Sylvi Listhaug og ordet «monster» ble behørig vitset om i beste sendetid på NRK 2. februar, der komikere i Nytt På Nytt hamret hjem hvor fryktelig det er av Listhaug å omtale overgrepspedofile som monstre. Per Inge Torkelsen prøvde sågar å humoristisk sammenligne det med Tourettes syndrom, med den idé at Listhaug må være syk for å trosse fagfolk og kalle overgrepspedofile for monstre. Jeg er ikke sikker på om de med Tourettes syndrom synes vitsen var fabelaktig treffende, men jeg er helt sikker på at ingen monstre vil ta seg nær av å sammenlignes med overgrepspedofile.
Det er frustrerende å bevitne slik desperasjon etter uker med hakk i platen. Nytt På Nytt er til en viss grad unnskyldt for å «bare» være humor, men alle er underlagt dyden om å tenke seg om. Problemet er nemlig hverken Listhaugs bruk av ordet monster eller fagfolks fraværende bruk av det. Hovedproblemet er den sosiale meningselitens mangel på fotfeste i virkeligheten, når fagfolk, journalister og komikere går desperat sammen i media for å bruke alle muligheter til å utrøttelig angripe sine motstandere, selv når det ikke har noen følger for faktisk politikk.
Bruk ti sekunder til å tenke over hvor absurd dette er. Det eneste mulige utfallet av å sløse bort tiden på Listhaugs ordvalg er at ett ord erstatter et annet. Fagfolk påstår at ordet ikke hjelper i å stanse handlingene, men det er heller ingen grunn til å tro at Listhaugs bruk av ett enkelt ord vil forpurre deres arbeide. Det hele er kun en kamp om å bestemme språket. Ingenting fryder media mer, selv om man skulle tro det var nok saklige ting å kritisere Listhaug og andre politikere for, uten å ville ta på seg en språklig beskyttende rolle for de som voldtar barn.
Dette er kanskje det mest absurde i denne saken: Vi snakker ikke om alle pedofile, hvor flere faktisk klarer å undertrykke sitt indre monster. Vi snakker om dem som lever det ut på verst tenkelige måte. Listhaug gjorde dette klart og tydelig ovenfor NTB: «Når det gjelder pedofile overgripere som voldtar barn eller bestiller overgrep på nett, så gjør de noe av det verst tenkelige man kan gjøre. De er monstre». Det gir mening å snakke om disse sosiale og psykologiske fenomenene med et slags mytisk språk, der personene med rette omtales som monstre. For det er et indre monster de slipper ut. Det uvirkelige er gjort virkelig i deres handlinger.
Jordan Peterson, professor i klinisk psykologi, snakker om hvordan man i enkelte menneskers onde handlinger kan skue en uhyggelig sannhet om seg selv, som mange kanskje ikke tør prate åpenlyst om, nemlig at alle mennesker har et eller annet monster i seg, og at hovedutfordringen for rasjonelle og oppegående mennesker er å forstå og temme sitt monster, slik at denne drivkraften kan brukes til konstruktive og gode formål. Kun på denne måten kan man motstå ondskap. Kort fortalt.
Realiteten av hva enkelte bølgesurfende mediepersonligheter sier er altså det motsatte av hva de selv tror. Nettopp fordi både overgrepspedofile og jødegassende nazister er mennesker, som begår dyrisk onde handlinger, så er ikke ordet monster med på å dehumanisere dem, men snarere avglorifisere og tydeliggjøre den mørke delen av vår alles natur. Å nekte å bruke ordet monster flytter derimot fokuset bort fra å temme våre indre monstre til å anta et premiss om en barnlig skyldfri natur hos de verste mennesker som finnes, hvor det liksom ikke finnes noen monstre – bare misforståtte mennesker.
Det er en skummel vei å ta, fordi det ikke tar et oppgjør med menneskets kamp mellom det gode og det onde i hodene våre. Det er også skummelt, som kommentator Shurika Hansen påpeker, fordi det tilslører den dehumaniseringen overgrepspersoner har påført sine ofre. Når de nekter noen sin humanitet, så følger det av rettsstatens individualistiske etikk, at de selv har valgt å gi opp sin egen humanitet. Da er kun monsteret igjen. Å påstå at ordet monster dehumaniserer er å språklig snu skyldspørsmålet på hodet.
Debatten burde derfor gå på hvordan monstre empirisk beviser at mennesket har et monster i seg, noe vi alle kan påpeke. Dette kunne blitt en kilde til dyp og ydmyk innsikt. Ikke alle mennesker er monstre, men mennesker har åpenbart evnen til å bli det i de rette omgivelsene. Den sanneste og sterkeste form for empati er å tørre å innrømme dette og forstå hvordan det er mulig, for deretter å temme denne dyriske ondskapen og forbli et godt og friskt menneske. Det er kanskje tungt for enkelte å akseptere at også de har en iboende evne til å voldta og drepe, men selve livet er tungt.
De som satt i panelet på Nytt På Nytt har så klart ikke tenkt over disse tingene. De skjønner ikke hvor tynnslipt deres egen menneskelighet er, når de føler seg kallet til å beskytte overgrepspedofile fra å bli kalt monstre. De er kanskje redde for å innse at de selv også har et indre monster. Vi seere er derimot i økende grad bare trøtte av å finansiere idiotien mot vår vilje.