Ti år etter Kosovos uavhengighetserklæring er landet fortsatt preget av fattigdom, etniske spenninger og et vanskelig forhold til Serbia.
17. februar 2008 var gatene i Kosovs hovedstad Pristina fylt av jublende mennesker. Det omstridte området hadde omsider erklært seg uavhengig fra Serbia.
– Jeg får gåsehud, sa en kosovoalbansk kvinne til NTBs reporter i byen.
Men utfordringene sto i kø for den nybakte nasjonen. Fattigdommen og arbeidsledigheten var omfattende, og løsrivelsen skjedde mot Serbias vilje.
– Kosovo har fremdeles økonomiske, politiske og etniske problemer. Internasjonalt befinner landet seg fortsatt litt i limbo, sier Balkan-ekspert og professor emeritus Svein Mønnesland i dag.
Av verdens nesten 200 land har rundt 115 så langt anerkjent Kosovo som en uavhengig stat.
Selv om EU har vært tungt til stede i Kosovo i en årrekke, har flere EU-land nektet å godta den unge staten. Et av dem er Spania – og bakgrunnen for det er striden rundt Catalonia og andre spanske regioner som ønsker større grad av uavhengighet.
Både Spania og mange andre land frykter at separatister innenfor deres egne grenser kan bli oppildnet hvis Kosovos løsrivelse godkjennes.
Motstand fra Serbia gjør det også vanskelig for Kosovo å bli et fullverdig medlem av verdenssamfunnet. Serbia og landets allierte Russland har gjentatte ganger hindret Kosovo i å bli medlem av internasjonale organisasjoner som FN.
Mens kosovoalbanerne feiret uavhengighetserklæringen i 2008, var den serbiske minoriteten i landet urolig for hva framtida ville bringe.
Særlig i den nordlige delen av Kosovo, i og rundt den delte byen Mitrovica, har kosovoserberne nektet å kutte båndene til Serbia. Og Serbia har nektet å kutte båndene til dem.
I stedet har serbiske myndigheter fortsatt å tilby offentlige tjenester til store deler av befolkningen i denne delen av Kosovo. Regjeringen i Pristina har kun begrenset innflytelse over kosovoserberne i Nord-Mitrovica.
Selv om kosovoalbanerne i flere tiår hadde ønsket å styre seg selv, var selvstendigheten begrenset i årene etter uavhengighetserklæringen.
EU, NATO og FN var tungt til stede i landet, og «Det internasjonale sivile kontoret» hadde makt til å oppheve lover vedtatt av landets egne politikere. Situasjonen ble beskrevet som «overvåket uavhengighet».
De vestlige landene trappet ned sin rolle i 2012, og Kosovos selvstendighet ble dermed styrket.
Men de økonomiske problemene er fortsatt omfattende, og rundt halvparten av unge under 24 år er arbeidsledige. Korrupsjon er utbredt, og anslagsvis 700.000 kosovoalbanere har flyttet utenlands.
Bakgrunnen for Kosovos løsrivelse var konflikten i den daværende serbiske provinsen på slutten av 1990-tallet.
Serbiske soldater rykket inn i Kosovo, og 800.000 kosovoalbanere ble drevet på flukt. NATO svarte med å bombe de serbiske styrkene. Mange sivile kosovoserbere ble utsatt for kosovoalbanske hevnangrep.
Både Serbia og Russland reagerte sterkt på de vestlige landenes rolle i konflikten. Russland har i senere år forsvart sin annektering av Krim-halvøya ved å vise til Kosovos løsrivelse.
I dag håper Kosovos president Hashim Thaci omsider å inngå en avtale med Serbia som vil normalisere forholdet mellom de to landene.
– Jeg tror 2018 vil bli et avgjørende år. Hvis ikke, kan dette fortsette i flere tiår, sa Thaci nylig i et intervju med nyhetsbyrået AFP.
(©NTB)