Odd Nerdrum er kjent for å ha utfordret det norske kulturmiljøet og har med sin malerstil og sitt syn på kunst skapt debatt ved flere anledninger. Selv på den engelskspråklige Wikipedia-siden om ham er han betegnet som “kontroversiell”. Nerdrum skiller seg ut i dagens kunstverden, med sin figurative billedkunst, i en tid der abstrakt billedkunst dominerer.
Resett har snakket med malerens sønn, Öde Nerdrum og den tidligere eleven Jan Ove Tuv, som sammen lager en dokumentarserie om maleren.
Serien, som er døpt Jakten på Nerdrum, kommer til å handle om Odd Nerdrum som maler, men kommer også til å være preget av europeisk kultur, som vil være et gjennomgående tema i dokumentarserien. Öde Nerdrum og Jan Ove Tuv legger mye vekt på det individualistiske i europeisk kultur, og hvordan dette kommer til uttrykk i Odd Nerdrums verk.
– Vi har laget en dokumentarserie over 6 episoder. Så dette er den mest omfattende dokumentaren som overhodet er laget om ham. Vi har jobbet med den nå i to år. Vi har vært i ni land og 18 byer til sammen, forteller Tuv med entusiasme.
– Temaet europeisk kultur er en rød tråd gjennom serien. Det handler om den suverene europeiske kultur. Mange vil sikkert reagere på det begrepet, men det handler i stor grad om den europeiske kulturens individualisme. Et fokus på enkeltmennesket man ikke finner i samme utstrekning andre steder, sier Öde Nerdrum.
– Det finnes individualisme i andre kulturer, skyter Jan Ove Tuv inn, og fortsetter:
– Men i Vesten er den gjennomgående, selv om den i vår tid er under sterkt press. Slik sett skiller Nerdrum seg ut, med sitt fokus på det enkelte mennesket.
Hverken Öde Nerdrum eller Jan Ove Tuv virker særlig begeistret for selve kunstbegrepet.
– Begrepet kunst kom til på 1700-tallet. Tidligere ble de kalt malere eller malermestere. Begrepet ble utviklet av tre filosofer. Immanuel Kant utviklet ideen om kunst som noe skapt av et geni, det er snakk om å produsere noe som ingen før har sett, derfor har abstrakte malerier tatt over. Hegel bygger på Kant og presiserte ideen om at alt har sin tid, du kan ikke komponere som Beethoven i 2000. Så var det Marx, som sa at all kunst er politisk og at god kunst feirer gode politiske tendenser, sier Nerdrum.
– Følgelig insisterer kunsten på at man må tilhøre ”sin tid”. Her deler den altså fascismens kjerneverdi, hvor det moralske ideal er å tilhøre gruppen. Gjøre som gruppen. Tenke som gruppen. Nerdrum viser i stedet til den grunnleggende vestlige individualismen, forteller Tuv.
Undertegnede har ved et par anledninger adressert myten om skjønnhet som fullstendig subjektivt, og hvordan denne myten har gjort at eiendomsutviklere har kunnet komme unna med hva som helst i utviklingen av boliger og andre bygninger, fordi ingen kan si at noe er stygt per definisjon lenger. Nerdrum og Tuv er for kunstens vedkommende langt på vei enige i denne analysen.
– Samfunnet kan velge å basere seg på subjektivitet eller objektivitet. Jeg pleier å si at det er vanskelig å enes om hva som er best, men vi er stort sett enige om hva som er stygt, sier Öde Nerdrum.
Til undertegnedes store forundring kan Nerdrum og Tuv opplyse om at maleri og skulptur frem til 1940-tallet var egne olympiske grener.
– Inntil 1940-tallet var for eksempel maleri og skulptur egne olympiske grener. Det var fordi man fortsatt hadde et objektivt verdisystem. Nå har man en subjektivt verdisystem, og da er det viktigere hvem som har malt enn hva som er malt. Gå til Aftenpostens meny og se under kultur, underkategoriene er film, TV-serier, musikk og litteratur. Det er de kulturuttrykkene som ennå ikke er ødelagt av det subjektive verdisystemet, som er kunsten. På 1920-tallet var det en uenighet om filmen, de nye levende bildene, og hvordan de skulle benyttes. Amerikanerne ville basere det på teater, på drama, mens tyskerne ville lage kunst. Amerikanerne vant den feiden, og siden staten ikke blandet seg inn måtte det bli kommersielt. Teatrene derimot ble tatt over av statene, og ble politisert og dermed ødelagt, konstaterer Nerdrum
For kort tid siden ble tidligere president Barack Obama portrettert med sin familie og skal ha sagt at de valgte malerne de valgte på grunn av deres hudfarge. Det er her problemet ligger, skal vi tro Öde Nerdrum.
– Jeg syns det var grotesk med den nylige portretteringen av Obama-familien, da det ble fremlagt som om de hadde valgt disse malerne, fordi de var svarte. Det er denne tendensen som er så farlig, sier han.
Kunsten styres av et autoritært regime, mener han.
– Det er jo også en dogme, dette med at bare kvalifiserte personer, eller teoretikere, kan uttale seg om kunst. Det er jo typisk for autoritære regimer, som kunsten er blitt. Dette autoritære aspektet har eksistert innen kunst i 100 år. Det klassiske fra antikkens Hellas tar derimot utgangspunkt i at alle kan mene noe om noe, sier Nerdrum.
Jan Ove Tuv drar også paralleller mellom dagens kunstmiljø og totalitære regimer.
– Det er påtagelig at ingen problematiserer kunstens samtidsdogme. Mussolini definerte fascisme som komplett lydighet mot staten. Bytt ut ”staten” med ”tiden”, så får du samme fenomen. Kunstbegrepet førte til at malere ikke lenger kunne uttale seg om malerier. Teoretikeren ble ”eksperten”, med enerett på å uttale seg. Og dermed mistet maleren sitt sikkerhetsnett. Tradisjonen fra antikkens Hellas er at utøverne er ekspertene, og uttaler seg om sin disiplin. Og denne etikken blomstret opp igjen under renessansen. Da kunne malere bedømme hverandres arbeid. Öde og jeg gjør det samme i Jakten på Nerdrum.
Tuv forteller om evolusjonen fra stive figurer til levende mennesker og historier i billedkunsten i europeisk kultur.
– Europeisk kultur gjennomgår en forbausende utvikling hvertfall to ganger. Først under antikken, deretter fra ca 1200-tallet av. Begge ganger starter de med stive figurer, som etterhvert blir mer levende. Dette er en utvikling som kulturer altså har brukt 500 år på, men som Nerdrum gjennomgår på 50 år. Jeg kan ikke se at Nerdrums utvikling har sidestykke. Han ble ikke født inn i en levende tradisjon – tvert imot. Og likevel overgår han tidligere malere i sin utvikling og dyptloddende skildring av menneskelivet. En slik utvikling er verdenshistorisk eksepsjonell.
Öde Nerdrum presiserer at de tar for seg faren som maler, og at de ikke oppfatter ham som kunstner i det hele tatt.
– Vi oppfatter ikke Odd Nerdrum som kunstner, vi oppfatter ham som en maler. Hva er dyden til en skiløper? Det er å gå fort på ski. Hva er dyden til en kunstner? Den finnes ikke, da blir man isteden et speil for samtiden. En kunstner blir offer for politikk, så da oppfatter vi Nerdrum heller som en maler, da det har dyd, sier han, før Jan Ove Tuv skyter inn:
– Det eksepsjonelle med denne dokumentaren er at vi ser ham som fagmann – som maler, ikke ”fenomen” eller medieperson. Vi har anlagt et gjennomført fagperspektiv.
Odd Nerdrum lar seg ikke temme av tidens begrensninger, hevder Tuv.
– I serien går vi tilbake i tid og ser på hva han har hentet fra forskjellige malere, kulturer og land. Om det er noe som slår meg med Nerdrum sammenlignet med andre malere, så er det hans humanistiske grunnelement. Nerdrum er ikke opptatt av å male bilder eller å være ”tradisjonell”. Han forteller historier – uten å begrenses seg selv til en bestemt tid. Og han har i stadig økende grad individualisert menneskene han skildrer.
Tuv tror at de fleste ikke riktig ser hva Odd Nerdrum gjør.
– Noe vi har sett gjennom arbeidet med denne serien, er at han alltid har vært på vei dit han er nå. Den viktigste årsaken er kanskje hans opptatthet av det han kaller ”det private rom”. Målet er å gripe tilskueren, å vise det evig menneskelige. Derfor baserer Odd Nerdrum seg på å gjøre det så intenst som mulig. Men jeg tror nok man ikke egentlig ser hva han gjør. Med Jakten på Nerdrum legger vi et tungt lodd i den andre vektskålen, sier Tuv
Öde Nerdrum og Jan Ove Tuv har opprettet en pengeinnsamling til inntekt for prosjektet på kickstarter.no.