Dette er en mors historie og opplevelse av å stå i prosessen med mistanke om seksuelle overgrep i en barnehage, med sitt eget barn. Skulle ønske det var et eventyr fra » for veldig lenge siden»…, men dette er en reell erfaring fra dagens kommune-Norge og møte med systemet, eller «trollet i eventyret.»
Min historie begynner en tidlig vårdag da det også snødde og snødde, i 2015. Jeg satt ved kjøkkenbordet med mitt da ca. 3,5 år gamle barn. For øyeblikket fingret barnet mitt litt med sine «edlere deler», som jo er en helt naturlig del av et lite barns utvikling. «Jeg liker tissen min, jeg», sa barnet. Som mor og med 5-årig pedagogisk utdannelse, bekreftet jeg selvfølgelig med en gang dette utsagnet med et positivt: «Ja, den er fin, vet du!» Et kort øyeblikk opplevde jeg gleden over at barnet virket å ha et positivt syn på egen kropp. Så kom fortsettelsen: «En slem mann dunka tissen min.»
Det vakre øyeblikket gikk i tusen knas. Jeg ble 100 % på vakt, ettersom barnet mitt i løpet av vinteren hadde hatt flere mareritt der det hadde ropt noe om «slem mann» og grått hysterisk. Tanken hadde streifet meg. Som pedagog begynte jeg å stille åpne spørsmål: «Hvem var det?» Jeg fikk med en gang et bestemt, alvorlig og tydelig svar, der det ble navngitt en ansatt i barnehagen, og tilføyd: «Han er dum». Barnet kjente ingen andre med dette navnet. Videre spurte jeg blant annet «Hva gjorde han med tissen sin?». Og fikk klart svar sett fra en 3-årings perspektiv: «han tok tissen sin på tissen min, da kom det tiss på meg».
Senere kom det flere og mer konkrete detaljer frem, som at barnet demonstrerte onaneringsbevegelser og konkret navnga at samme mann i barnehagen hadde gjort sånn. Dette ble fortalt og vist helt på eget initiativ opptil flere ganger av mitt barn. Da jeg ved et tilfelle (fortsatt våren 2015), spurte om mannen hadde gjort slik bare på barnet, eller på seg selv også, kom det kjapt svar fra 3-åringen: «Han gjorde sånn på tissen sin også, og så tissa han på meg!» At vedkommende hadde «tatt tissen sin på tissen min – og så tissa han på meg», var en gjenganger i det barnet fortalte denne våren. Samtidig med tydelige antipatier overfor både mannen og opplevelsen. Svært ofte var det som ble fortalt ledsaget av seksualisert atferd, enten samtidig som det ble fortalt, eller rett i etterkant. Flere psykolog-spesialister vi har vært i kontakt med i sakens anledning, har uttalt at dette nettopp er noen av de vanligste signalene overgrepsutsatte barn gir: Gjentatte mareritt, seksualisert atferd, tydelige antipatier og, som i vårt tilfelle, konkrete utsagn (på 3-års nivå) om en person som kan ha utført seksuelle handlinger mot barnet.
Etter at jeg og min mann rådførte oss med to ulike barnevernsinstanser, uavhengig av hverandre, gikk vegen videre til politiet. Til sammen fire ulike barnevernspedagoger var soleklare på at vi måtte melde bekymring til politiet. Det ble i første omgang avhør av meg som mor, og etterhvert to dommeravhør av barnet på statens barnehus. Som mor ga jeg både skriftlig og muntlig utførlige detaljer om observasjoner av barnet vårt til politiet, og jeg sendte etterhvert inn noen lydopptak.
Da jeg etter første dommeravhør kontaktet en politioverbetjent med spørsmål om at ikke engang styrer i den aktuelle barnehagen var informert om saken, fikk jeg høre: «Tenk om det ikke er noe, da?» Og: «Hvordan tror du styrer vil reagere?» Jeg stilte spørsmål tilbake: «Tenk om det er noe, da? Så er ikke engang styrer i barnehagen informert?» Jeg opplever det meget spesielt at en politioverbetjent som på den tiden lokalt satt med mye av ansvaret for saken, med sine utsagn tydelig viste en prioritert beskyttelse av mistenkte og barnehagen. Dette i sterk kontrast til barnevernspedagoger, psykologspesialister, helsesøstre og en rekke annet fagpersonale vi har vært i kontakt med.
Vi opplevde oss pålagt av politiet til å ikke snakke med andre, hverken foreldre i barnehagen eller andre i lokalsamfunnet om saken. Som foreldre tok vi selv ansvar for å informere styrer, like mye av hensyn til eventuelt andre utsatte barn som eget. Under etterforskning ble mistenkte ikke suspendert én dag fra sin stilling, ingen foreldre ble informert om saken og heller ikke tilsynsansvarlig i kommunen (virksomhetsleder for barnehagene), ble informert. Frem til mistenkte selv var avhørt (først 4 måneder etter bekymringsmelding), visste ingen andre enn styrer for personalet om saken, etter politiets ønske. Som nevnt ønsket politiet i utgangspunktet heller ikke å informere styrer.
Mistenkte hadde gode kontakter i systemet og lokalsamfunnet, samt en vennskapsforbindelse med styrer i barnehagen. Slike forhold kan forekomme mange steder i Norge. Min motivasjon med dette innlegget er å sette søkelyset på hvordan en verdig og profesjonell saksgang ovenfor både barnet og pårørende bør foregå ved denne typen mistanke. Jeg ønsker ikke å vekke til hysteri, men til realisme rundt hvordan slike saker kan «skyves under teppet», kanskje særlig i mindre lokalsamfunn. Med tragiske avsløringer av pedofilisaker, både i barnehager og f.eks. «Dark room» er det brennaktuelt med en debatt rundt temaet. Som barnehageforeldre skal en være klar over at muligheten er tilstede for at etterforskning av en eventuell pedofilisak mot en av de ansatte kan foregå eller har pågått, men at «ingen» skal vite noe. Min oppfordring til foreldre er: «Still krav til styrer/eiere i dine barns barnehage, dine barns skole, din kommune og ledere i ditt distrikt! Still krav til politikere og regjering!» Våre barn skal være trygge, vi som foreldre har krav på informasjon. En venn av oss, som selv er politi, sa følgende etter å ha satt seg inn i vår historie: «Vi tror at våre barn er trygge i barnehagen og på skolen, men det er de ikke.»
I vårt tilfelle hadde saken blitt avsluttet ved «unnfangelsen» hvis ikke vi som foreldre hadde fortsatt å sende inn skriftlig til politiet hva vi observerte fra barnet vårt, samt lydopptak. Vår bistandsadvokat uttrykte flere ganger at politiet burde gå til aksjon på grunnlag av hva som fremkom i 2. dommeravhør.
Vi ventet og ventet… 4 måneder gikk etter meldt bekymring før mistenkte ble innkalt til et varslet avhør. Kort tid senere ble saken besluttet henlagt etter bevisets stilling. Det skal sies at enkeltpersoner innen politiet gjorde sitt for en verdig saksgang. Det hjelper imidlertid lite når andre enkeltpersoner høyere opp i systemet stopper prosessen. Dette blir imidlertid benektet av politiet med paragrafer og fine formuleringer. Vi har via private kontakter rådført oss med enkeltpersoner og instanser som jobber på toppnivå i Norge med slike saker, som innstendig har oppfordret oss til å stå på og klage i systemet.
Ifølge ekspertise på området skulle det ha vært umiddelbar handling fra politiets side ved bekymringsmelding våren 2015. Styrer og leder for foreldrerådet skulle ha blitt varslet umiddelbart, ransaking skulle ha blitt foretatt umiddelbart av mistenktes mobil/pc, etc., den eneste måten å unngå bevisforspillelse, ifølge ekspertene. Suspensjon av mistenkte under etterforskning skulle ha vært en selvfølge, det samme med varsling til kommunens tilsynsansvarlig. De som har fulgt med på media, vet at dette har vært utført i de større sakene fra barnehager (Tromsø og Bergen), selv om det i utgangspunktet kun var et foreldrepar som meldte bekymring.
Som foreldre har vi aldri vært interessert i å starte «heksejakt» verken på eventuell overgriper eller andre uskyldig involverte, og har holdt informasjon om saken konfidensiell i lokalsamfunnet. Vi har som nærmeste pårørende imidlertid ingen lovpålagt taushetsplikt, og vi var i vår fulle rett til å informere kommunen, ettersom hverken styrer i den aktuelle barnehagen eller politiet så dette som sitt ansvar. Det medførte blant annet at tilsynsansvarlig for barnehagene i kommunen (virksomhetsleder) ikke ble varslet om saken før nesten åtte måneder etter meldt bekymring. Dette var nesten to måneder etter at saken ble henlagt etter bevisets stilling. Virksomhetsleder hadde dermed ikke mulighet til å føre tilsyn med den aktuelle barnehagen under sakens forløp.
Kommunen ble varslet av meg som mor, etter at nye vitner hadde kommet til som hadde hørt barnet vårt komme med spesifikke uttalelser om samme mann i barnehagen vi hadde byttet over til. Etter at kommunen ble varslet og gjort oppmerksom på saken av meg og oss som foreldre, er det foretatt en rekke tiltak og forbedringer av beredskapen. Dette hadde neppe skjedd hvis ikke jeg som mor hadde varslet. Likevel blir dette brukt som argument av både Fylkesmannen i Oppland og Sivilombudsmannen i svar på våre klager, at det synes å virke som kommunen har foretatt en rekke forbedringstiltak i kjølvannet av denne saken. Det er vel og bra – men synliggjør en alvorlig manglende beredskap i en kommune når det er pårørende i en slik sak, som både må varsle kommunen om saken og «trekke i trådene» for at nødvendige tiltak blir utført.
Da jeg som mor kontaktet leder for foreldrerådet i barnehagen nærmere 1 år etter meldt bekymring, visste vedkommende ingenting om saken. Informasjonen fra meg ble mottatt både med sjokk, takknemlighet, medmenneskelighet og profesjonalitet. Styrer i den aktuelle barnehagen tok aldri initiativ til dialog med oss som foreldre, hverken før eller etter henleggelsen. Etter blant annet et brev innsendt av meg til politiet med noen kritiske spørsmål til fremgangsmåten i denne saken, ble noe videre etterforskning iverksatt og pågikk rundt et halvår etter sakens henleggelse. Likevel ble ingen foreldre informert.
Jeg stiller meg noen spørsmål ved det etiske og moralske i en beslutning som denne. Barnehagelovens paragraf 4:…»Barnehageeieren skal sørge for at saker av viktighet forelegges foreldrerådet og samarbeidsutvalget» ser ut til å ha blitt tolket «fritt» av både styrer og eier i barnehagen, politiet, kommunen og Fylkeskommunen.
Vi har påklaget sak og saksgang til statsadvokaten, Fylkesmannen og høyere instanser som f.eks. Sivilombudsmannen. Den eneste som etter min vurdering er tilstrekkelig informert av foreldrene om forholdene, er leder for foreldrerådet, som jeg selv har informert.
Med tanke på barns sikkerhet, i dette tilfellet i en BARNEHAGE, har jeg og min mann stilt følgende spørsmål til både politi, kommunens ledelse, statsadvokaten, fylkesmannen og etterhvert høyere instanser som sivilombudsmannen:
«Hvordan er det mulig at en så alvorlig bekymringsmelding, med tydelig og dokumentert anbefaling fra barnevernet, ved mistanke om seksuelle overgrep i en barnehage, kan forekomme uten noen form for ransaking av mistenktes elektroniske utstyr, uten at noen av foreldrene i den aktuelle barnehagen blir informert, mistenkte i saken blir ikke suspendert under etterforskning og uten at tilsynsansvarlig for barnehagene i kommunen blir varslet?»
Foreløpig er det ingen instanser som har gitt oss svar på dette, heller ikke på hvem som er ansvarlig for den alvorlig, mangelfulle beredskapen.
Av egen erfaring vet jeg at barnas trygghet er det viktigste for alle barnehageforeldre, selv om det finnes mange viktige saker. Jeg ønsker å bidra til debatt rundt hvordan felles retningslinjer for saksbehandling i slike saker bør omfatte alle kommuner og politidistrikt, i private som kommunale barnehager. Det bør ikke være mulig å gjøre uprofesjonelle unntak og unngåelser i små kommuner pga. «kjennskap og vennskap». Slike smutthull kan få tragiske følger og føre til at barn kan bli skadelidende resten av livet. Det kan være mye positivt med sterke bånd og «et godt rykte» gjennom generasjoner i små lokalsamfunn. Det kan imidlertid også utgjøre en fare for å bli en negativ form for «innenforskap» der man «beskytter sine» når saker som dette oppstår, se f.eks. på Tysfjord. Hvem er det egentlig man beskytter da? I hvert fall ikke barna.
Som mor og pedagog er jeg meget trygg på hva jeg selv har hørt og observert fra mitt barn. Jeg og min mann har hele tiden valgt å lytte til de fagpersoners råd og veiledning som har mest erfaring på området. Flere av disse har rådet oss til å ta saken videre i systemet og klage. Utifra faglig-psykologiske vurderinger vi har fått, er sannsynligheten størst for at overgrep har skjedd. Som mor har jeg vært villig til å se på alle muligheter, selv om barnet selv har fastholdt samme person, tydelig barnehagerelatert. Vi har vært villige til å vurdere muligheter for overgrepssted og eventuelt gjerningsperson utenfor barnehagen, noe vi også opplevde ble uprofesjonelt håndtert av politiet.
Utfra et juridisk synspunkt er konklusjonen med en henleggelse etter bevisets stilling at man «ikke vet». Denne typen henleggelse bekrefter ikke at vedkommende er uskyldig, eller at det ikke har skjedd straffbare forhold med barnet, faktisk ender de fleste bekymringsmeldinger om overgrep til politiet med en henleggelse etter bevisets stilling. Dette er forhold man kan lese nærmere om på f.eks. sidene til Stine Sofies Stiftelse, eller Landsforeningen mot seksuelle overgrep. Det må foreligge svært tydelige bevis før det fører til domfellelse, som f.eks. elektroniske bevis eller DNA. I følge bladet «Utdanning» 13.01.17, ble minst én ansatt i skole og barnehage dømt for overgrep hver måned i 2016. Antallet dømte er dessverre bare «toppen av isfjellet» på det som faktisk foregår.
Det følger et ansvar med en slik erfaring vi har gjort oss som foreldre. Ikke bare med tanke på eget barn, men også andres – et samfunnsansvar. I vår sak har det først og fremst vært svikt i politiets håndtering av saken, samt i kommunens manglende beredskap. Når vi har klaget saken videre, er erfaringen at «Staten forsvarer seg selv». Det finnes ikke noe uavhengig og nøytralt organ man kan påklage politisaker til. Det har vært en skremmende erfaring å innse hvor mye makt politiet innehar, om en sak blir feilhåndtert i utgangspunktet. Det er politiet og staten som håndterer klagene mot seg selv, vi opplever ikke å ha fått konkrete svar på de fleste av våre spørsmål. Vi kaller det en uverdig og uetisk håndtering av en alvorlig bekymringsmelding. Fra flere fagpersoners hold som kjenner detaljene, er også måten saken er blitt håndtert på overfor oss som pårørende, blitt kalt et overgrep. Jeg har ikke mulighet til å trekke frem alle detaljer her.
Snipp snapp snute, er det flere av oss der ute?
Hilsen en mamma bosatt på Østlandet.