Per Fugelli – siste resept
No. dokumentar
Med: Per Fugelli, Charlotte Fugelli, Aksel Fugelli
Regi: Erik Poppe
Produsent: Stein Kvae og Finn Gjerdrum
Foto: Martin Otterbeck
Lengde: 1 time 50 min
Karakter 3/6
Ingen norsk kjendis har vel brukt lengre tid på å dø i det offentlige rom enn det Per Fugelli har gjort. I så måte er denne skruen verd å lage film om i sin siste fase, men det kan bli litt for mye av det gode…
«Siste resept» fremstår som en hyllest til Per Fugelli, men regissør Erik Popppe får også frem nyanser med den folkekjære og selvopptatte sosialmedisineren, livsfilosofen og samfunnsdebattanten fra Rogaland. Han er en sjarmerende romantiker, og det er vanskelig å ikke smile når han stjeler blomster fra Botanisk hage for å gi til sin kone, Charlotte. Samtidig er det også avslørende at Fugelli sier at han ikke bryr seg om logiske konsekvenser, eller at han langt på vei innrømmer at han liker å iscenesette seg selv.
Etter publikumssuksessen «Kongens nei» (2016) kan Erik Poppe trygt kalles en av Norges mest populære regissører. Fra å fokusere på en folkelig konge velger Poppe å ta for seg en folkelig akademiker og samfunnsdebattant. Filmfotografiet til Martin Otterbeck er såpass briljant utført at dokumentarfilmen er verd sin billettpris, skjønt jeg får mer enn nok Fugelli etter vel en time. Gjentakelser av poeng burde vært klippet bort. En del av hans refleksjoner er vanskelig å bli klok på, men blir ikke fulgt opp av regissør Poppe. Ifølge Fugelli representerer FrP både frykt og «brunt grums». Hvorfor stiller ikke Poppe noen kritiske spørsmål ved slike nedrige karakteristikker?
Ikke sjelden har Poppe et tunglabbet regi-grep. Scenene som går i saktefilm er svulstige. Regissøren gnir også inn mye den visuelle symbolikken, som alle scenene som illustrerer «Den gamle mannen og havet» eller «mennesket i livets høst». Jo da, vi har skjønt at hovedpersonen holder på å dø!
Man kommer ikke utenom at Per Fugelli er ekstremt naiv og foretrekker å leve i sin egen lille boble. Som når han spør en dagligvarebutikk i Lofoten om hvorfor de har overvåkningskamera. I en annen scene står han utenfor et forsamlingslokale for somaliske menn i Oslo, som ekskluderer kvinner, og bedyrer at de etterhvert vil integreres naturlig i det norske samfunnet.
I hele er det mye kritisk regissøren burde spørre Fugelli om. Når rulletekstene flimrer over skjermen undres jeg: Har Fugelli i det hele tatt vært utenfor Norges grenser og besøkt fremmede kulturer på hjemmebane? Hva annet enn tabloidaviser leser han? Hvilke filosofiske eller litterære forbilder har han? To timer med en døende Per Fugelli blir uansett i meste laget, sikkert også for de mest Fugelli-file blant oss. Og når man først skal forholde seg til medisinske metaforer ville ikke «En overdose med Fugelli» vært en bedre tittel enn «Siste resept»?