Mange av oss som utfordrer multikulturalismen blir ofte kalt ekstremister. Høyreekstremister, høyreradikale, nazister eller noe i den stil. Jeg, som kaller meg konservativ og anser meg selv for å være moderat, nøktern og edruelig i mine politiske standpunkter, blir også kalt høyreekstrem fra tid til annen. Dagsavisen har sågar proklamert at Resett er et «høyreradikal nettsted». Jeg syns det er på tide å minne folk på hva begreper som «radikal» og «ekstrem» faktisk betyr.
Mange tror at vi konservative er redde for forandring, men det er galt, konservative er alltid villige til å endre noe som ikke fungerer. Det verste en konservativ derimot vet er forandring for forandringens skyld alene.
Konservatismen er ikke egentlig en ideologi, men en dynamisk bevegelse som ser veldig ulik ut i ulike samfunn. Mens liberalister og kommunister verden over har noen ting til felles, kan to personer fra veldig forskjellige land, som begge kaller seg konservative, ha helt ulike verdier og ønsker for fremtiden. Konservatismen er moderat, og aldri radikal.
Høyre kaller seg et konservativt parti og på en del områder fører de en fornuftig, moderat politikk og de vektlegger gradvise reformer, ikke for å totalforandre systemet, men for å
forbedre det og gjøre det mer bærekraftig. Forandre for å bevare. Likevel, Høyre har i mange år unnlatt å stå for det som burde være det naturlige konservative standpunktet i innvandringspolitikken.
Multikulturalisme er per definisjon meget radikalt. Det er ingenting med «det nye Norge» som går overens med konservative eller moderate prinsipper for hvordan et samfunn skal utvikles. En ekte konservativ, som kjenner sitt lands historie, vet at nasjonalstaten har betydd så uendelig mye for alle friheter, rettigheter og all velferden vi har i dagens Norge. Gode konservative er positive til individualisme, men vet at individualismen må holdes i sjakk for å ikke ta helt av, da det vil resultere i et kaldere samfunn. Der kommer familien og nasjonen inn. Nasjonen kan ses på som en forlengelse av familien. Det kulturelle fellesskapet gir en solidaritet på tvers av samfunnet. Man føler seg knyttet til sine landsmenn, i tradisjoner, normer og verdier. Denne nasjonale solidaritet har gjort velferdsstaten mulig. En god konservativ som vil bevare alt som er godt i samfunnet vet derfor å ta vare på det nasjonale fellesskapet.
Multikulturalismen er ekstrem fordi den innebærer en totalforandring av samfunnet vårt, uten at forandringene er nødvendige eller gjør samfunnet noe bedre. Ingenting vil være som det var. Nasjonen vil dø når det kulturelle fellesskapet forsvinner. Hva vil stå igjen? «Det nye Norge» innebærer i realiteten at Norge opphører å eksistere. Det er ikke godt å si hva det multikulturelle Norge er ment å være, men en ting er sikkert, det blir i alle fall ikke en nasjon.
Dessuten har kulturelle verdier en tendens til å påvirke politikken i landet. Men økende reaksjonær, islamsk innflytelse i det norske samfunnet, er det logisk å gå ut i fra at disse verdiene også vil kunne prege politikken i vårt åpne demokrati, med alt fra blasfemilover til homoforbud.
Ja, slike ting kan skje. Fremgang er aldri garantert. Saker og ting går galt i blant, det viser historien. Barbarer invaderer, samfunn kollapser og velstand forsvinner. I Vesten tror vi at ting bare vil bli bedre og bedre og at samfunnet vårt tåler all verden. Mitt forbilde, Douglas Murray, sier at forskjellen på Øst-Europa og Vest-Europa er at i øst så forstår man at gode ting kan ta slutt, man vet at fremgang ikke er garantert og at samfunnet lett kan kollapse, mens man i Vesten tror at livet dreier seg om materiell velstand og hvor flotte ferier en kan reise på.
Folk flest er nasjonalister
Nasjonalismen blir hele tiden koblet mot hat mot andre grupper, rasisme, holocaust og ukritisk patriotisme. Det er helt feil. Folk har glemt hva nasjonalismen er og hva den har betydd for dagens europeeres ve og vel. Alle som ønsker seg eller vil bevare en nasjonalstat for sitt folk er nasjonalister, så enkelt er det.
Nasjonalisme dreier seg kun om ideen om at et folk har rett på et land, for folket og dets
etterkommere. Det er den ideen mange europeiske stater er fundamentert på og det
har bragt oss stabilitet og samhold i generasjoner. Nå er dette i ferd med å forsvinne, fordi
noen har funnet ut av nasjonalstaten er diskriminerende og at det vil være mye hyggeligere om alle verdens nasjonaliteter kunne dele Vesten mellom seg i en deilig, utopisk multikultur.
En urealistisk idé som ignorerer menneskets natur. Tanken var at ulike kulturelle grupper
skulle leve side om side i harmoni og forståelse. Det faktiske resultatet blir noe helt annet,
på grunn av menneskets naturlige tendens til å foretrekke å leve med andre man har ting til felles med, resulterer den feilslåtte politikken i et samfunn med etnisk segregering og større klasseforskjeller.
Nasjonalisme har aldri handlet om å hate andre etniske eller kulturelle grupper enn ens egen. Det handler ikke om å ukritisk støtte sitt eget land i alt mulig. Jeg skjønner ikke hvor man har det fra. Nasjonalisme i seg selv handler i bunn og grunn kun om en ting, nemlig at enhver folkegruppe bør ha et land. Et hjem for sin kultur, sine tradisjoner og for etterkommerne. Samt at staten best organiseres langs nasjonale linjer. Nasjonalismen skaper en forbindelse mellom staten og innbyggernes identitet og staten henter således sin legitimitet hos folket på en helt annen måte enn i andre samfunnsmodeller.
Det er derfor europeere, stort sett i alle fall, kan stole på statene sine. Staten betyr noe for oss, det er kanskje det viktigste fellesskapet vi har i samfunnet, med unntak av familie og nære venner. Staten er nasjonen og nasjonen, det er vi.
Mangfold er ikke vår styrke, tvert i mot
Det kan bare være sånn om man har en viss kulturell enhet og homogenitet. Mangfold er ikke den norske modellens styrke, og de som påstår noe annet vet ikke hva Norge er. Vårt samfunn har fungert så smidig fordi vi har hatt det samfunnsomfattende samholdet i vår felles kultur, våre tradisjoner og våre verdier. Uansett om også andre kulturer har lignende tradisjoner eller om vi har hentet alle våre verdier fra utlandet, så forandrer ikke det på det faktum at de kulturelle verdiene som har stått sterkt i Norge i moderne tid, ikke står like sterkt i de landene vi nå mottar så mange innvandrere fra.
De europeiske nasjonalstaters motpoler ser man overalt i Afrika. Der har man de kulturelt fragmenterte stammesamfunnene som Europa nå dessverre utvikler seg mot. Samfunn der lojaliteten ligger hos klanen, og ikke hos staten. Staten er ikke en aktør man stoler på, men snarere en undertrykker man frykter. I beste fall er staten kun en skattekiste man kan forsyne seg av til det er tomt. Man har simpelthen ikke den lojaliteten til staten man finner i land som Norge, fordi staten ikke representerer et fellesskap som betyr noe for borgerne.
Hvorfor velger vi frivillig å kvitte oss med den kanskje viktigste forutsetningen for vårt lands velstand og trygghet? Og hvorfor er det vi som snakker ut mot disse gjennomgripende, irreversible omveltningene som blir kalt ekstremister? De som ønsker å bryte ned nasjonalstaten, vil samtidig bryte ned sitt folks rettigheter, livskvalitet og til slutt også eget livsgrunnlag. Nasjonalismen er fundamentet alt annet har bygget videre på. Det er ingen grunn til å gå rundt grøten her.
Multikulturalismen er en ekstrem ideologi, som nødvendigvis innebærer at vårt land vil opphøre å eksistere og at det vi i dag holder kjært vil forvitre. Som nordmann og som konservativ kan jeg ikke sitte å se på at det skjer.