Store deler av norsk samepolitikk blir begrunnet med at Norge er folkerettslig forpliktet fordi at Norge har ratifisert ILO konvensjon nr. 169 (C169). Eksempel på en slik påstått forpliktelse er innføringen av finnmarksloven. Et annet eksempel er konsultasjonsavtalen mellom Sametinget og Regjeringen, hvor Sametinget og samepolitiske organisasjoner har fått opprettet eksklusive og lukkede forhandlingskanaler inn til Regjeringen og dets underliggende organer. Også denne ordningen er begrunnet med at Norge har ratifisert C169.
Regjeringen sysler nå i tillegg med å fremme et forsalg om å lovfeste konsultasjonsplikt med Sametinget og samepolitiske organisasjoner, også for kommuner og fylkeskommuner. Også dette med den begrunnelse at Norge er folkerettslig forpliktet til å gjøre dette. Det ligger også inne et forslag om å grunnlovsfeste at samene er et urfolk. Forslaget har samme utgangspunkt som tidligere nevnt.
Årsaken til alt dette, er at norske myndigheter og ledende politikere har forstått det dit hen at konvensjonen er ment å gjelde for to typer befolkningsgrupper. Den ene gruppen blir betegnet som urfolk og den andre gruppen blir betegnet som stammefolk. Myndighetene har trukket den konklusjonen at det ikke finnes stammefolk i Norge, men at det finnes et urfolk – samene. I tillegg er den konklusjonen blitt trukket at disse urfolkene, ifølge C169, kan bestå av ikke-marginaliserte, velintegrerte, velutdannede, veltilpassede, urbane mennesker, som ikke skiller seg verken språklig eller kulturelt ifra den øvrige befolkningen i Norge. Det holder å nedstamme ifra en oldemor som (visstnok) skal ha snakket samisk. Altså en form for rasetenking.
Den autoritative engelske tittelen til C169 forteller at konvensjonen er ment å gjelde for «indigenous and tribal peoples». Dette er blitt oversatt til «Urfolk og stammefolk» i en uoffisiell oversettelse som myndighetene holder seg med. Her er altså det engelske ordet «indigenous» blitt oversatt til forstavelsen ur- og så er ordet folk hentet inn fra lause luften og knyttet til nevnte forstavelse. Vipps så er ordet urfolk blitt konstruert. Denne oversettelsen av formuleringen «indigenous and tribal peoples» gir selvfølgelig den forståelse at konvensjonen er ment å gjelde for to forskjellige typer befolkningsgrupper.
Dersom en derimot leser formuleringen «indigenous and tribal women» så vil en umiddelbart forstå at dette dreier seg om innfødte kvinner og som lever under stammeforhold. Det samme må gjelde for formuleringen «indigenous and tribal peoples». Begge adjektivene – indigenous og tribal – er knyttet til substantivet peoples. Konvensjonen er dermed ment å gjelde for innfødte som lever under stammeforhold eller for innfødte stammefolk, om en vil. C169 gjelder altså for kun en type folkegrupper, som lever under stammeforhold.
Norske myndigheter har konkludert med at det ikke finnes grupper i Norge som lever under stammeforhold, så dersom konvensjonen er ment å gjelde kun for stammefolk så er den irrelevant for forholdene i Norge.
En av mine meningsfeller kontaktet for kort tid siden språk- og oversettelsesprofessor Sylfest Lomheim og spurte han om hans syn på denne uoffisielle, norske oversettelsen til «urfolk og stammefolk». Han svarte da entydig at «omsetjinga er svært tvilsam».
Norske myndigheter har aldri utredet eller sørget for å få drøftet hvem C169 er ment å gjelde for.
Min påstand er derfor at store deler av norsk samepolitikk baserer seg på en fundamental misforståelse av hvem C169 er ment å gjelde for, eller for å si der med Sylfest Lomheim sine ord: Den baserer seg på en oversettelse som er «svært tvilsam».
Kan norske myndigheter leve med en slik påpekning og anklage, uten å sørge at det blir grundig utredet hvem ILO-konvensjon nr. 169 er ment å gjelde for?