Illustrasjonsbilde. Alex Wong/Getty Images/AFP
annonse

Det raset av bekjennelser fra ofre for seksuell trakassering og sanksjonene mot ”overgriperne” som har kommet i kjølvannet av bekjennelsene, ser ut til å representere en ny æra i den likestillingskampen som har preget den vestlige verden etter 1968-opprøret, en “likestillingskamp” som i sine mest ekstreme former har vært videreført av små grupper med basis i venstreradikal ideologi. Sosiale fenomener, bevegelser og aksjonsgrupper er ofte noe mer og noe annet enn det de framtrer som. Det ser også ut til å være tilfelle med den #metoo-bølgen som har sveipet over den vestlige verden det siste halvåret og som ”fortjener” å bli sett nærmere på.

Ved et kjapt blikk på de reaksjonene og sanksjonene som har preget #metoo-kampanjen i Norge, kan man observere at det særlig er kvinner i kultursektoren som har reagert og aksjonert, i hvert fall til å begynne med. At kultursektoren var først ute, er heller ikke så merkelig siden det var avsløringene i USA av filmprodusenten Harvey Weinsteins satyriske praksis og seksuell underkuing av unge, kvinnelige Hollywood-stjerner som satte #metoo i gang. Og at det var i USA #metoo-kampanjen ble avfyrt, er heller ingen besynderlighet. Det aller meste av det nye i vår tid kommer jo fra verdens ledende kulturmakt, USA.

I slutten av november i fjor kunne kommentator Eva Grinde i Dagens Næringsliv (DN) registrere at 295 sangere innenfor sjangeren klassisk musikk her i landet hadde gått ut med #metoo-reaksjoner i mediene. Og 487 kvinnelige skuespillere stod også fram i Aftenposten der mange av dem fortalte sine trakasseringshistorier. Hovederfaringen deres var at mannlige regissører og eldre mannlige skuespillere hadde kommet med seksuelle antydninger og slibrigheter og i mange tilfeller gnikket tekstilskjulte, erigerte peniser mot sine yngre kvinnelige motparter under innøving og framførelser av teaterdramaer. Ja, det skjedde ofte så påfallende og utilslørt at man nok i mange tilfeller kan snakke om dramaer i dramaet, og noen ganger så nedverdigende at de aktuelle skuespillerinnene lot tårer falle ned på sine bedrøvede kinn.

annonse

Men det kom også reaksjoner fra yrkesgrupper utenom kultur-Norge. 3.600 kvinnelige leger gikk i desember ut med et opprop i Aftenposten mot seksuell trakassering i helsevesenet. I Sverige, som alltid er foran på de fleste områder, var sektorene utenfor kulturlivet raskere til å reagere. Allerede i slutten av november hadde 6.000 jurister, 1.300 politikere og 1.500 kvinnelige ansatte i teknologisk sektor reagert. I Norge kom de politiske partiene som kjent ganske raskt etter, men her begrenset reaksjonene seg etter hvert til et tosifret antall varslinger fra kvinnelige partimedlemmer. Følgene var at et par-tre politikere mistet eller frasa seg posisjoner i partihierarkiene, men med muligheter for å bli tatt inn i varmen igjen, i tråd med den inkluderende forståelsen hos norske partiledere, som Jonas Gahr Støre, om at alle skal være med og få en sjanse til og ikke dømmes til utenforskap.

Feudale hierarkier

De gruppene som reagerte og krevde sanksjoner mot slibrige og maktmisbrukende menn, kan ikke sies å befinne seg i nærheten av bunnen av de kulturelle og økonomiske hierarkiene i det norske samfunnet. I så måte er de norske reaksjonene helt på linje med det som har skjedd i land som USA og Sverige. Mediene prøvde med mindre hell å videreføre #metoo til andre yrkesgrupper, som sykepleier og servitører, men det ble aldri noen stor oppslutning og felles opprop fra disse gruppene selv om mediene nylig opplyste om forholdsvis høy frekvens av seksuelle trakasseringer av sykepleiere, ofte fra mannlige og demente pasienter. De historiene som er fortalt, begrenser seg ofte til mannlige julebordgjester som stryker kvinnelige servitørene på baken og sier hvor vakre de er, eller kvinnelige hjemmesykepleiere som beretter om mannlige klienter som gir uttrykk for hvor godt det er når de blir vasket og stelt på mer intime kroppsdeler.

En tolkning av forskjellene i oppslutningen om #metoo mellom yrkesgruppene kan være at seksuell trakassering forekommer mer og oftere i kulturlivet og i elite-yrker som lege-yrket og i politikken. Og, hvis det er slik, så er spørsmålet hvorfor? Skuespillerbransjen og legeprofesjonen er yrker som ser ut til å være preget av rigide hierarkier, og der yrkesutøvernes fokus på karriere er mer utviklet enn eksempelvis i restaurantbransjen og blant hjemmesykepleiere. I bransjer der hierarkiene er sterke, er man mer avhengig av folk lengre oppe for å ”klatre” videre, eller, som i skuespillerbransjen, for å få nye oppdrag.

I et intervju fra 2010, som nylig ble gjenutgitt i NRK’s Ekko, tegnet tidligere skuespiller, Marie Louise Tank, et bilde av norsk teater som et feudalt system der redselen for sanksjoner og for mangel på jobb, gjør at kvinnelige skuespillere i mer eller mindre grad finner seg i seksuell trakassering og tafsing fra regissører og eldre mannlige skuespillere. Unge kvinnelige skuespillere gjør det som er ”nødvendig” for å fremme karrieren, påpekte Tank. Og de mannlige overordnede bruker sin posisjon og makt til å tilfredsstille sine seksuelle lyster. Dette er et system av ”gi og ta”, der kvinnene stort sett er de som gir, for å kunne få noe igjen. Å godta slik atferd fra sine ”foresatte”, er en måte å bruke menn med makt på, akkurat som i Hollywood der det sies at kvinner ”ligger seg ” til roller, jfr. historiene om Harvey Weinstein.  Dette feudale og hierarkiske systemet skaper altså en mangel på solidaritet blant kvinnelige skuespillere, påpekte Tank, en tradisjon som kan ha blitt brutt da 590 kvinnelige skuespillere skrev under på et opprop mot trakassering og 200 av dem framførte historiene sine på Nationaltheatret i Oslo.

Hva med biologien?

Tanks analyse av seksuell trakassering i skuespillermiljøene er skarp og god, men i den hierarkiske teaterstrukturen forsvinner et annet og vel så viktig forklaringselement i soga om seksuell trakassering i den postmoderne, vestlige sivilisasjonen, nemlig biologien. Det er ikke bare som ledd i kvinnelige eliters behov for selvrealisering i kulturlivet, i politikken og i yrkeslivet at kvinnene graviterer mot menn i maktens sentrum og derfor utsetter seg for seksuell oppmerksomhet og medfølgende trakassering. Også instinktivt trekkes kvinner mot menn med makt, styrke, posisjon, innflytelse og berømmelse. Mannlige pop- og rockestjerner virker som fluepapir på kvinner. Det er ikke for ingenting at begrepet ”groupie” er knyttet til rocke- og popverdenen, der stjernene vasser i kvinnfolk uansett om de blir utsatt for seksuelle trakasseringer eller ei. Den samme virkningen på kvinner har mannlige filmskuespillere, idrettsfolk, politikere og andre berømtheter. Det er nok av dem som ikke lar være å benytte seg av de mulighetene dette gir. Slike utslag av basale overlevelsesmekanismer med utgangspunkt i biologi og den sterkestes gunst og rett kan vel heller ikke kritiseres, for det er jo slik tingenes og naturens tilstand er.

Og der kvinner flokker seg om menn, enten de er drevet av karriere eller instinkter, eller begge deler, er det også størst sannsynlighet for at seksuell trakassering skjer. Men der trakasseringen ikke er knyttet til kvinners langsiktige karriere og sosiale og økonomiske oppdrift, forblir den ofte upåtalt. For, de fleste, om ikke alle, gir mye for å kunne sole seg i berømmelsens skjær, jfr. groupie-fenomenet. Men kvinners naturlige beundring for mannlig makt og styrke kombinert med deres medfølelse for ofre og ulykkesrammede, gir seg også mer forunderlige utslag. Det er f. eks. kjent at massemordere og tunge kriminelle i fengsel mottar dunger av frierbrev fra kvinner. Fan – og frierbrev til massemordere kan neppe forstås som ledd i karrierebygging, men kanskje heller som en mulighet til å sole seg i et herostratisk lys?

Kvinner som trakasserer

Det meste av det nye kommer som kjent fra USA, og det ser også ut til at USA var først ute med forskning på seksuell trakassering og mulige tiltak mot slik praksis i yrkes- og organisasjonslivet. Ifølge denne forskningen og DN-kommentator Eva Grinde er det ikke mye tiltaksvirkning å hente i å innføre varslingssystemer og bevisstgjøre folk om fenomenet. Så det rådet forskere i USA har endt opp med, er å anbefale flere kvinner i toppstillingene for å vanne ut mannsdominansen på toppen av bedrifts- og organisasjonshierarkiene. Men et slikt tiltak er ikke gjort i en håndvending, og dessuten savner man vitenskapelig belegg for virkningene av kvinnelig dominans på toppen. Det er likevel ganske sannsynlig at man med slike tiltak vil kunne begrense eller få fjernet seksuell trakassering slik den fungere i dag, med mannfolk i hovedrollen.

På den andre siden kan man forvente at andre former trakassering vil bli opprettholdt, og at nye kan vokse fram. I en kronikk i Dagbladet i desember i fjor av cand. scient. Camilla F. Pettersen og advokat Øivind Østberg påpekte de to forfatterne at også kvinner i maktposisjon er rede til å trakassere menn. Det gjelder f. eks. skilte fedre som blir trakassert av sine tidligere hustruer ved å hindre fedrene i å ha kontakt med sine barn, eller som fjerner fedrene fra barnas liv. I slike saker kan også mødrene sette fram falske anklager om vold og incest begått av fedre og få domstolene på sin side, selv om beskyldningene er grunnløse. Slike saker kan være en indikasjon på at man ikke blir kvitt trakasseringens generelle problem ved at kvinnene får makten. Den pussige blandingen av beundring for fysisk styrke og medfølelse som preger kvinner og som kan komme til å få mer eller mindre frie tøyler i et feministisk, avmaskulinisert kvinnesamfunn, kan også ha konsekvenser som er mer skjebnesvangre enn en erigert penis under mannlige tekstiler presset mot et kvinnelig skuespiller-lår.

#Metoo-kampanjen kan altså sies å være en kampanje for kvinnelige eliter, dvs. artister, skuespillere, leger og politikere. Kampanjen bredte seg som ild i tørt gress etter avsløringen av Harvey Weinsteins opptreden i Hollywood- miljøet. Kampanjen hadde ulik nedslagstyrke i forskjellige land. Reaksjonene ser ut til å ha vært særlig sterke i land som USA, Sverige og Norge. I Danmark og i andre europeiske land som Frankrike, Italia og Spania, der en politiske korrektheten ikke er like ”velutviklet”, har kampanjen hatt mindre medvind. Det ser altså ut til å være en korrelasjon mellom et lands politisk korrekte utviklingsnivå og #metoo- kampanjens styrke. Dette er jo også en sosiologisk problemstilling som er interessant, men som neppe vil avstedkomme noen avhandlinger fra dagens politisk korrekte samfunnsvitenskapelige institutter. I tilfelle man vitenskapelig kan fastslå en slik korrelasjon, er det naturlig at land som Sverige og Norge vil skåre høyt, for det er jo to land der den politiske korrektheten er særlig utviklet og stadig setter nye standarder.

Nasjonale ulikheter

Mens det fra 13 teaterscener i Sverige på tampen av fjoråret over to dager ble lest opp fortellinger om seksuell trakassering med nærvær av landets kulturminister Alice Bah Kuhnke og kronprinsesse Victoria, viet man i Danmark bare en dag og ett teater til lignende vitnesbyrd. I København kunne publikum høre historien om en kjent skuespiller som tok en regiassistent på brystene i stedet for å ta henne i handa, og en sanglærer som stakk handa si ned i trusa til en kvinnelig elev for å sjekke stemme-resonansen hennes.

Det var ikke historienes innhold som skilte de to landene, men oppmerksomheten og hvordan de ble mottatt i mediene. I Danmark var mottagelsen beskjeden, og Kitte Wagner, som har erfaring fra både svensk og dansk teater, mener at forskjellen kan tilskrives tre årsaker. Den første er at kjønnsdiskusjonen, eller genusproblematikken som det heter i postmoderne sjargong, har lengre tradisjon i Sverige enn i Danmark. Derfor er grunnlaget for diskusjon bedre der. I Sverige tar man også kulturlivet mer på alvor, også politisk, enn i Danmark, og i Danmark vil man ikke være snerpete, mener Wagner. Den danske skuespilleren Jesper Riefenstahl har også erfaring fra begge sider av Sundet, som man sier i Danmark. Han fortalte til Weekendavisen i desember at skuespillere i Sverige ikke vil framføre politisk ukorrekte tekster som de ikke kan stå inne for. Det er ikke en gang tenkelig i Danmark, men avgjort både tenkelig og praktikabelt i Norge, skulle man tro.

Det er ikke bare mellom land at #metoo har hatt forskjeller i oppslutning og nedslagsfelt, men også mellom yrkesgrupper, som tidligere påvist. En fersk spørreundersøkelse i USA ser på forskjeller i mottakelsen av kampanjen mellom sosioøkonomiske og etniske grupper. Den viser at 60 prosent av de spurte mener at mediehistorier om seksuell trakassering og overgrep begått av prominente menn innen underholdning, politikk og medier, er et omfattende samfunnsproblem, mens 40 prosent mener at det ikke er det. Selve spørsmålsstillingen ser nokså håpløs ut og er neppe egnet til å få fram vederheftige opplysninger om forekomsten av seksuell trakassering i tilknytning til de oppgitte variablene. Det et neppe så interessant å få vite at folk på bunnen av den sosioøkonomiske og kulturelle rangstigen i USA er mindre opptatt av prominente menns atferd enn folk høyere oppe. En undersøkelse som Sentio utførte for avisa Klassekampen i Norge i desember, viser at 17 prosent av de spurte kvinnene mener å ha vært utsatt for seksuell trakassering. Daisy Elisabeth Sjursø i Kvinnefronten uttrykte i avisen forbauselse over det hun kalte den lave trakasseringsprosenten. Hun mente det kunne skyldes at mange kvinner ikke greier å definere hva seksuelle trakassering er for noe, eller at det er noe som hører med til det å være kvinne og derfor ikke noe som man trenger å hefte seg ved.

Patriarkalsk makt  

Advokat Øivind Østberg mener at #metoo-kampanjen må forstås i et kjønnskamp-perspektiv, og at kampanjen aldri ville ha blitt så omfattende hvis den ikke hadde passet inn i det rådende feministparadigmet, som står sterkt i viktige samfunnsinstitusjoner i flere vestlige land. Men kampanjens suksess må, som tidligere sagt, også ses i lyset av den varme velkomsten den har fått hos kvinner i elitære yrker der menn står i veien for opprykk på karriere-rangstigen.

På et mer generelt plan kan man si at det Østberg kaller feministparadigmet, er en viktig pilar i det politisk korrekte samfunnets mentale klima, et ”klima”  som i stor grad er skapt av  meningselitene i samfunnet og som gjennomsyrer hele samfunnslegemet. Og en sentral tese i denne rådende samfunnsforståelsen er at overgrep er til stede i nesten enhver sammenheng, og at overgrep er et resultat av og bygget inn i det feministene kaller samfunnets patriarkalske maktstruktur. De fleste er ofre for denne strukturen, med unntak av hvite, middelaldrende menn. Og overgrep er så å si allestedsnærværende i denne ”hvite maktstrukturen”. De som rammes sterkest, er grupper som kvinner og barn, og minoritetsgrupper av ulike slag, som eksempelvis seksuelle, etniske og religiøse minoriteter.

I det postmoderne, politisk korrekte samfunnet er man nærmest hysterisk opptatt av overgrep begått av voksne, ofte eldre menn, noe som gir seg bisarre utslag.  Avisen VG kunne tidligere i vinter melde om en 93 år gammel mann fra Oslo som må møte i retten tiltalt etter Straffelovens § 304 om seksuelle handlinger med barn under 16 år. Ifølge tiltalen skal mannen ha gjort seg skyldig i lovbrudd ved å ha lagt hele handa si på baken til ei 12 år gammel jente. ”Samtidig som han gjorde dette, klemte han med hånden sin og holdt den der i ca. 2-3 sekunder,” heter det i tiltalen. Handlingen ble fanget opp av flere overvåkingskameraer og vil bli brukt som bevis i retten. Strafferammen er på opptil tre års fengsel.

Ifølge Likestillingsloven er seksuell trakassering forbudt, og i Straffeloven er et helt kapittel viet ulovlig seksuell atferd. Og med alle historiene fra #metoo-kampanjen skulle man tro at rettsvesenet flyter over av slike saker. Men nei, i rettsvesenet er det ganske stille om seksuell trakassering. De sakene som blir straffeforfulgt, har ofte en bisarr og absurd bismak som mer enn antyder det overgrepshysteriet som ligger bak. I 2003 kunne man i avisene lese om en 42 år gammel Oslo-manns møte med byretten fordi han nektet å betale et forelegg på 15. 000 kroner etter at han på et nachspiel hadde sagt til en kvinne at han ønsket å ligge med henne. Han fikk et nei, og det var alt som skjedde. To kvinnelige advokater som var involvert i rettssaken, ga uttrykk for at den var helt grotesk og at en domstolsbehandling ville være med på å undergrave aktelsen for lov og rett. “Skal vi ikke lenger ha lov til å prøve oss uten å måtte betale staten 15 000 kroner?”, spurte den gang en undrende advokat Christine Hamborgstrøm.

I 2008 kunne man lese at en 41 år gammel mann møtte i retten etter å ha nektet å betale en bot på 10 000 kroner for å ha kysset en kvinne på halsen i Østfoldbadet. I Nedre Romerike tingrett ble en 45 år gammel mann ble dømt til 21 dagers betinget fengsel og 5 000 kroner i bot for ved høylys dag å ha befølt en 20 år gammel kvinne på baken og på brystene i en pub.

Mus på matta

I bunnen av disse dommene ligger en forestilling om at det bor en voldtektsforbryter i enhver mann og at seksuelle reaksjoner er fornuftsstyrte og skjer ved frie, rasjonelle valg. Og vi får vel også tro at det var fordi han valgte ereksjonen at en lektor i 40-årene ved en høyskole i Finnmark for noen år siden mistet jobben etter at han fikk reisning i studenters nærvær. Da lektoren lå på en treningsmatte og løftet vekter, skal hans penis ha reist seg i treningsbuksen mens to kvinnelige studenter så på. Saken ble brakt til retten som kom frem til at den erigerte penisen kan ha vært synlig mellom shortsen og låret på lektoren, uten at lektoren kan bebreides for dette, forbausende nok. Lektoren havnet i retten da statsadvokaten reiste tiltale etter at det lokale politiet hadde gått inn for å henlegge saken. Mannen ble for øvrig frifunnet i retten, men det vites ikke om han fikk tilbake jobben.

I det postmoderne overgrepssamfunnet dominerer overgrepssakene mediene, ikke uten grunn. Mange av sakene er alvorlige og ”fortjener” oppslag, men også i mediene gir det politisk korrekte overgrepshysteriet seg bisarre utslag. En søndag i august i 2015 hadde for eksempel NRK-Dagsnytt og NRK-Tekstnyheter ei toppmelding om en mann som hadde fulgt etter ei gruppe jenter på fire i Pirbadet i Trondheim. Mannen skulle også ha befølt ei av jentene, het i det i meldingen.

En del av kritikken i forbindelse med #metoo har gått på at organisasjoner og partier internt har vært for slappe og lemfeldige i reaksjonene på seksuelle trakassering. Men det forekommer selvsagt ekspeditte eksempler på det motsatte. Det fikk daværende nestleder i LO, Geir Mosti, for en del år siden erfare da han etter protester fra forbundsleder Oddrun Remvik, måtte fjerne musematta ved siden av kontor-PC’en sin fordi den hadde inskripsjonen: “Det er bedre med ei mus på matta enn ti mus på byen”.

“Dette gir uttrykk for eit kvinnesyn som eg trudde ikkje var LO sitt. Eg ber derfor om at matta vert fjerna frå skrivebordet til Mosti”, skrev Remvik til LO-leder Roar Flåthen.

Selv om Norge, som et av verdens mest politisk korrekte samfunn, troner nært toppen når det gjelder reaksjoner på seksuell trakassering og overgrep av alle slag, har landet et stykke å gå før nivået her til lands er på høyde med land som Sverige, Tyskland og USA. I februar i år ble det klart at diktet ”Avenyer” av Eugen Gomringer ble fjernet fra en utendørs vegg på Alice Salomon Høyskole i Berlin. Fjerningen av diktet var resultat av et initiativ halvannet år før tatt av tre sosialarbeiderstudenter og feministaktivister som mente diktet gir uttrykk for et patriarkalsk og sexistisk blikk på kvinnen som er seksuelt trakasserende. Diktet er gjengitt i Morgenbladet nr. 5 2018:

avenyer

avenyer og blomster

blomster

blomster og kvinner

avenyer

avenyer og kvinner

avenyer og kvinner og blomster og

en beundrer.

Verst i USA

Initiativet fra de tre studentene vakte et stort og heftig ordskifte i Tyskland, og ble selvsagt støttet av studentrådet og en rekke professorer og studenter, og til slutt vedtatt. Noen annen utgang på saken ville nok ikke vært mulig i det politisk overkorrekte Tyskland som dog har et stykke å gå før man er på nivå med USA.  I New York har nesten 10.000 mennesker i vinter krevd at Metropolitan-museet skal fjerne et bilde av den polsk-franske kunstneren Balthus som viser en jentunge sittende på en stol med skjørtet opp over knærne i en positur som støtter det mannlige blikkets seksualisering av kvinnen med et pedofilt tilsnitt, ifølge de som ønsker bildet fjernet. De begrunner det, ifølge Weekendavisen, med at bildet oppfordrer til pedofili, og at folk har rett til ikke å bli konfrontert med andre synspunkter enn sine egne.

De ønsker seg med andre ord at museet oppretter ”trygge rom” (safe spaces) og setter opp skilt (trigger warnings) som sier at mange finner bildet krenkende. Museet sa nei til begge deler til tross for en opphetet debatt om saken og til tross for at det at det har vært andre lignende saker i USA der ”trygge rom-tankegangen” og ”trigger warnings” for lengst har hatt et gjennombrudd, særlig ved universitetene i landet.  Men selv om den politisk korrekte venstresiden har vunnet en del trakasseringsfritt terreng i USA, er det kanskje Tyskland som tar kaka i ”trakasserings-konkurransen”. På en museumskongress i Dresden nylig, der temaet var økt deltagelse av kunst fra land utenfor de vanlige geografiske områdene (vestlige land), var det en kunsthistoriker som bød en rekke ikke-europeiske land velkomne til å stille ut. Da fikk han høre at han ikke hadde noen rett til å by andre velkommen, for det er uttrykk for dominans og undertrykking.

Vår tids form for ny-puritanisme og trakasseringshysteri, der den vestlige mannen presenteres som en latent/manifest kvinnemishandler, overgriper, voldtektsmann, trakassør eller pedofil, har gått en lang vei siden venstreradikale for 50-60 år siden prediket et helt annet budskap. Den svenske journalisten Gunnar Sandelin, med bakgrunn i den svenske venstresiden, forteller i boka ”Priset” at den daværende svenske justisminister, Lennart Geijer, i 1972 satte i gang en utredning om seksualforbrytelser der tanken var å avkriminalisere incest, oppheve aldersgrensen for seksuell omgang, la blottere få fritt spillerom og mildne straffen for seksuelt overgrep og voldtekt. Ideologien bak sa at ingen form for seksuell utfoldelse er skadelig, det er bare samfunnets undertrykking av driftslivet som skader. I denne atmosfæren kunne den senere Expressen-journalisten, Cecilia Hagen, lage et intervju for ungdomsavisen Bild-Journalen der hun spurte skole-elever om ikke samleie-rom i skolene var en god idé. Nesten 50 år senere skriver den samme Hagen om hvordan man skal bli kvitt de menneskelige brunrottene (svenske menn).

Grooming i UK

For å sette det politisk korrekte overgrepshysteriet i et enda mer illustrerende relieff, kan man gå til de groteske ”grooming-historiene” som har preget Storbritannias rettsvesen de siste årene, og der medieoppslagene har vært mer slunkne, om ikke helt fraværende i politisk korrekte land som Norge. Her handler det ikke bare om seksuell trakassering, men om gruppevoldtekter og tvang til prostitusjon av ”hvite” arbeiderklassejenter ned til 11-årsalderen, besørget av menn i islamske nettverk i et omfang som er helt hinsides.

Bare i Rotherham viser forsiktige anslag i en rapport fra 2014 at 1.400 jenter i løpet av 16 år ble misbrukt i voldtekter og prostitusjon i det som er kalt et industrielt omfang. Beskrivelsene som kom fram i de rettssakene i samband med overgrepene, var så ille at folk ba seg fritatt for å være jurymedlemmer i lignende saker. Groomingen fant sted også i andre byer som Derby, Rochdale, Oxford og Telford, og det samlede tallet på misbrukte jenter er anslått til 2.500.  Forklaringen på at overgrepene kunne foregå i så mange år (16 år i Rotherham og 7 i Derby) var at forsøkene på å slå alarm ble stanset på ledernivå i barnevernet, politiet og kommuneadministrasjonene. En av grunnene for manglende reaksjoner, var frykt for å stemple bestemte etniske grupper og følgende anklager om rasisme. Rettssakene viste at politi, sosialarbeidere, lærere, naboer og mediene hadde underkommunisert eller latt være å gripe inn av frykt for å bli stemplet som islamofobe. Daværende statsminister David Cameron gikk i 2015 ut og advarte de som lukket øynene for overgrepene som følge av politisk korrekthet.

Den politisk korrekthetens ”skyldregister” i sagaen om seksuell trakassering er en blanding av absurditeter og groteskerier, som man neppe har sett maken til i moderne tid. Likevel fortsetter den politisk korrekte bulldoser-politikken ufortrødent på sin vei og meier ned det vesle som finnes av motstand. De politisk korrekte elitene har også tilgang til og kan bruke hele samfunnets fordømmelsesapparat gjennom de etablerte mediene, de politiske partiene og et utall av såkalte frivillige (og statsstøttede) organisasjoner. Og de offentlige gapestokkene jobber jevnt og maskinmessig, dag etter dag, måned etter måned, år etter år. Hvor likheten og rettferdigheten i denne prosessen blir av, er et godt spørsmål.

 

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Alvorlige personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.
Har du spørsmål knyttet til kommentarfeltet kan du sende det til [email protected]