Det amerikanske forsvarets militære overlegenhet er under press fra flere hold. Etter 17 år med fokus på nasjonsbygging, antiterroroperasjoner og antiopprørsstrategier som et resultat av USAs prioriteringer i krigen mot terror, er landet nå i ferd med å miste sitt militærtaktiske overtak innen en rekke områder til sine geopolitiske hovedrivaler. Russland og Kina har nemlig ikke ligget på latsiden i løpet av samme periode. De har jobbet iherdig med å utvikle militærteknologier og militære taktikker som har hatt som målsetting å utnytte opplagte kapasitetsmangler i det amerikanske forsvaret.
Resultatet er at alle de tre viktigste forsvarsgrenene i det amerikanske militæret – hæren, marinen og flyvåpenet – står relativt svakere i tilfelle konvensjonell krig nå, enn da krigen mot terror begynte. Den amerikanske hærens militærteknologiske forsprang i forhold til konkurrenten Russland i Øst-Europa minker stadig, og er til og med overgått i visse områder. Den amerikanske marinens kvalitative og kvantitative overlegenhet er under sterkt press – hvis ikke nullet ut – av sin kinesiske rival i Øst-Asia. Det amerikanske flyvåpenets teknologiske forsprang holder stand enn så lenge, men det er mye usikkerhet knyttet til hvordan dette styrkeforholdet blir fremover i takt med at verdens stormakter fornyer sine aldrene flyvåpen.
Argumentet er at et mindre militært overlegent USA kommer til å få store konsekvenser for dagens regelbaserte liberale internasjonale orden – også kjent som Pax Americana. USAs kapasitet og vilje til å forsvare den ved hjelp av militærmakt vil gradvis forsvinne. Den internasjonale politiske ordenen som ble født etter andre verdenskrig er derfor sannsynligvis snart historie. Resett har konsultert nyeste forskning innen temaet og tatt kontakt med militæreksperten Ståle Ulriksen, tidligere forsker på NUPI og nå høyskolelektor på Sjøkrigsskolen, for å få noen svar.
Hæren
Den amerikanske hæren er fortsatt verdens mektigste, men utvikling av ny rivaliserende militærteknologi og økt proliferering av effektive våpensystemer verden rundt gjør at statlige og ikke-statlige rivaler i større og større grad blir mer kapable til å effektivt utfordre den. Ifølge en rapport av tenketanken Center for Strategic and International Studies (CSIS), er problemet blitt så stort at den amerikanske hæren risikerer å miste sin kvalitative overlegenhet innen kort tid. Rapporten nevner hovedutfordringene til den amerikanske hæren i tiden fremover – og fokuserer spesielt på utfallet av en potensiell væpnet konflikt med Russland i Øst-Europa og/eller russiske våpensystemer andre steder i verden.
Russland har nå oppgradert sine nektelsesboble-kapasiteter (Anti Access/Area Denial) i Øst-Europa til det punktet hvor det hindrer den amerikanske hærens mulighet til å trygt projisere militærmakt i regionen. Det svært habile anti-luft missilsystemet S400 (snart S500), samt bedre lengde på konvensjonelt artilleri og et mer effektivt missilartilleri gjør at Russland har opparbeidet seg nye klare taktiske fordeler i en potensiell konvensjonell krig mot USA i Øst-Europa; spesielt med tanke på at det er relativt få amerikanske soldater stasjonert i Europa, og de enorme logistiske utfordringene som må overkommes for opprettholde lange forsyningslinjer til Øst-Europa fra det amerikanske kontinentet.
Russland har også utviklet overlegne kapasiteter innen elektronisk krigføring (EW) og cyberteknologi – kunnskap som den russiske hæren allerede har integrert i sine rekker. Den russiske hæren ligger således langt foran USA på EW-kapasiteter, som supplerer og forbedrer hærens defensive og offensive kapasiteter innen en rekke områder. Spesielt de nyutviklede elektroniske våpensystemene «Moskva-1», «Krasuha-4» og «Vitebsk» (for mye å forklare i denne artikkelen), kan gi den russiske hæren opplagte taktiske fordeler innen en rekke områder i tilfelle konvensjonell krig med USA i Øst-Europa.
Videre er Russland en stormakt i den globale våpenindustrien og selger ofte våpen til strategiske rivaler av USA. Spredning av avansert russisk militærteknologi, ikke bare til viktige makter som Kina og Iran, men også til mindre mektige aktører som for eksempel Assad-regimet kan skape problemer for den amerikanske hæren. Den amerikanske hæren må således forberede seg på å møte potente russiskproduserte våpen i konflikter i tiden fremover, selv om Russland ikke er direkte involvert.
Den amerikanske hæren har også nye utfordringer i krigen mot terror. Spesielt problematisk er spredningen av dødelige og (kostnads)effektive våpen – som rakettdrevne granater (RPG), treffsikre panservernmissiler (ATGM) og håndholdte bakke-til-luftraketter (MANPADS) – til ikke-statlige aktører som opprørs- og terroristgrupper verden rundt. En slik utvikling kan by på alvorlige problemer for den amerikanske hæren i fremtidige operasjoner ettersom nytte-kostnadsanalysen for eventuelle militære intervensjoner mot slike grupper blir mindre fordelaktig.
Ståle Ulriksen er stort sett enig i konklusjonene til CSIS: «Russland har en nektelsesboble i lufta og artilleri i store mengder. Landet kan således i prinsippet holde USAs hær på avstand. Videre har nesten ikke USAs hær styrker stasjonert i Europa, så i tilfelle konflikt med den russiske hæren, må soldater og utstyr komme fra USA. Dette byr på logistiske problemer. Russland har høyere beredskap og mye kortere forsyningslinjer. I et krigsscenario må Russland pushe frem og etablere nye nektelsesbobler og sikte på å avslutte krigen raskt.»
Ulriksen fortsetter: «Når det kommer til Russlands kapasiteter innen elektronisk krigføring (EW), er det ingen tvil om at landet ligger langt foran USA, men det er allikevel mye usikkerhet til hvor effektive slike kapasiteter faktisk vil være mot den amerikanske hæren i et krigsscenario. Det amerikanske krigføringskonseptet er basert på å knytte alle kapasiteter sammen i et nettverk. For å få til dette er det essensielt å kunne kommunisere effektivt. Derfor, hvis Russland klarer å kutte denne kommunikasjonen ved hjelp av EW, kommer amerikanerne til å miste sin største fordel. Det er uansett vanskelig å si noe sikkert om hvordan disse våpensystemene kommer til å fungere mot USAs hær, men i konflikten i Øst-Ukraina har Russland virkelig klart opparbeide seg en klar taktisk fordel ved å fullstendig knekke ukrainsk kommunikasjon.»
«Når det kommer til spredning av dødelige effektive våpen til ikke-statlige grupper, er ikke dette noe nytt, men det har kanskje blitt mer omfattende siden krigen i Syria. For USAs hær kan det uansett være problematisk. Hvis slike grupper besitter mange MANPADS, begrenser det bruk av helikopter. Siden den amerikanske hæren er avhengig av taktikker som inkluderer helikopter for mange av sine operasjoner, kan det bli mer krevende for USA å intervenere i områder hvor slike grupper opererer i tiden fremover,» avslutter Ulriksen.
Marinen
Den amerikanske marinen er fortsatt verdens desidert sterkeste og ligger fortsatt langt foran sine rivaler når det kommer til kapasitet til å projisere slagkraftig militærmakt verden rundt – på 5 kontinenter og 7 verdenshav. Slik har det vært siden andre verdenskrig, men denne amerikanske dominansen har i stor grad blitt utfordret av Kina i løpet av de siste årene – en utvikling som utvilsomt kommer til å fortsette i tiden fremover.
Ifølge nylige rapporter av tankesmiene Center for a New American Security (CNAS) og Rand Corporation, minker den militære overlegenheten til USAs marine i Øst-Asia vis-à-vis den kinesiske raskt. Det anslås at allerede innen 2030 vil Kinas marine være i stand til å ta effektiv kontroll over Sør-Kinahavet og komme seirende ut av en konflikt med USAs marine.
Kina fortsetter nemlig å raskt bygge opp landets nektelsesboble-kapasiteter i sine nære havområder – Gulehavet, Øst- og Sør-Kinahavet. Et stort nettverk av anti-skip ballistiske missiler (ASBM) har blitt strategisk plassert for å få et taktisk overtak på USAs marine. Disse missilene vil (kostnads)effektivt kunne senke amerikanske marinefartøy i tilfelle konflikt i regionen.
Kinesiske pågående landgjenvinningsprosjekter i Sør-Kinahavet i løpet av de siste årene er også en del av Kinas overordnede militære strategi om å presse USAs militære ut av sine nærområder (Øst-Asia) – kjent som den kinesiske Monroe doktrinen. I denne sammenhengen blir en potensiell militærkonflikt med Kina i Sør-Kinahavet mer og mer kostbar for USA for hver atoll, korallrev og miniøy som Kina gjenvinner og militariserer. Ifølge CNAS har landgjenvinningsprogrammene i Sør-Kinahavet allerede endret den strategiske maktbalansen i Indo-Stillehavsregionen til fordel for Kina.
CNAS spår videre at Kina kommer til å ha en meget slagkraftig åpent-hav-marine (blue-water navy) med rundt 500 skip innen 2030. USAs marine anslås til å ville være på 350 skip samme år. Selv om USAs flåte fortsatt vil være kvalitativt bedre enn den kinesiske, vil den kinesiske kvantitative fordelen bare fortsette å vokse i fremtiden. På sikt betyr dette at Kinas marine til slutt kommer til å få kapasiteten til å utfordre USAs marine på det åpne hav en gang i tiden etter 2030.
Ståle Ulriksen går enda lengre enn CNAS i sin analyse av den militære maktbalansen i Sør-Kinahavet: «Kina har opparbeidet seg store militære kapasiteter i Sør-Kinahavet i løpet av det siste tiåret. Landgjenvinningsprosjektene har bidratt til at Kina har fått en militærbastion som gjør det enklere å projisere militærmakt for å kontrollere området. I tilfelle konflikt, må USA bruke masse tid og krefter på å nøytralisere denne fordelen. Det blir en ekstra terskel å overvinne. Når Kina attpåtil har store mengder med anti-skip ballistiske missiler rettet mot Sør-Kinahavet, blir Kinas militærtaktiske fordel umulig å ignorere. Derfor, hvis vi snakker om et sjøslag mellom USA og Kina i Sør-Kinahavet i dag, kommer Kina til å vinne. Spørsmålet blir således ikke om Kina vinner sjøslaget, men hvordan en krig hypotetisk ville utvikle seg videre etterpå.»
Ulriksen fortsetter: «Når det kommer til den kinesiske marines kapasiteter til å utfordre den amerikanske på det åpne hav, tror jeg egentlig at kineserne vil kunne gjøre det før 2030. Jeg tror kineserne kommer til å fokusere på å bygge mange atomdrevne angrepsubåter (SSN) for å utfordre USA. Når de får nok slike ubåter kan de absolutt utfordre USAs marine i Stillehavsregionen. Det kommer uansett an på hvor stor del av den amerikanske marinen som er tilstede i regionen til enhver tid. USAs styrker er spredt over hele kloden. En potensiell utfordrer kan velge å sette alle sine styrker på et sted til en tid. Kina vil da ha et overtak over USA.
«For å stå imot dette, må USA bygge opp og oppgradere sin nåværende flåte. En stor del av de amerikanske fartøyene er bygd på 80- og 90-tallet og må byttes ut, og nye kjøp må gjøres. Dersom man tar med korvetter på over 1000 tonn har Kina allerede flere overflate krigsskip enn USA. Og kineserne bygger fort og mye. Derimot tror jeg USA skal slite med å nå en flåte på 350 skip i 2030. Det vil kreve meget store investeringer og antakelig en kraftig utbygging av verftsindustrien. Om det siste skal skje, må kongressen bestille mye lengre serier av krigsskip enn praksis er i dag,» argumenterer Ulriksen.
Flyvåpenet
USAs fremste taktiske overtak vis-à-vis sine hovedrivaler siden andre verdenskrig har alltid vært landets militære overlegenhet i luften. I dag – hvor fjerdegenerasjons militærfly fortsatt dominerer luftrommet – har Ikke bare det amerikanske luftvåpenet et viktig kvalitativt forsprang, men også stor kvantitativ overlegenhet. Nå som verdens militære stormakter er i gang med prosessen om å bytte ut sine fjerdegenerasjonsfly til femtegenerasjonsfly, råder det mye usikkerhet om hvordan styrkeforholdet i luften mellom USA og hovedrivalene kommer til å utvikle seg fremover.
Per dags dato er det ingen tvil om at USAs flyvåpen er overlegent. Ifølge nettstedet GlobalFirePower.com har landet et flyvåpen på 2296 jagerfly, angrepsfly 2785 og 947 angrepshelikoptre – sammenlignet med Russlands 806, 1483 og 490 apparater, mens Kina har henholdsvis 1271, 1385 og 206 maskiner. Disse flyvåpnene er fortsatt i stor grad dominert av fjerdegenerasjonsfly, hvor USAs fly er kjent for å ha teknologiske overlegne løsninger. Opp til nå har USA derfor nytt både et kvalitativt og kvantitativt militært overtak i luften i forhold til Kina og Russland, men dette kan forandre seg i tiden fremover.
Det er nemlig knyttet mye usikkerhet til hvordan det nye amerikanske femtegenerasjons-stealth-jagerflyet F-35 Joint Strike Fighter (JSF) kommer til å fare mot de kinesiske og russiske motpartene J-20 og Sukhoi SU-57. Det er mye motstridende informasjon om styrkeforholdet disse flyene imellom og ikke overraskende har amerikanske, kinesiske og russiske kilder forskjellige oppfatninger. Men i og med at disse flyene aldri har møttes til strid blir dette bare hypotetiske spørsmål som det blir umulig å finne svar på. Det er uansett knyttet stor usikkerhet til hvordan den militære maktbalansen i luften kommer til å utvikle seg i takt med at femtegenerasjonsfly ruller ut av verdens våpenfabrikker og begynner å dominere luftrommet i større og større grad.
Ulriksen er enig: «Det er for mye usikkerhet til å svare på hvordan styrkefoldet mellom F-35, J-20 og Sukhoi SU-57 egentlig er, men en ting som er sikkert er at det amerikanske jagerflyet F-22 Raptor er overlegent både J-20 og Sukhoi SU-57 i luften i en dogfight, men denne modellen har gått ut av produksjon grunnet USAs prioriteringer i krigen mot terror. Luftherredømme har rett og slett ikke vært i fokus. Storparten av den amerikanske flåten av kampfly består av gamle modeller som også vil slite med de såkalte 4,5 generasjons som russerne nå kjøper i større antall, altså SU-35.
Slutten av Pax Americana
Det råder liten tvil om at USAs forsvar har blitt relativt svakere over hele linjen sammenlignet med sine hovedrivaler – en trend som kommer til å forsterke seg i tiden fremover. En slik utvikling vil tvinge det amerikanske forsvaret til å gjøre vanskelige prioriteringer. USAs kapasitet og vilje til å forsvare den regelbaserte internasjonale liberale ordenen med militærmakt vil gradvis forsvinne og rivaliserende makter vil fylle maktvakuumet.
Ulriksen presiserer: «For å forsvare Pax Americana, må USA ha en stor militærteknologisk overlegenhet og det blir vanskeligere og vanskeligere å opprettholde. I dag utvikler amerikanerne futuristiske våpen som lasere, rayguns osv, men dette blir også forsket på andre steder – i Russland, Kina og Tyskland. Videre, spredning av teknologi i dag går veldig fort siden det ofte er sivile industrier som står i spissen for teknologisk nyutvikling.»
Ulriksen fortsetter: «Jeg tror ikke de fleste er klar over det, men styrkeforholdet mellom USA, Russland og Kina er mye mindre enn hva folk tror. Dette er fordi i nominelle verdier virker USAs forsvarsbudsjett ($611,2 milliarder) mye større enn Kinas ($215,7 milliarder) og Russlands ($69,2 milliarder), men Ifølge mine egne beregningsmetoder er Kinas og Russlands forsvarsbudsjetter per dags dato henholdsvis 2/3 og 1/3 av USAs målt i kjøpekraft. Derfor, for å gjenvinne sin militære dominans, må USA gjøre noe dramatisk. Landet må enten bygge opp et opp større militære, eller stole på at allierte kan fylle tomrommet, men ingen av disse løsningene ser lovende ut. Det ser derfor ikke lovende ut for Pax Americana i tiden fremover»
«Tiden etter Pax Americana vil bli multipolar og derfor sannsynligvis mye mer turbulent. Multipolare verdensordener som regel mer ustabile enn for eksempel bipolare, fordi det er flere spillere med egne agendaer. Vi ser allerede at stormaktene legger stor vekt på å sikre sine interessesfærer. I grenseområdene mellom disse interessesfærene blir det mye friksjon. I noen områder har flere stormakter store og overlappende interesser, som for eksempel i Midtøsten. Der kan det bli mye mer ustabilt i tiden fremover,» konkluderer Ulriksen.
Epoken Pax Americana er ved veis ende. Det gjelder nå for Norge og Europa å forberede seg for best mulig innen den tid – det kan bli urolige tider.
For mer info:
Asia Times. New missile variant ‘could keep US carriers out’, 30. januar 2018.
Real Clear Defense – Mark B. Schneider. The U.S. F-35 versus the PRC J-20, 30. oktober 2017.
Stockholm International Peace Research Institute. Trends in World Military Expenditure, 2016.