I filmen «An unconvenient truth» fra 2006 sier fredsprisvinner Al Gore ikke bare at havet kan stige inntil 6 meter (20 fot) «i nær framtid». Om Afrikas høyeste fjell, Kilimanjaro i Tanzania, sier han, ordrett gjengitt: «Within the decade there will be no more snows of Kilimanjaro.» Et effektfullt ordspill på Ernest Hemingways novelletittel «The Snows of Kilimanjaro».
«I nær framtid» er ikke særlig presist. Havnivået fortsatte etter 2006 i følge målinger å stige med ca. 2 millimeter i året slik det har gjort i lang tid. Det tilsvarer 20 centimeter på 100 år. Og det blir visst ikke det en gang. Klimaalarmismens Mekka, NASA, måtte sist sommer melde at havnivået faktisk har sunket de siste par åra.
Når det gjelder Kilimanjaro, er den innlysende tolkning at fjellet ifølge Gore skulle være snøfritt innen 2010. Den tanzanianske nettavisa AzaniaPost tok et flott bilde av Kilimanjaro onsdag 3. januar 2018 som taler for seg. Nysnøen strekker seg flere hundre meter nedover fjellsidene.
Gore snakker om snø, men kan også ha inkludert isbreer. Det er riktig at de små bretungene som er synlige på toppen av Kilimanjaro har krympet i lang tid, men de smelter ikke, slik AzaniaPost feilaktig skriver. Det er alltid minusgrader på toppen av Kilimanjaro.
Det som har skjedd, er at lufta har blitt tørrere, slik at den ikke kan opprettholde breene. De sublimerer direkte til atmosfæren, uten å gå vegen om vann. Omtrent slik isterninger som ligger lenge i fryseren krymper. Og nei, det er ikke globale klimaendringer som er synderen. Endringen tilskrives lokal trehogst, som fører til at mindre fuktig luft stiger opp til toppen.
Med det presisjonsnivå som jeg her har gitt to eksempler på, er det ikke underlig at klimaalamistene gjerne vil være ferdigsnakka, og heller skjule seg bak et fiktivt 97-prosent konsensus om menneskeskapt global oppvarming. Og med de snømengder og den kulden vi har opplevd over store deler av den nordlige halvkule i vinter, er det heller ikke underlig at de gjerne vil vri diskusjonen fra global oppvarming til «klimaendringer».
Hovedskillet i dagens klimadebatt går mellom politiske klimaaktivister som tror at menneskeskapte utslipp av «klimagasser», i hovedsak CO2, fører til en farlig oppvarming av kloden, og klimarealistene, som på sin side mener at klimaendringer er naturlige, og at hovedårsaken er solaktiviteten, samt vår klodes posisjon i forhold til sola. Geotermisk aktivitet er et annet underkommunisert område som kan forklare mer lokale fenomen.
Det europeiske institutt for klima og energi påviser at januartemperaturen i Sentral-Europa, eller i det minste Tyskland, faktisk har falt i 30 år. Omfattende, seriøs forskning, som aktivister og maktelite gjerne vil se bort fra, indikerer ytterligere redusert solaktivitet og global nedkjøling, og at en såkalt «liten istid» kan stå for døra.
10-12 cm nysnø er nok til å sette Paris på hodet, og mediene antyder fare for matmangel. Det er den vanlige overdrivelsen for å generere klikk. Men hva om det kommer 30 cm neste gang? Og enda viktigere: Hva om vår del av verden er i ferd med å forberede seg – og brenne milliarder av kroner – på den stikk motsatte utvikling av den som faktisk kommer? Ingen kan vite sikkert hva som vil skje de kommende tiår, men disse spørsmålene er viktige nok til at de bør kunne drøftes på en åpen, seriøs og fordomsfri måte.
Innvandring, islam og klima er tre sentrale, brennaktuelle spørsmål der de gamle, i praksis statskontrollerte mediene har gått for systematisk ensretting, mørklegging og feilinformasjon. På alle disse områdene har de frie, alternative mediene en viktig oppgave i å bidra til at også den andre siden slipper til med sine oppfatninger og argumenter.
Reelt uavhengige medier er en av demokratiets absolutte forutsetninger.
(Først publisert på oljekrisa.no)