Alle ulveforskere er enige om at den opprinnelige norsk/svenske ulvestammen ble utryddet en gang på 1970-tallet. Den nærmeste ulvestammen var da den utrydningstruete finske stammen, som bestod av 20-30 ulver helt sørøst i landet. Mot daværende kommunistiske Sovjet, hadde Finland et 3 meter høyt grensegjerde med piggtråd og elektroniske sensorer – lite ulv passerte der.
Diskusjonens bølger om opphavet gikk derfor høyt da det rundt 1980 dukket opp ulver i traktene øst for Trysil – i følge NAF sin ruteplanlegger 1700 km fra den finske stammen. Mange mente at disse var ulovlig utsatt; spesielt på grunn av disse ulvenes tendens til å oppsøke mennesker og bebyggelse for å få mat. Et doktorgradsarbeid om utsetting av ulv fra universitetet i Strasbourg på 2000-tallet bekrefter da også at dette er typisk adferd av ulver som nylig er utsatt.
Tidlig på 70-tallet oppstod det i Sverige en organisasjon av rovdyrvenner – ”Prosjekt Varg” – som ønsket ulven tilbake. I deres publikasjoner skriver de at utsetting var eneste mulighet på grunn av den lange avstanden til den utrydningstruede finske stammen. Området øst for Trysil ble ansett som egnet.
Etter noen år med prosjektet, dukket det (uventet?) opp ulver akkurat i traktene øst for Trysil. Gir dette skjellig grunn til mistanke om utsetting?
Dette var tiden da skandinaviske medier ble erobret av radikale studenter fra 68-generasjonen. Også forskningsmiljøer ble erobret. Forskere fra daværende Direktoratet for Naturforvaltning (DN) ble satt på saken om den mystiske oppstandelsen av utdødde ulver. Som de radikale bedrevitere de var, kunne de fordømme våre forfedre for ulvejakt. I sin urbane trygghet hadde de ingen forståelse for sultepidemiene som fortidens ulvetider hadde ført med seg.
Petter Wabakken var allerede fra starten frontfiguren for disse forskerne i DN. (I 1998 omorganiserte Stortinget DN til NINA – Norsk institutt for naturforskning). I mediene hadde han fri tilgang, og alle kritiske røster ble latterliggjort og delvis kriminalisert. Hans forklaring på mysteriet var at de nye ulvene hadde vandret 1700 km rundt Bottenviken – gjennom reinbeiteområder, der de er fritt vilt.
Som jaktinteressert lege og dyrlege hadde jeg vondt for å svelge hans utlegninger, men først de seneste årene har jeg fått tid til å søke i internasjonal forskningslitteratur. Ikke uventet dukket det opp en rekke solide vitenskapelige arbeider som motsa Wabakken/NINAs budskap, og som aldri har vært framme i mediene. Dette innlegget er et forsøk på å få ut hva jeg har funnet.
NINAs ”vitenskapelige” bidrag til denne diskusjonen har bare vært å påvise lange ulvevandringer for å ”bevise” naturlig innvandring. Spesielt har Wabakken vært aktiv, og han innehar da også ”verdensrekorden”, med vel 1000 km, – men selv denne rekordulven greier altså ikke avstanden til sørøstlige deler av Finland. Den ble dessuten skutt i reinbeiteområdet – på veg mot øst.
Mønsteret i NINAs forskning er ikke vanskelig å se; de er ulvevenner og ”forsker” for å finne argumenter for sitt eget syn. Forskningsresultater som peker mot det motsatte blir underslått.
Finske ulveforskere har på sin side vært mer seriøse. I to store undersøkelser om vandringene til radiomerkete ulver merket de til sammen 83 ulver. Resultatene var helt forskjellige fra Wabakkens. Gjennomsnittlig vandring var under 100 km – mønsteret var at de slo seg ned i første ledige revir. Alle ulver som kom inn i reinbeiteområdene ble avlivet. Ingen var i nærheten av å nå vår stamme. Disse undersøkelsene har NINA aldri nevnt i Norge, men forteller i stedet at det stadig kommer ”genetisk viktige” ulver derfra.
Den mest fantasifulle forklaringen til NINA var at ulvene vandret over isen på Østersjøen til Sverige . Dette får heller ikke støtte i finnenes forskning; brorparten av vandringene foregikk etter at sjøisen var smeltet om våren.
At NINA underslår utenlandske forskning går også igjen i andre sammenhenger. Sommeren 2012 ble den russiske ulveekstremisten Bologov tatt på fersken for ulovlig utsetting av ulv helt nord i russisk Karelen. At dette er det mest sannsynlige opphavet til de såkalte ”genetisk viktige” ulvene har NINA holdt unna norsk offentlighet.
A-K Sundqvists doktoravhandling om Y-kromosom haplotyper hos ulvehanner er kanskje det mest graverende eksempel på forskning de har underslått. Denne sier med vel 99 % sannsynlighet at hanndyrene i vår nye ulvestamme ikke kommer fra Finland/Sovjet, slik NINA hevder. Haplotyper er deler av DNA molekylene på y-kromosomet som går uforandret fra generasjon til generasjon. Menneskets vandringer i forhistorisk tid er kartlagt med denne metoden. Man ser da en høy forekomst i området der haplotypen oppsto, og at den faller langs vandringsrutene herfra.
Sundqvist fant bare to typer (A og B) i vår nye stamme. Det sensasjonelle var at hun ikke fant et eneste individ med disse to typene i Finland, Russland eller baltiske stater – der man skulle forvente stor forekomst, om NINAs påstand hadde vært sann. Dette temaet var bakgrunnen for stortingsvedtak nr 773-2016, der Stortinget ber om en ny undersøkelse utført av nøytrale forskere. Vi ser nå at NINA og miljøbyråkratene utviser frenetisk aktivitet for å sabotere dette stortingsvedtaket. De forteller opinionen at ”genetikken allerede er grundig undersøkt”.
Sannheten er at NINA bare har undersøkt slektsforholdene innad i stammen. Etter at ”bomben” sprang med Sundqvists forskning, har de aldri gjort nye undersøkelser av Y-kromosomene i andre ulvestammer for å se hvor vår nye stamme egentlig kommer fra. Er ulveforskerne i NINA redde for resultatet av en slik undersøkelse?