En januarkveld i 2018, vel 80 år etter Munchen-avtalen i september 1938, satt jeg i en varm kinosal i Oslo og så på Darkest Hour. Etter Statsminister Neville Chamberlains appeasement-politikk fra 1937-1940, en politisk strategi som går ut på ettergivenhet stilt overfor en aggressor, ble den utskjelte politiske realist Winston Churchill Europas redningsmann. Det var en glimrende filmopplevelse, men jeg forlot kinosalen med en kraftig bismak. Den forsvarspolitiske og sikkerhetspolitiske naiviteten i det vestlige Europa, i møte med det kompromissløse totalitære, og den eklatant manglende viljen til å gjøre nødvendige grep i forsvarsevnen, ble med meg ut i vinternatten.
Problemet var ikke 9. april, problemet var alle dagene som ledet opp til 9. april. Fra 1933-1936 bygget Norge aktivt ned sin forsvarsevne. I perioden 1936-1940 økte riktignok forsvarsbudsjettet noe, så statsminister Nygaardsvold kunne helt sikkert skryte av en historisk satsning på forsvaret. Verneplikten var på 72 dager for en infanterist i 1938, det var mangel på befal og soldater, vi hadde ikke noe selvstendig luftforsvar, vi manglet materiell, men mest av alt manglet norske politiske ledere det riktige tankesettet.
Fredsretorikk og mellomfolkelig samarbeid var gjennomgangstonen i partiprogrammene. I England ble den fremtidige redningsmannen, Winston Churchill, hånet og mistrodd av både politikere og mediene. Sannheten ble revolusjonært i samtiden. Norsk nasjonal forsvarsevne ble simpelthen ikke prioritert den gangen – heller. Som professor Tom Kristiansen sa det i Nordlys: ”Det går en rød tråd gjennom norsk forsvarshistorie fra 1814 til i dag, nemlig at vedtatte forsvarsordninger ikke blir realisert.”
Handlekraft og lys i mørket
For ikke å miste helt motet er det verdt å huske på at enkeltpersoner skilte seg ut og steg frem i en mørk tid: Forsvarssjef General Otto Ruge, sjef 6. Divisjon General Carl Gustav Fleischer og stortingspresident Høyres Carl Joachim Hambro, men det var for lite og for sent til å endre det faktum at Norge ikke var forberedt på et angrep på landet. Uten den utskjelte Winston Churchill, hadde de fem okkupasjonsårene kunne endt annerledes for Norge og hele Europa.
Et samlet Storting har siden den kalde krigen stått bak en nedbygging av norsk forsvarsevne. Den tidligere topphemmelige marinebasen Olavsvern som ble bygget for 4 milliarder norske kroner av NATO midler, ble solgt av Regjeringen Stoltenberg for 38 millioner norske kroner til en nordmann som har leid den ut til russere. Forsvarslinjer er nedlagt og muret igjen, baser og leire avvikles over hele landet og eiendommene selges, Heimevernet er nede på et latterlig lavt volum, Sjøheimevernet er nedlagt, kystkorvettene skal avvikles.
Hæren er nå mindre enn da generalinspektør for hæren, Robert Mood, sa den var stor nok til å forsvare Majorstua bydel i Oslo, minerydderne skal skrotes, og når den operasjonelt faglige minimumsanbefalingen er seks U-båter, bestemmer myndighetene å bestille fire. Det drives råkjør på personellet i forsvaret, det mangler stillinger og hjemler, eller penger til å fylle dem. Velferdstiltak som også virker rekrutterende og stimulerende saneres.
Kort oppsummert: Forsvarsevnen i indre skjærgård fjernes, Hæren som tross alt er støvlene på bakken er redusert til under smerteterskel for lenge siden, og Heimevernet som kan gi oss en meget rimelig bredt anvendt beredskap og forsvarsvilje, er nedskjært. Norge fremstår i dag som en avansert fremskutt jagerflyving i NATO. Men Erna Solberg sier det jo, vi har en historisk satsning på forsvaret? Vi har kjøpt 52 nye jagerfly som for øvrig alle skal legges på en flyplass. Jeg anbefaler Stortinget å arrangere en obligatorisk felles visning av filmen Pearl Harbor. Kanskje det kan være en folkelig vekker for de folkevalgte?
Strategisk uklokt
For å kompensere for den manglende nasjonale forsvarsviljen i Regjeringen Solberg og i det norske Storting, etableres en fast amerikansk tilstedeværelse på Værnes. Norsk basepolitikk endres i en tid hvor vi egentlig har mange felles interesser med Russland. Amerikanere er hjertelig velkommen til å trene i Norge hele året om de vil, men ikke kamufler dette som trening når det åpenbart har en annen sammenheng. Allierte soldater på øvelse i Norge blir nå tidvis flere enn hele den norske hæren. Skjønner ikke de folkevalgte at noe er riv ruskende galt?
USA bygger QRA-hub for jagerfly på Rygge til nesten 100 millioner kroner. Dette er pinlig, den burde vi bygget selv. F35 trenger selvfølgelig flere baser i Norge, også med tanke på alliert forsterkning. I sin visdom vedtar nå et samlet politisk miljø å nedlegge den operativt ideelle flystasjonen på Andøya, og det i strid med faglige råd i forsvaret. Vi skal bruke astronomiske summer på å flytte vår kritiske NATO-ressurs, overvåkingsflyene, fra det fungerende Andøya til det langt mindre egnede Evenes – hvor det for øvrig planlegges et nytt hotell klint i rullebanen. Jeg vil anta at noen snarest bestiller rom i øverste etasje med utsikt mot rullebanen.
NATO har vedtatt et mål om 2 % av BNP til forsvaret. Dette målet har statsminister Erna Solberg forlatt. Det ble blant annet tydelig fremført av forsvarsminister Frank Bakke Jensen i sin årstale i Oslo Militære Samfund. Det er ikke interessant hvor mange prosent vi bruker av BNP, det er ikke interessant at Erna Solberg forteller president Trump på toppmøtet i Washington DC at Norge tross alt er nummer 2 på listen over penger brukt på forsvar per innbygger, etter USA. Det som er interessant er nivået på norsk nasjonal forsvarsevne, og at vi har det rette tankesettet hos dem som tar beslutningene.
Politikerne må i mindre grad leke offiserer og i større grad lytte på råd. Forsvaret trenger helikoptre, og de som har ansvaret for NH-90 skandalen må møte konsekvenser. Det bør skjæres igjennom og bestilles Sikorsky Seahawk til Sjøforsvaret og Black Hawk til Hæren. NH-90 kontrakten kan sies opp og/eller selge helikoptrene videre umiddelbart. De elleville forslagene om å bruke sivile helikoptre og piloter viser jo at man har mistet enhver evne til realitetsorientering. Bare de folkerettslige og juridiske sidene av dette forslaget burde vært nok til å stanse ideen. Tanken må ha kommet opp på et politisk ”nachschpiel”, det burde stoppet der.
Den nasjonale evnen
Slik det stiller seg nå, virker det som om Erna Solberg og hennes regjering ønsker å gjøre det norske forsvaret til en brikke i en globalisert forsvarsstruktur, og det uten demokratisk debatt. Men det norske folk ønsker et nasjonalt forsvar. Da trenger vi norske soldater på norsk jord, og et nødvendig forsvar av egen kyst. Det innebærer et heimevern på minimum 55 000 soldater, en brigade i Nord og en brigade i Sør, et operativt Sjøheimevern, seilende kystkorvetter og en gjenopprettet HV-016 kapasitet, for å nevne noe.
Høsten 2017 inngikk politikerne et forlik om landmakten, her ligger det innbakt et etterslep på flere hundre millioner kroner. Forsvarssjefen gjorde det tydelig på sin årstale i Oslo Militære Samfund at dette etterslepet forventes dekket inn gjennom tilleggsbevilgninger. Mitt forslag er at den tilleggsbevilgningen blir på ca 0,5 % av BNP. Hvis Erna Solberg trenger forslag til inndekning er det bare å ta kontakt. Vi har ikke råd til et nytt 9.april.