Mannen midt mellom politiskjoldene nedsprutet av egg er Fremskrittspartiets Carl Ivar Hagen. Året er 1995, og Hagen har sagt at «vi må ikke ta inn flere innvandrere nå, enn det vi er i stand til å integrere i det norske samfunnet på en god måte».
Ifølge venstresiden i norsk politikk og en samlet norsk presse var det «rasisme» å komme med slike uttalelser.
Underveis har både Fremskrittspartiet og Hagen blitt møtt med «brunstempling», nazist- og rasistanklager og norske politikere på venstresiden og norske redaksjoner har forfulgt de politikerne som har snakket om at volumet innvandrere innvirker på hvor godt vi klarer å integrere dem i vårt samfunn i alle disse årene.
Det har vært fritt fram å kveste disse «halv-naziene», som snakker om integrering på den måten Hagen og andre har gjort. «De fortjener ikke bedre» har det sett ut til, når de ikke følger flokken av svært hørbare innvandringsvennelige.
Året 2017
Så hopper vi fram til valgåret 2017: Sylvi Listhaug fra Fremskrittspartiet peker på «svenske tilstander», med henvisning til at enkelte deler av Sverige synes å ha store utfordringer knyttet til integrering.
I svensk media, norsk media og blant svenske og norske politikere på venstresiden fordømmes Listhaug etter sin ekspedisjon til en av Sveriges mest innvandringstette drabantbyer.
At svensk media ikke kan og vil bedre, det vet vi som leser svenske aviser regelmessig godt. Svenske medier har brunstemplet alle som har våget å snakke om å tilpasse volum innvandrere, migranter og flyktninger etter hvilke muligheter samfunnet har for å drive god integrering.
Svenske regjeringer har i følge den svenske riksrevisjonen helt tilbake til 2001 konstant unnlatt å beregne kostnader og virkninger av alle de som kommer inn over landets grenser.
Det svenske stats-, läns- og kommuneapparetet har bevisst løyet og dekket over problemer, som følge av massiv innvandring.
I Sverige angripes politiet med skudd og håndgranater, bydeler styres av gangstere og klanmedlemmer, og «muslimsk moralpoliti» og æresdrap hører med på dagsorden.
«Svenske tilstander»? Nei, det ville svenskene ikke høre snakk om, ei heller her i Norge.
2 av 3 opptatt av innvandring
Ved stortingsvalget i 2017 var to av tre velgere opptatt av temaet innvandring, viste meningsmålinger.
Fikk disse høre «innvandring» debattert underveis i de uendelig mange og delvis likeartede valgsendingene fra TV2 og NRK?
Svaret er «nei». De fikk ikke høre noe om det, fordi debatten aldri kom opp. Temaet var valgt bort av de som la til rette for TV-sendingene.
Man skal huske det at meningsmålinger i det norske pressekorpset har vist at 75 prosent av disse stemmer Ap eller SV. Ved valget i 2017, og alle forutgående valg før dette de siste 30 årene, har verken Ap eller SV vært synlig eller hørbart opptatt av å snakke om annet enn at «Frp er fremmedfiendtlige».
Norsk presse viser med all mulig tydelighet at de hører til på venstresiden, og derfor kan det også se ut til at innfallsvinkel til saker rundt «vanskelig innvandring» er enten å la sakene være og/ eller finne en innvandrer, som har vært god med integreringen. Hyggelig at enkelte får det til, men representativt – neppe.
At det er kriminalitet, æresdrap, meningstyrrani, islamofobi, jødehat, barnefattigdom, arbeidsledighet og sosiale tilpasningsvansker blant innvandrere, imigranter og flyktninger er nær sagt «feid under teppet» av norsk presse.
Fant seg et vinner-tema
Ved valget i 2017 raknet det for Arbeiderpartiet, og de fikk langt færre stemmer enn de håpet på.
Det å friste med økt skatt og peke på «store problemer» i et velfungerende samfunn holdt ikke. Folk trodde ikke på Arbeiderpartiet, og de klarte ikke å tilrive seg regjeringsmakt.
Så kom Giske-sakene og andre saker, og Arbeiderpartiet falt enda lenger ned på meningsmålingene. Men når det ser som mørkest ut fant kloke hoder i partiet ut at de skal skifte retning: «Arbeiderpartiet vil snakke om problemene knyttet til stor innvandring».
For egen del må jeg si at Jonas Gahr Støre overrasket stort, da han sa noe jeg aldri har hørt noen norsk politiker har våget å si tidligere, da han sa
«…Vi må ha mot til å adressere et asylsystem som er i ferd med å bryte sammen…»
Bryte sammen! Intet mindre!
Gahr Støre, som på Arbeiderpartiets landsmøte i 2015 stod rett opp og ned og sa at Norge burde kunne ta imot 10.000 syriske flyktninger, har altså «justert kursen litt».
Da Gahr Støre lot ordene falle i 2015 om antallet syriske flyktninger gikk det ikke mange timene før man ved norske grenseoverganger fikk «flyktninger» i massevis. Dette var mange av dem personer som bodde og hadde bodd i årevis i for eksempel Russland. De kom ikke fra noen krigssone.
Disse personene, i likhet med de mange millionene i Afrika og Asia som lever under vilkår langt dårligere enn i Norge, ønsker seg selvfølgelig et bedre liv. Men flyktningestatus har de neppe av den grunn. Sju av ti av de som kommer til Europa har ikke slik flyktningestatus.
Ap-leder Jonas Gahr Støre sier i februar 2018 at han ikke vil at Frp skal ha enerett på å diskutere innvandringspolitikk.
Arbeiderpartiets innvandringspolitiske talsmann, Masud Gharahkhani, går mye lenger enn Gahr Støre og sier innvandringen bør bli mest mulig begrenset og at asylfamilier med avslag skal få fotlenke til de er ute av landet.
«Når nøden er størst spiser fanden fluer», heter det i et gammelt ordtak. I denne sammenheng er et falmet Arbeiderparti i den situasjonen at de velger seg «innvandring» som tema, for å bli mer aktuelle hos de mange velgerne som faktisk er opptatt av temaet.
At man fra Ap-hold i Norge dilter etter sine danske partifeller, som nå går for svært skjerpede innvandringsregler i et Danmark med store sosiale problemer, er kanskje ikke så rart, og gjør det litt mer spiselig for Gahr Støre og norske partifeller å snakke om «integrering og innvandring».
Og så til overskriften: Hvis det da er slik at «…asylsystemet er iferd med å bryte sammen…», som Carl I Hagen i en mye mykere form pekte på i 1995 og Listhaug ble hudflettet for å ha antydet noe om at det var utfordringer rundt i 2017, er det da grunn til å forvente at Arbeiderpartiet sier «unnskyld vi tok feil»?
Med utgangspunkt i de uendelig mange angrepene Arbeiderpartiet selv har rettet mot Fremskrittspartiet, vil man i Ap nå erkjenne at andre (Frp/Hagen/Listhaug) kan «ha sett lyset» knyttet til stor innvandring lenge før de selv har gjort det i 2018?
Og hva med norsk presse?
Er det nå mer legitimt å skrive og snakke om at «…asylsystemet bryter sammen…» og de vanskene stor innvandring oppleves som, når selveste Jonas har sagt det?
(Teksten er tidligere publisert på Facebook)