Etter den iranske revolusjonen i 1979 kom Khomeini tilbake til Iran og kapret makten mens iranere var beruset av triumfen over sjahen. Dermed stemte de inn den islamske republikken. Jeg stemte ikke, fordi den gruppen som jeg var medlem av var meget skeptisk. Hva er en islamsk republikk? Men de vant valget. Så ble hijab obligatorisk, og den iranske grunnloven, som opprinnelig var basert på den franske grunnloven, ble forandret til sharia.
Mange intellektuelle og spesielt kvinner, som følte seg lurt av Khomeini, begynte med demonstrasjoner. Hver gang demonstrasjonene begynte, kom en gjeng med svarte skjørt og pannebånd og begynte å slå oss. De hadde tapetkniver, kjettinger og metallrør. De dukket plutselig opp, vi visste ikke hvem de er og hvor de kom fra. De slo folk bevisstløse og blodige og tvang oss til å rømme fra gaten. Ingen straff ventet på dem. De var Khomeinis langarmer.
Politiet var maktløse mot dem, fordi militærvesenet og politiet var under opprydning av Khomeinis tilhenger. Mange politifolk, og spesielt de som hadde høye stillinger i militæret, marinen og mest av alt i luftvåpenet, ble avsatt eller henrettet, og de som kunne, rømte fra landet. Alt for å hindre et militærkupp mot Khomeinis regime.
Revolusjonsgarden
Av de lovløse svarte skjørtene dannet Khomeini 5. mai 1979 en militær organisasjon som ble kalt Den islamske revolusjonsgarden, IRGC. De utviklet seg til en viktig aktør i krigen mot Irak. Deres oppgave var å kontrollere militærstyrkene, forsvare landets grense og opprette indre ro ved å slå ned på alle som var uenig med Khomeini. Politiet, militæret og verneplikten ble lagt under IRGC. De fikk også kontroll over den paramilitære Basij-militsen. Under de to bevæpnede organisasjonen dannet de andre grupper som Hizbollah, og Imam Zaman. Søstre Zeinab og mange andre militsgrupper har ikke spesielle uniformer, men de har svart hijab og svarte skjørter.
I 1979-1980 fikk medlemmene av militsgruppene tildelt hus og eiendommer som ble tatt fra Bahaiene – sjahtilhengere – som belønning. Og de fikk mange andre fordeler, økonomisk og som hevet over loven. De har blitt en sentral politisk maktfaktor i politikken. Det var der korrupsjonen begynte.
Etter Irak-krigen i den første periode med Rafsanjani som president, begynte han å smigre revolusjonsgarden, og den fikk en stor rolle i å bidra til gjenoppreisningen av økonomien. Dette medførte til at de kunne erverve seg store verdier. Deres politiske makt økte ytterligere.
Oppgave: slå ned indre opprør
Revolusjonsgarden har rundt 125 000 soldater, som er godt trent. Basij-militsen er rundt 90 000 aktive soldater, og de andre gruppene som opererer for å kidnappe, slå ned demonstrasjoner, utføre mord, og skape redsel ved hjelp av brutal vold mot kvinner og andre aktivister har stor styrke over hele landet. Disse gruppene blir kalt ut til tjeneste på gatene i krisetider for å bruke maksimal makt til å fjerne uenighet mot regimet. Motstandere blir drept på åpen gate, men politiet finner ikke gjerningsmennene.
Basij-militsen har en sterk tilstedeværelse i sivile situasjoner, de er bare lojale mot de konservative elementene av regimet. Sikkerhetspolitiet SAVAMA, er ører og øyne for regjeringen og passer på hva blir skrevet og hva som blir sagt. De står for avhør av politiske fanger og tortur i fengselet. Deres antall er ubegrenset, noen sier over 1,2 millioner. Men man vet ikke hvem de er, de kan være kollegaen din, naboen, eller i din egen familie.
Etter Khomeini døde, ble Ayatollah Ali Khamenei er øverstkommanderende for de væpnede styrkene, og også han har brukt sin makt til å flytte medlemmer av Revolusjonsgarden inn i vikte posisjoner i andre departementer, i store statlige virksomheter og i akademia. Revolusjonsgarden har også folk plassert på iranske ambassader rundt i verden, hvor de driver etterretningsoperasjoner og organiserer treningsleirer og våpenforsendelser. I de siste årene har revolusjonsgarden utviklet seg til et forretningsimperium.
Tilsynelatende opposisjon
I periode mellom 1997-2005 ble det dannet en front innad i selve det iranske regimet som kalte seg reformister. De ble ledet av tidligere president Mohammad Khatami. Han ønsket å endre det iranske politiske systemet for å inkludere mer frihet og demokrati. Men de er ikke imot hverken den øverste religiøse lederen eller mot den islamske republikken.
I revolusjonsforsøket i 2009 klarte de å få millioner av mennesker ut i gatene for å demonstrere mot juks i valget, der Ahmadinejad hadde blitt president. Den såkalte «grønne» revolusjonen vokste ut av reformistenes kontroll. En av de som ledet den grønne revolusjonen var Rafsanjani. En del av revolusjonsgarden og Basij ble usikre og lente seg mot Rafsanjani, fordi han var ingeniøren bak den økonomiske og politiske makten for Revolusjonsgarden.
Khamenei og den konservative delen av regimet måtte få hjelp av leiesoldater fra Hizbollah i Libanon for å slå ned demonstrasjonene. De brukte skarpskyttere for å drepe folk, tusenvis ble drept, resten ble satt i fengsel. Den illojale delen av Revolusjonsgarden ble utryddet.
Et opprør som aldri (helt) dør
Det store opprøret ble slått ned i et blodbad, men det døde ikke, og hver eneste gang blomstrer det på nytt i ulike byer. Folk var aktive og deltok i valget i fjor, og Rouhani ble valgt. Rouhani hadde fått gjennom Atomavtalen og sanksjonsreduksjoner. Men under ham har antallet henrettelser økt, menneskerettighetene er like oversett som før, og revolusjonsgarden har økt sin økonomiske innflytelse ytterligere.
Folk drukner i fattigdom, arbeidsledighet, korrupsjon og konstant press fra regimet. Revolusjonsgarden nyter godt av nasjonale ressurser og bruker folks penger på kriger i Irak, Syria, Jemen og Palestina, mens den jevne iraner blir fattigere for hver dag. Det iranske folket har mistet troen på Reformistene fordi Rouhani i praksis støtter den øverste religiøse lederen Khamenei.
Et annerledes opprør – fattigfolk
De siste demonstrasjonene i Iran dette året hadde ikke noen leder, var dårlig organisert og slagordene var ikke samstemt. Folket brukte slagord som kom fra hjertene deres mot økonomiske press, makt, inflasjon og korrupsjon. Slagordene var rettet mot den øverste religiøse lederen, mot islam og mot den islamske republikken. «Bort med den islamske republikk», «død over diktatoren», «død over Kamenei».
Hijaben, som er det politiske symbolet for hele prestestyret ble tatt av, eller ble bundet til en stokk som et flagg for frihet. Sinne og hat mot det islamske regimet og Khamenei var like stor som mot sjahen i sin tid.
Opptøyene var ikke organisert av reformister. Det var fattigfolk som til nå hadde støttet det islamske regime som protesterte. De forstår at islam aldri kan gi dem hverken brød eller frihet. De menneskene som fant veien til gatene var fattige folk som kunne ikke få sine basale behov tilfredsstilt, som mat, medisin og arbeid. De fikk støtte av studenter og arbeidere.
Slått ned, men bare midlertidig
Protestene i Iran ble nok en gang slått ned. Over 3700 ble drept under demonstrasjonene og tusenvis befinner seg i iranske fengsler hvor de blir voldtatt, torturert og henrettet. De er ukjente ansikter, de er fattige folk. Derfor er det vanskelig å få internasjonale organisasjoner engasjerte for å redde deres liv.
Den øverste religiøse lederen Mohammad Ali Khamenei styrer Iran brutal gjennom Revolusjonsgarden. Med over 225 000 godt trente, godt bevæpnede revolusjonsgarden, Basij, Sepa og Hizbollah, kan han massakrere hvor mange han vil og bortforklart ugjerningen i religionens navn.
Det islamske regime er så usikker på seg selv, at det ikke var nok å drepe og fengsle de som kom ut i gatene, de arresterte også tusenvis av andre for å forebygge neste demonstrasjon. Rafsanjani – «reformisten» – sa i sin første periode som president at «hvis vi hadde henrettet 100 stykker i begynnelsen, hadde vi unngått å henrette 100,000 i dag».
Under siste opptøyene brukte regimet samme metode som i min tid i Iran. Basij, Sepa, Revolusjonsgarden, Hizbollah og deres familier blir beordret sammen med skoleelver til å komme ut i gatene for å demonstere til støtte for regimet. Og europeiske journalister som ikke har kjennskap til forholdene viste frem bilder av tusenvis som «støtter regimet».
Opprørene sitter i fengsel eller er drept, men de tente et lys i mørket. De svekket Khameneis makt. De viste at reformistene ikke kan lede en ny revolusjon. De viste folket i Iran hva islam er. De viste at det ikke bare er akademikere og studenter som kan snu ryggen til islam, men at det er helt vanlige iranere som nå har fått nok. De viste veien fremover, og de ga et nytt håp til iranere om at det islamske regimet skal bort. Det er bare et spørsmål om tid.