Sophie Elise fikk prisen Årets Blogger under Vixen Blog Awards 2016 på Grand Hotel i Oslo torsdag kveld. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Sophie Elise Isachsen: Forbilde, Cappelen Damm, 2016

Fascinasjonen som drev meg til å lese Sophie Elise Isachsens selvbiografi, Forbilde var den av å se inn i en fremmed verden. Selvbiografien ble godt varslet, lenge før den gikk i trykken. Norges største aviser og Morgenbladet fulgte opp med anmeldelser. Isachsen dyrker det emosjonelle, det som har dramatisk verdi. Hun beskriver et liv med mange ytre hendelser og mennesker. De får, med få unntak, ikke navn. Det er far, mor, kusine, tante, venninne, kjæreste.

Sokrates’ berømte læresetning: «Den som vet at han ingenting vet, er vis.», kommer som en reservasjon allerede i forordet: «Hva vet vel jeg om livet, liksom? Hva vet vel jeg om noe som helst? Jeg skal fortelle deg noe du kanskje visste fra før: Jeg vet absolutt ingenting om noe som er verdt å vite om din utvikling videre i livet.»

Isachsen henvender seg muntlig og svært direkte til leseren. Illusjonen av en kontakt med forfatteren er sterk. Det reflekteres fort der og da, om det som skjer, der og da. Det er en gjennomgående, ubrytelig stiltone gjennom hele boken. Med unntak av forordet og den aller første delen, så er det en kronologisk gjennomgang av livet hennes. Boken fremstår som en serie godt gjennomarbeidede blogginnlegg. Noen av kapitlene er stramme, med gjentagelse og videreutvikling av tanken som satte i gang kapitlet. Andre kapitler ligner vanlige blogginnlegg. Tittelen Forbilde virker laget for å gi boken dybde. Men den har bare ett lag: Ironi. Og det at Isachsen skriver at hun vet det, gir ikke tittelen noe å vokse på.

Isachsen har en stemme som kan trollbinde, for hun gir alt hun har. Det er mye energi bak ordene. Innimellom høres det ut som en beatfortelling, men uten livsbejaet og den plutselige poesien. Heller blasert og rett frem fortalt. Ofte med beskrivelser som er lag på lag med selvfølgeligheter. Hun skriver hele tiden at hun ikke er naturlig pen. Hvor mange lesere har hun som er like pene? Bilder av henne i ungdommen viser en meget vakker jente. Bilder av henne i dag synes ikke like vakre. Vanligvis synes jeg kvinner blir vakrere når de blir modnere. «Jeg klarte ikke å ta imot kjærlighet, jeg klarte bare å ta imot extensions. Jeg ville heller at han skulle kjøpe nytt hår til meg enn å fortelle meg at jeg var vakker. Ordene betydde ikke noe, jeg visste jo at jeg var stygg.», skriver hun.

Hun lever alene. Fjernt fra janteloven. Livet bak kameraet får vi innblikk i, vi får lese om praktiske og psykologiske teknikker du har behov for når du henvender deg til et kamera. Hun får anfall. «Jeg hater alle når jeg har angst.» Hun tar dop på dop. Hun tar Ritalin før fest. Pappa styrer økonomien. Sammenbrudd. Sykemelding. Innleggelse. Kutter seg, igjen. ««Jeg er deprimert,» svarte jeg. «Nei, du har kjærlighetssorg,» sa han, og jeg tenkte at det er da vel for faen samme sak. Men kjærlighetssorg går over, mente pappa.»»

Isachsen ble gravid som 14-åring. Hun måtte skylle sitt eget foster ned i do. Men hun skriver at hun tror depresjonen hennes er genetisk betinget. «Man er genetisk anlagt for å bli psykisk syk, og jeg ville hatet meg selv uansett – abort eller ikke abort, perfekt liv eller uperfekt liv.» Men hun bruker aborten for å legitimere melankolien. Også til psykiateren. Generelt skriver hun at hun er smartere enn de psykologiske fagpersonene hun møter. «Men om jeg ble noe totalt annet på utsiden enn det jeg følte meg som på innsiden, ville det være noe vakkert ved det, for jeg elsket kontraster. At man kan være smart, men pen. Engasjert og flink, men likevel glad i extensions og sminke.»

Hun søker kontakt med sitt bloggpublikum. Tusener betror seg til henne. Hun tredobler lesertallene, blir psykolog for hundrevis av unge. Hun hacker kusinens blogg, en med 5000 lesere, skriver om sin egen blogg der. Neste dag er Isachsen nummer 40 på blogglisten i Norge. «Om det skulle så lite til for å oppnå beundring og respekt, da kunne jeg jammen gjøre mye.» Femten år gammel slår hun opp med kjæresten, per tekst, før hun åpner seg opp om det for de «kule» på skolen; dem hun senere anklager (også i TV2-serien som går i disse dager) for å være grunnen til at hun er så sår, fordi hun ikke fikk bekreftelse på seg selv fra en gjeng, da hun var ung. Derfor må hun ha bekreftelse fra en blogg. «Venner hadde jeg ikke akkurat flust av, men kjæreste fikk jeg alltid – det er strengt tatt ikke så vanskelig om man er desperat etter bekreftelse og man tar det man får.»

«En rosablogger slår et slag mot kroppsfokuset på kvinner.» Forsiden av VG. Gjennombruddet. Siden har hun puttet nesten en kilo med stæsj inn i kroppen.

En historie som griper meg er når hun beskriver en fest hun er invitert på, bare for å bli nektet i døren. Hun sitter ute i timevis, for ikke å fornedre seg selv for familien. Senere blogger hun, som om ingenting hadde hendt. Det er her historien til Isachsen åpner seg. Den vakre, som ikke ser at hun er vakker, som later som om hun lever perfekt, men som siden avslører at hun har vært fornedret. Selv kaller hun seg et mobbeoffer.

Enkelte partier i boken taler for seg selv: «Etter extension kommer selvsagt puppeforstørrelse. Akkurat som extensionsene var de falske puppene blitt en forlengelse av meg selv. Jeg hadde ingen annen utvei enn å ta silikon.» «Du har jo ganske fine bryster, Sophie. Er du sikker på at du vil operere?» sa kirurgen over telefon samme dag. Jeg var helt hundre prosent sikker, og jeg ville ha operasjon samme dag som jeg fylte 18. «Ikke en dag senere!» presiserte jeg, og kirurgen lo.»

Isachsen er hyllet av Dagbladet og VG. Hun tar nå et oppgjør med sin egen historie i TV2-serien Sophie Elises verden. Der sier hun at hun ikke ønsker å være en samfunnsengasjert stemme. Men i boken gir hun uttrykk for at det å være en samfunnsstemme er noe hun ønsker å være. At det er noe som løfter henne. «Og så føles det bra å bruke stemmen sin til noe viktig. … Det var dette jeg måtte gjøre, det var dette jeg skulle.» I Aftenposten fikk hun oppfordringer om å ta del i debatten, oppfordring stilt i en respektfull tone, av Emilie og Georg Blichfeldt. Men det kom aldri noe svar fra samfunnsdebattanten. Bare et kort innlegg på bloggen. I boken skriver hun: «Jeg smilte litt forsiktig, dukke var den fineste komplimenten jeg kunne få. De har ikke følelser, de dukkene. De bare er der, så fine og bekymringsløse. Så vakre, og så døde i blikket.»

Er det dette Dagbladet og VG synes er verdt å hylle? «Dette var mitt dop, dette var hva jeg trengte for å sovne. Det ble faktisk ganske fint, disse seks små strekene på rekke og rad på armen min. Jeg fant fram telefonen og knipset et bilde. Det gjorde jeg alltid når jeg klarte å lage slike fine kutt. … Jeg kuttet meg alltid på oversiden. Ikke under armen der hvor pulsårene er, for plutselig kunne det jo gått galt.»

Hun vil selge hunden sin for å få flere penger til å drive bloggen. Det ender med at farfaren kjøper kamerautstyret til henne. Hun har lenge brukt to behåer for å lure omgivelsene. Hun tar òg sprøyter for å bli brun: Melanotan. Beskrivelsene er ærlige, slik hendelsene skjer på overflaten. Boken er ellers full av intetsigende detaljer, og er skrevet i en stil nesten uten perspektiv. Romanen er uten språklig raffinement, med en tidvis stram regi, som bare sjelden er der i blogginnleggene til Isachsen. Hun lever som en popstjerne. Uttaler seg som det: «Og så tenker jeg at den dagen jeg tør å ta livet av meg selv, så skal jeg også ha kun ett eneste ønske, og det er rosa champagne i min begravelse.»

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.