Det begynte på en måte med Hege Storhaug. Sitater ble ofte brukt for å sverte henne som person, ikke som utgangspunkt for å komme med argumenter mot sakene hun skrev om. Men «sitatsvertingen» hadde etter hvert motsatt effekt på meg. Jeg begynte å lese artiklene hennes med interesse. Så gikk jeg rett på rights.no. Det var som å falle inn i noe, bli med Alice i Wonderland.
Best husker jeg likevel da jeg første gang skrev document.no i nettleseren, trykket Enter. Jeg gikk jo ikke inn der for å systematisk overvåke eller forske på fenomenet og kommentarfeltet. Nei, jeg gikk inn i «bruntåken» for å lese. På ryggen hang skyggen av Breivik. Dit kunne man virkelig ikke gå inn! Ble Internettleverandøren min varslet nå? Sendte de informasjonen videre til PST? Men vel inne, så opplevde jeg at «min tanke var fri», mye friere enn i de fleste andre medier. Da hadde jeg to. Rights og Document.
«Frelseren» resett.no ble født, og litt før jul i fjor ble de en del av den daglige norske medievandringen jeg tok fra Klassekampen til Document. Noen dager tastet jeg meg inn i helt spesielle steder, som Radikal portal. Av og til er det godt å le, lenge, helt fra magen. Men også YouTube-seanser med personligheter som Tommy Robinson og Lauren Southern (Rebel media) ble hyppigere. Jeg følte meg hjemme med Robinsons og Southerns tanker. Særlig når jeg så dem i debatt eller konversasjon med andre. De var individualister. De tenkte forbi det hemmende, usynlige, og beskyttende skjoldet mot inntrengende intelligente tanker, som liksom står over alle offentlige scener.
De forestillingene jeg hadde om alle fra Storhaug til Robinson ble brutt ned, bit for bit, jo mer jeg leste, jo mer jeg lyttet. Hvor kom de forestillingene fra? I dag gir svaret seg selv. De etablerte mediene – MSM. Og egne tanker man spinner videre, om fenomener man ikke har virkelig informasjon om.
Ok, så var jeg var alternativ. Problemfritt. Det var bare dette ene, ikke rent lille ene: De som gav plass til det tankerommet var, ifølge det enorme mediehodet som overvåket Norge onde, grusomme, forferdelige og unevnelige. Jeg burde altså føle meg ond, grusom, forferdelig og unevnelig. Det snek seg litt inn. Jeg satte meg ned en dag. Satt liksom inne i meg selv, tenkte. Men, nei, jeg følte ikke at jeg var ond, grusom, forferdelig og unevnelig.
Er min historie representativ for mange, selv om jeg er en individualist? Ligner hovedtrekkene noe flere har opplevd? «Vi» snakker sjelden sammen, annet enn i kommentarfeltet. Eller? Spørsmålet er stilt like redelig som det er naivt. Til kommentarfeltet. Personlig kjenner jeg bare noen få som tenker fritt, som jeg kan si alt til. Jeg lever ikke som Alice i Wonderland.
Resetts modige stab fascinerer meg, og de lar annerledes tenkende skribenter komme til orde, om og om igjen. Men hvor bredt klarer Resett å favne lesere? Med å skrive om det mennesker virkelig tenker, er potensialet stort. Mange reserverer seg for å tenke i det rommet. Det er, mildt sagt, interessant. Samtidig: Kommentarfeltet lever.
Som begrep er Resett et ideal. Men å resette er en aktiv handling. Hva hvis? Det er en viktig tanke. Hvor ender vi opp i fremtiden, om vi går dit vi nå går, om vi fortsetter å gå dit vi går?