En lengre artikkel i Klassekampen om «alternative nyhetsmedier», hvor HRS, Document og Resett blant annet er profilert, har skapt reaksjoner på bakgrunn av hva henholdsvis redaktør Hans Rustad og jeg har uttalt om hverandre. Jeg skal la Rustads stadige angrep på Resett ligge. Han virker fortsatt ikke å forstå at Resett er en meningsplattform, og at alt han leser der, inkludert i kommentarfeltet, ikke kan tas til inntekt for noe redaksjonelt syn. Resett tillater – og ønsker – å slippe til ulike stemmer. Det er helt greit at Document har en annen linje.
Men jeg oppklarer gjerne mine uttalelser til Klassekampen, fordi jeg ser at de kan misforstås. Uttalelsen ble gjengitt på denne måten:
– Å påpeke problemer med det multikulturelle samfunnet, innvandring og islam er å slå inn åpne dører. Hvis du fortsetter å hamre løs med elendighetsbeskrivelser, slik HRS og Document gjør, kan du sette i gang destruktive krefter.
– På hvilken måte? spør Klassekampen
– Folk liker å hate. Hvis folk i Norge begynner å hate naboen sin fordi han har en annen religion, får vi et dårlig samfunn. I et så polarisert samfunn som vi har i dag, må vi prøve å dempe motsetningene. Vi prøver å være en modererende faktor.
Æres de som æres bør
Jeg har tidligere sagt mange ganger at HRS og Document har spilt en viktig rolle i å synliggjøre problemene med islam og innvandring. Og som John O. Egeland sa i et intervju med Resett, «hamringen på døren har hatt en virkning».
Og det er nettopp poenget. På tross av visse krampetrekninger fra en bøllete venstreside, er folks erkjennelse av problemene som masseinnvandringen har skapt langt større nå enn den var for kun få år siden. HRS og Document skal ha sin rettmessige del av æren for det. Men her spilte naturligvis også flyktningstrømmene i 2015 inn, og det er også den større kontakten med innvandrere og islam, både i nærmiljøene og gjennom media, som har fått stadig flere til å innse at vi har et problem.
Et intervju Resett nylig gjorde med en mann som hadde tatt familien med seg og flyttet fra Holmlia etter 21 år for å gi sine barn et bedre oppvekstmiljø og høyere livskvalitet, illustrerer dette godt.
– Vi flyttet til Holmlia fordi det var rimelig og fordi både jeg og kona var fargeblinde. Vi trodde at det ville være fint for ungene å få venner fra alle verdens hjørner, og at det ville gi dem en sosial kompetanse mange andre barn ikke ville få. Holmlia er i utgangspunktet en veldig fin bydel med store grøntarealer, fine gang- og sykkelveier, mange fotballbaner og en umiddelbar nærhet til sjøen. Alt er på plass for å gi ungene en fin oppvekst. Det er synd at virkeligheten er annerledes.
Og det er nettopp en viktig innsikt å få med seg. Mange har trodd og håpt noe annet enn det de senere har måttet innse. Disse historiene om «hvit flukt» har blitt flere. Folk er ikke lenger like naive som de en gang var. Det blir vanskeligere og vanskeligere for den venstreorienterte intelligentsiaen å mobbe gjennom sitt eget narrativ.
På meningsmålinger har innvandring kommet på topp over folks bekymringer allerede i flere år. 25 % av nordmenn sier de vil ha en umiddelbar slutt på all innvandring fra muslimske land. Tallene for Europa er hele 55 %. Mens HRS og Document startet opp på 2000-tallet, var det annerledes. Naiviteten var større. Motkreftene sterkere. Bare de aller mest innbitte sto opp mot den politiske korrekte majoriteten den gang. For den jobben de har gjort er vi, og mange andre, HRS og Document svært takknemlig.
En prosess i endring
Men vi som driver mediene, opererer ikke i et vakuum. Vi er stadig i interaksjon med leserne og seerne våre. Hvis de forandrer seg, altså hvis de får nye innsikter – hvis dører er slått åpne – har de andre behov. Og nyhetene vi presenterer får en annen effekt. Og som HRS og Document også har skrevet en god del om: masseinnvandringen til Europa kan få katastrofale følger. Hvor lenge vil europeerne akseptere det? Når reiser de seg i protest? Og hva skjer da?
Nordmenn som ikke har akseptert den politiske korrektheten og utopiene har vært en svak og hundset del av samfunnet lenge. Man kunne miste jobben, karrierer, kontakter og venner for å si ting noen år før andre motvillig måtte innse det samme. HRS og Document har vært viktige nettsteder hvor man kunne samles og bli klar over at man ikke var helt alene. De utviklet seg derfor også som publikasjoner med et avgrenset fokus og tema. Kreftene måtte konsentreres. Og det de har spesialisert seg på, er innvandring og spesielt islam.
Jeg skal ikke påstå at kampen om virkelighetsforståelsen er over eller vunnet. Det er betydelige motkrefter og uvilje mot å innse tidligere misforståelser og feil. Men det er flere enn de mest innbitte som nå innser at noe har gått galt. Og for en del av disse er den multikulturelle utopi like mye et symptom som en årsak. Det er noe mer underliggende i vestlige tenkemåter som er problemet. I tillegg trenger folk litt atspredelse. Hvis man fyller hele nettsiden med bare ett tema, går mange lei. Det blir for monomant. Og folk tar avstand til mennesker som virker «besatt».
Når jeg omtaler det som «elendighetsbeskrivelser» som kommer fra HRS og Document, er det mest hvor mye av den totale plassen som vies spesielt islam jeg tenker på. Å trekke frem enkelthendelser og noe enkeltvise muslimer har bedrevet, bør kanskje gjøres med måte. Det er de generelle trekkene som heller bør frem.
Og det må også følge med visse taktiske hensyn. Vi har allerede en så stor andel med en i større eller mindre grad muslimsk identitet at de må forsøkes lokkes over til en mer sekulær og i sterkere grad en norsk kultur og identitet. For mye fokus på islams utvilsomt mange problematiske verdier og konsekvenser kan virke mot sin hensikt. Det kan skyve de så smått begynnende sekulære i armene til snarere enn vekk fra islam. Å finne en riktig balanse er ikke lett, for kritikken må heller ikke feies under teppet.
Polariseringens dynamikk
En av grunnene til min skepsis til innvandring har ikke bare å gjøre med de som har kommet og deres etterkommere, og hva de kan finne på. Jeg er også bekymret for hva som skjer med den opprinnelige befolkningen, med europeerne, med nordmennene. For vi påvirkes av innvandringen. Vi trekker oss mer sammen som gruppe, vi blir mer samlet, opptatt av våre røtter og vår egenart. Og fordi innvandrerne ofte er kollektivistiske og opptrer som grupper, er det logisk som en respons at vi gjør det samme. Og for å kontrollere situasjonen, er det lett å bli mer tolerant overfor «autoritære» virkemidler for å hanke samfunnet tilbake igjen til stabilitet.
Vi som har satt oss mål om å snakke mer realistisk om problemene, må også forstå hva «oppvåkningen» kan forårsake. Folk vil bli forbannet, noen vil bli redde når de ser rundt seg og inn mot fremtiden, og de fleste vil kanskje bli både forbannet og redde på samme tid. Det er en skandale at våre samfunn har blitt vanstyrt på denne måten. Masseinnvandringen har gjort samfunnet mer sårbart, mer polarisert, mer ustabilt, og mer utsatt for motsetninger og konflikt.
Men gjort er gjort. Vi har det utgangspunktet som er. Og i den oppvåkningsfasen samfunnet og befolkningen går igjennom, må vi respektere de kreftene som kommer i sving. For det er nettopp disse kreftene i oss selv som var en av de viktigste årsakene til at man fra et realistisk, realpolitisk og konservativt utgangspunkt følte det fornuftig å advare mot masseinnvandringen til å begynne med. Og det var det jeg mente med uttalelsen til Klassekampen om at i «et så polarisert samfunn som vi har i dag, må vi prøve å dempe motsetningene. Vi [i Resett] prøver å være en modererende faktor.»
Å ha mange lesere pålegger et visst ansvar, men det er sikkert også HRS og Document enige i.