Norsk «Gråte-TV» slår også rekorder i disse dager. OL er snart over, og det innrykket man sitter igjen med når festen snart er slutt, er at alle gråter. Noen strigråter og andre gråter litt mer diskret, snur seg gjerne vekk og hikster litt før reporteren får trøstet og tålmodig venter på noen ord om seier eller nederlag. Det blir rørende også for reporterne, som er tydelig blanke i øynene. Det er ingen stor forskjell på de som vinner medaljer eller havner nede på resultatlisten, gråten tar alle! Trenerne gråter, familien som stiller opp for å heie på sine, de gråter de også, hjemme på bygdelokalet gråtes det unisont. Bommer du tre ganger på skiskyting men vinner allikevel så blir det virkelig tårevått.
Forventer man at alt roer seg til timene i OL-studio, så er det feil, der gråter de fleste, til og med Harald Eia.
I rettferdighetens navn skal sies at Maren Lundby og Simen Hegstad Krüger ikke gråt, de smilte og tørket ikke en tåre. Nesten uvirkelig å se.
Når sporten er over får vi vel nye runder med «Hver gang vi møtes». Da er vi i gang igjen, for der gråter absolutt alle. Marion Ravn sa det som det var: – Jeg gråt noen tiliters-bøtter.