I løpet av 40 år har jeg sagt opp Aftenposten i korte perioder, primo februar 2018 for godt. Hets mot Donald Trump bankes hver dag inn uten forbehold. Ledd ut og hånet før valget. Ikke ufortjent her og der, skal sies. Men så vant han mot alle odds. Politiske kommentatorer gråt fortvilet ved redaktørenes bryst. Hva sier vi nå?
Hjernedød, avsindig, ubrukelig, psykopat, gal. NRK Dagsrevyen i papirformat. Orwellsk nytale som selger. Revolusjonær AKP m-l språkbruk fra 1970 tallet. Budskap? USA er ikke et hår bedre enn skittstøvlen Trump. Kommunist-Kina styrer Verden med en autoritær Putin på oppløpet. Sterkt lederskap, må vite. Norsk venstresides våteste drøm plasker rundt i selveste Aftenposten. Impotent ideologisk vrakgods krøpet frem fra den demokratiske mur i vest i 1989. Selv Norge ble et shithole i Amerika på 1800-tallet, presterte Aftenpostens utsendte på trykk fra vår viktigste allierte.
Anti-Israel
Antisemittismen gikk under jorden for skams skyld i 1945. Israel overlevde tross mange forsøk på å jevne fem, seks millioner israelitter med sanden. En trussel mot 300 millioner muslimer innenfor Den arabiske liga. Noe måtte gjøres.
I Norge startet hetsen mot Israel for alvor i 2004. Oslos byrådsleder Raymond Johansen (Ap), daværende generalsekretær i Flyktninghjelpen og forhenværende SVer, tok med seg Kåre Willoch til Gaza. Det førte til intens negativ kritikk mot Israel med Willoch og Aftenposten i hovedroller. Et glimt av redaksjonelt 1930-tall. Antisemittisme i Henrik Bachners forskning; Overdreven og unyansert kritikk av Israel (antisionisme) kan føre til nytt pådrag av jødehat, advarte Bachner.
Akkurat hva som skjedde i Norge, viste senere undersøkelser. Men måtte man ikke stole på landsfader Willoch? Som jo i 2006 tok stand mot Israel utenfor Stortinget på dagen for Krystallnatten. Tidspunktet da utryddelsen av jøder tok sats i Tyskland i 1938. Det måtte vel være noe galt med disse jødene, forfulgt og plaget et par tusen år?
Redaktør Harald Stanghelle har i årevis begrunnet de fleste anklager mot Israel med den venstreorienterte avisen Haaretz som vitne. Men når brakte Aftenposten samtidig analyser av Hamas, Fatah og Hizbollah, Iran og Syria og deres betydning for hat og ufred i denne delen av Midtøsten?
Aftenposten introduserte på Willochs tid to faste «sannhetsvitner» til sin svertekampanje mot Israel. Joseph E. Stigliz, amerikansk nobelvinner i økonomi og venstreorientert samfunnsdebattant. Stigliz snakket sitt land, Israels sikkerhetsgaranti for overlevelse, konsekvent ned på alle områder. Ja, i en urovekkende grad som minnet om hjemvendte intellektuelle amerikanere på 1930-tallet, blendet av Lenin, Stalin og Revolusjonen.
Det andre «sannhetsvitnet», Cordelia Edwardson (1929-2012), var langt mer interessant. Prisbelønt forfatter og journalist bosatt i Sverige. Edwardson ytret seg merkelig ensidig kritisk om Israel over lang tid. Hvordan legitimerte redaksjonen hennes «vitneutsagn»? Jo, som jødisk overlevende fra nazismens dødsleire. Velkjent metode. Men mangel på et nyansert Midtøsten var påtrengende likt Willoch’. En bakgrunnssjekk tok Aftenposten med buksene nede; «Jøden» Edwardson hadde mange år i forveien konvertert til katolisismen.
Spikeren i mitt abonnement? Mangeårig nedsnakking av USA har grunnstøtt på en lyserød strand; 300 US-marines i rotasjon i Trøndelag bryter med basepolitikken. Fører til russisk opprustning, farlig for Norge og freden på vår nordlige halvkule. Hva mer kan en si mens Russland i årevis har rustet kraftig opp i nordområdene?
Røde-Hilde
Jo, en kveld i godt selskap forklarte en tidligere sjefredaktør i Aftenposten; Journalister er det sjefredaktører som velger. Så var det med Hilde Haugsgjerd, tidligere medlem i Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene), leder for Rød Valgallianse og sjefsredaktør i Aftenposten 2009 til 2014, at venstresiden for alvor fikk rullet ut den røde løperen for «et annet syn på sakene» i restene av konservatisme? Vel, norske journalister stemmer jo nesten unisont til venstre for sosialdemokratiet. Så selv om Haugsgjerd talte elle-melle, ville valget med relativt stor sikkerhet falle på en sympatisør.