Krigen i Syria startet i 2011 og har gått fra fase til fase. Først var det et opprør mot et autoritært regime. Raskt ble det en mangesidig borgerkrig basert på etnisitet og grad av religiøs overbevisning. Nesten umiddelbart blandet diverse naboland, USA, europeiske land, Russland, Saudi-Arabia, Qatar og Iran seg inn.
Religiøse ekstremister vant frem blant opposisjonen, først Al-Qaida/al-Nusra og deretter fra 2013/14 IS. Obama holdt på å bombe Syria i 2013 på grunn av et gassangrep med fortsatt uklar avsender, men trakk seg da Putin tilbød å fjerne Assads kjemiske våpen. IS vokste. Høsten 2015 intervenerte Russland militært til støtte for Assad. Det endret det meste. Iran og Hezbollah backet også opp sin allierte i Damaskus.
Tyrkia, Saudi og Qatar hadde dominert støtten til anti-Assad styrkene. De bekymret seg ikke nevneverdig for at de var jihadister, som strømmet til fra hele verden. Men USA hadde større problemer med å akseptere en så sterk grad av religiøs ekstremisme, så dermed forsøkte også Pentagon og CIA å komme mer på banen og i direkte inngrep med opprørerne. Også Norge ble med på å trene opprørere. Irak og Syria ble mer og mer ett og samme strategiske teater. Både i Syria, Irak og Tyrkia kom den kurdiske befolkningsgruppen i spill. De har ingen egen stat, men det har vært et langvarig kurdisk ønske å oppnå det.
I 2017 ble IS overveldet, Saudi og Qatar var utmanøvrert, og Assad var trygg (nok) – i det minste med støtten fra Russland og Iran. Men ut av alle kampene, hadde et kurdisk autonomt område tatt form i nord-Syria, og det var sterkt støttet av USA. USA ga også signaler i løpet av januar 2018 om at deres egne militære styrker ville slå seg ned der. Men da så Tyrkias president Erdogan rødt.
Tyrkia angriper kurderne i Syria
Den 20. januar i år angrep tyrkiske styrker den kurdiske enklaven Afrin nord i Syria. USA viste seg igjen som en litt ubehjelpelig og strategisk upålitelig støttespiller. Det er mer på spill for Tyrkia enn det er for USA. De kurdiske YPG styrkene som USA har støttet, blir derfor drevet tilbake. Russland og Assad-regimet driver sine egne operasjoner sør for Afrin, i Idlib-provinsen. Rett før Tyrkia angrep, trakk Russland sine 170 militære rådgivere ut av Afrin. Kurderne der står alene, og Tyrkia lar Russland renske ut lenger sør. Her gjøres det raske skift og avtaler mellom aktører som kalkulerer geopolitisk.
I dag kom også meldingene om at syrisk luftvern har skutt ned et israelsk F-16 kampfly. Flyet hadde tatt seg inn i syrisk luftrom for å bombe en leir Israel mener skulle utvikle seg til en permanent iransk base. En iransk drone hadde like før tatt seg inn i Israel.
Her i Vesten har de fleste gitt opp å følge med i den komplekse krigen som nå omslutter store områder og en rekke land i Midtøsten. De fleste har med rette trukket et lettelsens sukk over at IS er ferdig som en aktør med kontroll over territorier. De aktørene som nå driver på er mer rasjonelle, kan man kanskje si. De er i mindre grad drevet av ideologi.
Ikke slutt ennå
Men det er like fullt en særdeles eksplosiv situasjon. Her er alle de betydelige militære maktene i Midtøsten involvert, og for flere av dem er det nokså eksistensielle politiske og strategiske spørsmål som er på spill. I tillegg er Russland og USA på plass med militære styrker på til dels motsatt side, og de to NATO-landene Tyrkia og USA har betydelige motsatte interesser. Det er faktisk svært nær en åpen kamp mellom amerikanske og tyrkiske militærstyrker. Slik sett er dette også en svært viktig sikkerhetspolitisk sak for Norge.