onde krefter, troll, forfedre – dette var virkelige enheter som hadde reell innvirkning på menneskers liv. Charles Taylor beskriver i sin utmerkede bok «The Secular Age» middelalderens menneske som «porøst» – dvs. påvirkelig «utenfra».  Denne «mystiske» verden levde side om side med en altomfattende religion. Ateisme fantes så og si ikke. Religionen var normgivende og fortalte oss hva vi skulle gjøre (handlinger som nattverd, bønn osv). Menneskene var ikke individer, men hadde klare roller: presteskapet ba for alle, bøndene arbeidet for alle og adelen sloss for alle. Dessuten: hvis man brøt med normene, så hadde det konsekvenser for hele «samfunnet» – et råttent eple kunne ødelegge for hele landsbyen. Den sosiale kontrollen var derfor meget sterk. Privatliv fantes ikke, man levde med omgivelsene, og alle var avhengige av hverandre.

Kongene var innsatt av Gud. Den katolske kirke hadde sin åndelige maktsfære, adelen styrte resten. Man ble født inn i en rolle, og det ble forventet at man utførte sine oppgaver som var gitt av Gud og omstendighetene. Ingen «fulgte sine drømmer» eller forsøkte å «finne seg selv».

Fra 1500-tallet og utover (riktignok med røtter lenger tilbake i tid) skjer det dramatiske omveltninger som fullstendig endrer hvordan vi ser på mennesket, naturen, det overnaturlige og samfunnet som helhet. En rekke begivenheter og trender – ofte uavhengig av hverandre, like ofte påvirket av hverandre – bidrar til denne utviklingen. Noen stikkord er: religiøse reformer, vitenskapelige oppdagelser og den moderne antroposentriske filosofi.

Religiøse reformer

Korstogenes kraftanstrengelse ender med nederlag. Kristendommen er i krise, og mangler retning. I løpet av renessansen gjenoppdages de gamle greske mestere. Thomas Aquinas forsøker tidlig å fusjonere det katolske livssyn med det aristoteliske system. En viss misnøye med den katolske kirkes hegemoni og korrupsjon sprer seg blant en liten elite. Maktkampen mellom konger og kirke øker på i intensitet (Thomas Becket, Canossa). De første spede forsøk på opprør innenfra kirken blir slått hardt ned på (Jan Hus f.eks). Etterhvert splittes den katolske kirken, og på et tidspunkt er det tre ulike paver som forsøker å tilkjempe seg kontrollen. Den katolske kirke prøver desperat å reformere seg selv, bl.a. ved å stille strengere krav til prester, munker etc. Også lekfolket blir møtt med krav, som f.eks. plikter om årlig nattverd og syndsbekjennelse (4th lateran council).  Men alt er krusninger på overflaten, inntil Martin Luther angivelig spikrer opp sine 95 teser på døren til katedralen i Wittenberg 31. oktober 1517.

Luther gjorde opprør nettopp mot det «normative» – at vi gjennom «praksis» kunne oppnå Guds gunst gjennom f.eks. avlat til kirken. Etter Luther står mennesket «nakent» foran Gud. Mennesket trenger kun en bibel. Kun gjennom tro og tilgivelse kan vi oppnå frelse. Uten Luther kunne ikke Depeche Mode 473 år senere synge følgene:

«Your own – personal – Jesus. Someone to hear your prayers, someone who cares».

I kjølvannet av reformasjonen oppstår et nytt fokus på menneskets muligheter. Mennesket kan som individ påvirke sitt eget liv. Å lykkes materielt blir sett på som en bekreftelse på Guds velsignelse. Dette blir grunnlaget for «den protestantiske etikk» som Max Weber kaller det. Kapitalismen oppstår som en mulighet.

Verden blir «avmystifisert» – det «overnaturlige» skilles fra det «naturlige».

I skyggen av de vitenskapelige og filosofiske fremskritt er det en elite som tenker nytt når det gjelder religion. En av de viktigste bevegelsene (blant elitene) er den såkalte «deismen». Troen på en skaper beholdes, men man benekter at «Gud» virker inn i dagliglivet. Gud skapte verden og de fysiske lovene. Deretter var mennesket fritt – kun begrenset av de lovene som Gud har skapt og som er grunnlaget for all viten, all moral og alt fremskritt. Men dette er en elitebevegelse – de fleste av disse har et ganske nedvurderende syn på «folket» – og ønsker ikke å avskaffe religion for de udannede masser – de ser på religion som «opium for folket» – et nødvendig onde for å holde de lavere klasser i sjakk. I dette relieff passer f.eks. David Hume og historikeren Edward Gibbon inn. Også Kant er påvirket av slike tankemønstre.

Spinoza tar det til et annet ytterpunkt, og sier at «Gud er alt». Han inspirerer bl.a. Hegel (tidsånden) og senere Einstein og vår egen Arne Næss og hans «dype økologi».

Men: når «Gud» ikke har innvirkning på våre liv her og nå, så er ateismen plutselig en attraktiv mulighet. Om ikke ateisme, så i alle fall en eksklusiv humanisme.  Og derav følger automatisk at man trenger en ny forståelse av moral, etikk og jus. For i det «avmystifiserte» samfunn, må man finne grunnlag for moral/lover/etikk et annet sted enn i en normativ regelbok basert på religion. Det moderne mennesket er «bufret» – dvs. ikke lenger påvirket av ånder, krefter, Gud. Dette leder via omveier frem til tanken om individets rettigheter, menneskerettigheter, «the pursuit of happiness» etc. Men hvor kan man finne byggesteiner for en etikk uten det transcendentale? Dette er hovedoppgaven til moderne filosofi – og løsningene er «mangfoldige» slik vi forsto begrepet tidligere.

Filosofiens bidrag – naturlover, «COGITO ERGO SUM» og det kategoriske imperativ

Hobbes, Locke og Rousseau – alle tre resonnerer «baklengs» og forsøker å finne noe grunnleggende som gir mening og forklaring til hvordan vi skal organisere samfunnet på best mulig måte uten en Gud. «Naturtilstanden» beskriver et samfunn uten begrensninger, uten maktsfærer. De er uenige i hvordan denne «naturtilstanden» vil fremstå – Hobbes har et mørkt menneskesyn og argumenterer derfor for en «Leviathan» – en sterk leder som holder massene på plass. Men allerede Hobbes ser for seg en «kontrakt» mellom de individuelle borgere og herskeren. Hvis kontrakten blir brutt (ovenfra) går menneskene tilbake til naturtilstanden, en alles kamp mot alle.

Det virker ikke som om Hobbes engang tenker tanken at kontrakten kan brytes «nedenfra».

Locke og Rousseau bruker også begrepet «naturtilstand» og «naturlov». De har et mer positivt menneskesyn (ikke nødvendigvis mer korrekt) – og Locke sier helt konkret at en samfunnskontrakt som brytes av «kongen» medfører at befolkningen har rett til å gjøre opprør. Dette er et viktig skritt mot det sekulære, «egalitære» samfunn.

Disse tre filosofene får enorm innflytelse på utviklingen av den såkalte «vestlige sivilisasjon». Rousseau er en av de intellektuelle inspirasjonskildene bak den franske revolusjonen. Særlig Locke har stor innflytelse på den amerikanske uavhengighetserklæringen og grunnloven, som vel må sies å være det blant de viktigste dokumentene i vestens historie. «Life, liberty and the pursuit of happiness» – dette har vært som fyrlykter for frihetselskende mennesker (stort sett eliter) i over 200 år. At alle mennesker har samme «verdighet/dignity» (ikke «värde» som den svenske PK-mafiaen bruker i annenhver setning, og dermed avslører sitt intellektuelle handikapp) leder naturlig – om enn via borgerkriger og borgerrettighetskamp – fram til frigjøring av slavene, borgerrettigheter, rettsstat og «the american dream». Kvinnefrigjøring følger som en naturlig konsekvens av disse tankene, og er i stor grad fullkomment gjennomført i de fleste vestlige land, før man begynte å ødelegge dette fremskrittet ved å innføre multikulturen.

Dessverre bygger alle disse tre sin filosofi på en dyp misforståelse: at menneske i naturtilstanden er individ «i alles kamp mot alle» men finner sammen i sosiale kontrakter via naturloven. Dette er å snu alt på hodet. Mennesket er et genetisk sett et sosialt vesen, individualismen må skapes.

Descartes forsøker å rydde unna all støy, for å finne noe grunnleggende han kan bygge sitt filosofiske system på. «The matrix» kunne vært laget på hans tid, for tankene og idéene går i samme retning som det Neo opplever når han tar «the red pill» (selv om The Matrix nok er mer påvirket av Platons hulelignelse).

Uansett: med sitt «Cogito, ergo sum» finner Descartes noe grunnleggende, en grunnsten å bygge videre på. Man kan si at Descartes er filosofiens Archimedes: han finner et fast punkt og kan deretter bevege verden. Hans mekanistiske syn på naturen blir nærmest enerådende i flere hundre år – og leder naturlig fram til Darwins evolusjonsteori.

Deretter utvikler Newton en helt ny måte å se verden på. Han bygger riktignok på tidligere arbeider av størrelser som Kepler og Galileo, men ved å tallfeste og bevise sine teorier matematisk klarer Newton å ta livet av den aristoteliske (mis)forståelse av kosmos – og hans idéer møter strengt tatt ingen motstand før en ung Einstein utvikler sin relativitetsteori tidlig på 1900-tallet.

Etter dette er det bare for Immanuel Kant å samle trådene. Han finner grunnlaget for moral og etikk inne i mennesket, og trenger ingen Gud for å bygge sin etiske katedral. Som han ofte siteres er det to ting som fyller ham med ærefrykt: «stjernehimmelen over meg, og moralloven inni meg».

Fra Adam Smith til Nietzsche og Freud

«Den usynlige hånd» er økonomifagets mest berømte begrep. Skotten Adam Smith gir individet makt på en helt ny måte: våre egoistiske valg vil rent matematisk bringe det beste resultatet for alle. Smiths «usynlige hånd» er selvsagt en tankekonstruksjon – men idéen har hatt stor innflytelse. De fleste nålevende økonomer er preget av Smiths tanker, enten som tilhengere eller motstandere. Hegel var sannsynligvis også inspirert av Smith når han formulerte begrepet tidsånd (zeitgeist).

Det var en «optimisme» i den gryende industrielle og vitenskapelige revolusjon. Edward Gibbon skrev på 1700-tallet at fremskritt var uunngåelig, historien kunne ikke gå «baklengs». Han tok feil på samme måte som Fukuyama (The End of History) og Yuval Noah Harari (Homo Deus): de glemte å vurdere hvilke trusler vår sivilisasjon står ovenfor.

En som senere ante i hvilken retning «det moderne»  beveget seg var Friedrich Nietzsche. Han forsto hvor ekstremt vanskelig det var for et menneske å finne mening i en verden hvor «Gud er død». For å gjøre det enda mer utfordrende, innfører han tanken om reinkarnasjon: hvordan skal vi holde ut å leve det samme livet  om og om igjen (the eternal return)? Mange mener at dette var ren spekulasjon fra Nietzsches side – et tankeeksperiment som ga han muligheter til å utvikle sin filosofi videre. Men det er et faktum at Nietzsche en periode vurderte å oppgi filosofien og i stedet studere fysikk, for å søke bekreftelse for sitt syn.

Hans svar er «übermensch» – et menneske som hever seg over og aksepterer en evighet av meningsløshet, lidelse, motgang og tomhet – men allikevel omfavner muligheten til å ikke bare overleve, men å LEVE livet selv om det er uten mening. Vi må selv – som individer – finne eller skape  mening selv der det egentlig er umulig. Vi må være «Supermann».

Så selv Nietzsche – som kanskje er den mest misforståtte av alle filosofer (sikkert også av undertegnede) hadde i bunn og grunn noe positivt å bidra med.

Det hadde vært interessant å høre hvordan Nietzsche ville forholdt seg til Hawkings teorier om «multiverset». Hva slags «übermensch» ville man trenge for å holde ut livet ikke bare som repetert i dybden, men også i en uendelig bredde?

Freud er tolv år yngre en Nietzsche og snur middelalderens menneskeforståelse på hodet. Mens vi tidligere ble påvirket av utenforliggende krefter, som onde ånder, forfedre, spøkelser og «krefter» – ser Freud at det som påvirker oss kommer innenfra – fra underbevisstheten.  Freud er kritisert i det vide og brede – men hans rent filosofiske bidrag er ubestridt.

Kunst, musikk og litteratur

Det er også interessant å se hvordan både billedkunsten og musikken utviklet seg parallelt med disse bevegelsene jeg har skissert ovenfor. Ta billedkunsten: hvis man ser malerier fra middelalderen (stort sett 100 % religiøse motiver) så kan man ofte se at ansiktene ikke er individualisert. Man kan se Jesus og disiplene rundt bordet under den siste nattverd, og alle har det samme ansikt. I tillegg ser man voksne mennesker (f.eks. «jomfru» Maria) som har et hode som er like stort som et spedbarns hode (relativt til kroppen). Bildene er todimensjonale, det finnes ingen individer.

Så kommer renessansen og det skjer en revolusjon. Kunstnere oppdager – og tar i bruk – perspektiv. Tenk Michelangelo og det sikstinske kapell. Bildene blir tredimensjonale. Anatomi gjengis korrekt og med kjærlighet og empati. Også menneskers lidelse blir tatt på alvor og individualisert (tenk Hieronymus Borch).

I musikken ser man tegn til det samme. I middelalderen var det «gregoriansk korsang» som var den høyeste kunstform. Et rent kollektivt musikkuttrykk. Via Bach (som fortsatt må regnes som en «religiøs komponist») ender vi plutselig opp med en stringent Beethoven, deretter en leken og genial/gal Mozart og til slutt i det romantiske følelseslivet til en Chopin. Alt – ikke bare Jesus – blir stadig mer personlig.

Man ser noe av det samme i den litterære utvikling. Dante lever fortsatt i den porøse virkelighet, når han fantaserer om underverdenen. Don Quijote (1605-1615) virrer formålsløst rundt uten noen plan, og slåss bokstavelig talt med vindmøller. Cervantes dør faktisk samme år og muligens samme DAG som William Shakespeare (23. april 1616). Shakespeare har ett ben i den gamle virkelighetsforståelsen (Hamlets samtaler med sin døde far) men allikevel skraper han i overflaten av det moderne mennesket (Shylock). På midten av 1700-tallet utgir Voltaire «Candide» – et angrep på Leibniz tese om at vi lever i «den beste av mulige verden» – med jorskjelvet i Lisboa som bakteppe avvises denne «positivismen». Goethe utgir «Die Leiden des jungen Werthers» i 1774 – hvor et tema som selvmord er sentralt, på en måte vi ikke har sett siden «Shakespeares «To be or not to be». Selvmord er det ultimate uttrykk for individualisme, så dette har stor betydning.  I 1811 er tittelen på Jane Austens bok «Sense and sensibility» som en oppskrift på romantikkens forsøk på å forene fornuften med de menneskelige følelser.

Den industrielle og den demokratiske revolusjon

Individualismen fører med seg nye muligheter – og blant konsekvensene får vi to revolusjoner: den industrielle revolusjon medfører en eksplosiv vekst i produksjon og rikdom. Selvsagt blir godene ulikt fordelt, men det er ingen tvil om at så og si alle tjener på dette hvis man ser på utviklingen over lengre perioder. Fattigdom var så og si avskaffet over hele den vestlige verden for 40 år siden (med USA som et unntak).

I USA kan bilen stå som et symbol på den nye tids frihet, som hesten og jernbanen var frihetsskapende på 1800-tallet. Man fikk en bevegelsessfære som ble mangedoblet i løpet av noen få tiår. I nyere tid har billige flyreiser gjort at alle mennesker i Vesten (gitt økonomiske ressurser som kan skaffes til veie ved noen ukers jobbing) har globale muligheter. Hvis jeg ønsker det kan jeg våkne opp i Sør-Amerika i morgen.

Det er derfor ganske naturlig at disse individene – som stadig blir «sterkere» og får kontroll over økende ressurser – medfører en demokratisk bølge som sprer seg over hele det området som tidligere ble kalt «the Christendom». Demokratiet er et barn av det sekulære, det individuelle og den industrielle revolusjon. Den unike vestlige vitenskap og filosofi virker som drivstoff for denne prosessen.

Individualismen møter motstand

I det forrige århundre var det to store trusler mot individualismen og særlig kapitalismen som vel kan sies å være individualisme uttrykt i makroperspektiv. Begge disse bevegelsene hadde katastrofale konsekvenser med tanke på menneskelig lidelse og død. En av disse bevegelsene er i dag «død og begravet» mens den andre lever videre i stadig ny forkledning.

Fascismen avviste individualismen og satt fokus på raser. Noen raser (den ariske) var overlegne, herrefolk. Andre (jøder, slavere, negere, sigøynere) var skapt for utryddelse eller å være slaver for herrefolket. Etter nedkjempelsen av det tredje riket er fascismen en uvesentlighet i dag – riktignok marsjerer det noen «nynazister» her og der. Men de har ingen utbredelse, og absolutt ingen makt.

Kommunismen fokuserte på klasser. Hvilken klasse du var født inn i avgjorde din verdi 100 %. Var du en «borgerlig» eller en «kulakk» så var ditt liv verdt akkurat 0.

I løpet av den første halvdel av 1900-tallet fører disse angrepene på individet til borgerkriger, verdenskriger, revolusjoner, titalls millioner drepte og en total rasering av fremtidstro og fellesskap.

Men USA med sin frihetstanke viser seg å være den overlegne kraften. De deltar såvidt i den første verdenskrig, og bidrar til at tyskerne forstår at det ikke er noe poeng i å kjempe videre. I andre verdenskrig blir USA angrepet på «egen jord» i Pearl Harbour og slår voldsomt tilbake. Når så den «kalde krigen» følger er det egentlig kun et tidsspørsmål før USSR møter undergangen. Den kollektivistiske idé har ingenting å stille opp mot summen av de individuelle prestasjoner som slippes fri i Vesten (og da særlig USA).

Så Berlin-muren overlever kun i 27 år –  et øyeblikk i historien.

I 1990 ser det ut til at seieren er sikret: historien skal drives frem av frie individer. Fremtiden er lys, fremskritt er uunngåelig. Siden alt er «perfekt» i våre vestlige land må vi rette oppmerksomheten utover. Vi må – bokstavelig talt – «redde verden». Og dermed skaper vi et nytt tankemønster, bygget på obskure akademiske idéer som hittill kun hadde hatt innvirkning på en liten akademisk elite. I kjølvannet av denne bevegelse ser vi kimen til individualismens undergang.

I dag står den individuelle tanke overfor fiender fra alle kanter. Vi trues utenfra, nedenfra og innenfra. Jeg tar det litt skjematisk:

UTENFRA: migrasjon og islam

Vesten har dessverre blitt belemret med flere generasjoner av politikere som bryter det grunnleggende i samfunnskontrakten: at våre ledere først og fremst skal ta vare på oss og besørge vår sikkerhet. Det er ikke Erna Solbergs hovedoppgave å sørge for bedre liv for folk i Senegal, Nigeria, Afghanistan osv. Dette er egentlig innlysende – men i dagens medieverden er dette kjetteri. Vi MÅ lide for at noen andre skal få det litt bedre. Vi lever virkelig i en verden hvor Sartres uttalelse L’enfer, c’est les autres  (Helvete er de andre) gir en helt annen mening enn Sartre så for seg. Og hvis en analfabet og voldtektsmann fra Afghanistan mislykkes i å «integrere seg» i vårt samfunn, så er det selvsagt VÅR feil.

Islam har ingen individer, og ingen gyllen regel. Kun underkastelse er godt nok, kun muslimer har verdi. Man kan ikke påvirke sin egen fremtid (i dette livet). Man har uttrykket «inshallah» – hvis Gud vil. Mennesket har ingen innflytelse over sin egen skjebne.

INNENFRA

De grunnleggende individuelle rettighetene er under sterkt press. Ytringsfriheten eksisterer nesten ikke lenger.  Heldigvis er den amerikanske konstitusjonen foreløpig sterk nok, men i Europa er ytringsfriheten død. Lover om «hate-speech» brer seg over kontinentet. Ingen «journalister» protesterer. En regjering med Frp vedtar en ny «likestillingslov» som argumenterer svart på hvitt for forskjellsbehandling av mennesker ut fra rase, kjønn og legning. Journalister fengsles i Tyskland for å vise historisk korrekte bilder av muslimer (stormuftien av Jerusalem) i ledtog med Adolf Hitlers løpegutter. Engelsk politi etterforsker borgere for å ha kjøpt Charlie Hebdoes minnealbum – bare noen uker etter massakren. Sverige synker stadig lenger ned i en sump av politisk korrekthet og en total mangel på empati for multikulturens ofre. Det toppet seg nylig når det antydes at en gjengvoldtatt ung jente på 17 år opplever at gjerningsmennene heller tennvæske på kjønnsorganet hennes og tenner på. I fjor ble rettssaken etter en gjengvoldtekt av en handikappet (og lettere tilbakestående) ung kvinne på avsluttet uten noen form for straff, hun hadde ikke gjort nok «motstand». De som protesterte ble uthengt som nynazister, rasister, samfunnsfiender.

Bakgrunnen for mange av disse tingene er det verste som har skjedd den vestlige sivilisasjon siden 1683.

Det kan summeres i ett ord: IDENTITETSPOLITIKK. Identitetspolitikk er marxisme i ny drakt, såkalt «kulturmarxisme». Som Milo sier det: hvis du studerer et eller annet som slutter på «studies» – så er du ute å kjøre. Vi har «gender studies, black studies, queer studies, fat studies» osv. til det kjedsommelige. Felles for alle disse såkalte «studies» er en total mangel på refleksjon. Malen er identisk – det er «sosiale konstruksjoner», «undertrykkelse», «strukturer» – og kun en type menneske innehar arvesynden: den hvite, heteroseksuelle mannen. At den «hvite, heteroseksuelle mann» står for en ekstremt høy andel av verdiskapningen, og finansierer alle angrepene mot seg selv via skatteseddelen – det er bare et bevis på hvor «undertrykkende» dette vesenet er.

Individuelt ansvar finnes ikke i identitetspolitikk. Hvis du som muslim voldtar, dreper, stjeler eller mishandler – så er det fordi du er utsatt for «utenforskap», det skyldes «sosio-økonomiske» grunner eller «psykiske problemer». Du er faktisk helt uskyldig.

Men som «hvit, heteroseksuell mann» er du skyldig i alt som «hvite heteroseksuelle menn» har gjort av jævelskap opp gjennom historien. Du er faktisk Hitler i kraft av hudfarge.

NEDENFRA

Den ekstreme individualismen har en del trekk som ikke vekker særlig sympati. Vi har opplevd en ekstrem form for hedonisme, narsissisme og fremmedgjøring. Å være et virkelig fritt menneske er vanskelig, de færreste av oss er i stand til å takle denne friheten på en produktiv måte. Frihet er krevende. Derfor har vi en generasjon av ungdommer som stirrer tomt på mobilen, som legger ut «selfies», driver «skjønnhetsblogg», deltar i Paradise Hotel og tar bilder av maten i stedet for å smake på den.  Vi er alle syndere her, jeg overser ofte mine barns ønske om samvær fordi jeg bare MÅ lese den siste artikkelen til Mark Steyn. Når min kone maser om at jeg må «være tilstede» i familien, blir jeg en smule irritert – for jeg vet hun har rett. Jeg er sikker på at mange av dere kjenner seg igjen i dette bildet.

HVA KAN VI GJØRE?

Situasjonen virker på mange måter håpløs, og jeg er ikke den som skal bringe optimisme inn i denne samtale. Jeg er ekstremt pessimistisk og har ingen tro på en «lys fremtid». Men jeg mener uansett at vi som mennesker og individer har en plikt til å gjøre et forsøk, og for oss som har barn handler det tross alt om våre barns fremtid. Vi kan altså ikke resignere, selv om det er fristende.

Først av alt: stå for meningene dine. Om du mister en facebook-venn eller fjorten, so what? Hvis man sloss for sine barns fremtid, hvem bryr seg da om noen politisk korrekte «bekjente» ikke gidder å trykke «like»?

Dessuten: spre meningene dine. Jeg mener ikke at du skal ødelegge alle sosiale anledninger med en evig diskusjon om innvandring etc. Men snakk med dine nærmeste, snakk med venner, kanskje de har de samme tankene? Jeg har to gode venner som via facebook trodde jeg hadde blitt gal – så undersøkte de saken nærmere og fant at alt jeg hadde sagt stemte. Plutselig er vi på samme lag. Og jeg er fortsatt venner med nesten 100 % av min venstrevridde bekjentskaper. Selv de fleste på venstresiden aksepterer intellektuell uenighet uten å ty til vold – alle er ikke journalister eller Antifa.

Og hvis du er i stand til det: skriv i aviser, på resett.no eller hvor du nå kan bli publisert. Skriv under fullt navn. Alt annet er å gi opp før pausen.

Og husk: uansett hva motparten kaller deg, om det så er rasist, fascist, fremmedfiendtlig, kvinnehater – ikke bry deg. Vær opptatt av sannhet og åpen diskusjon. Man blir ikke spedalsk av fornærmelser.  La følelser og «krenkelse» være venstresidens domene. Det er tross det eneste de har å spille på.