I et innlegg på Resett 17. februar 2018, beskriver en mor sitt møte med systemet da hennes barn fortalte om seksuelle overgrep i barnehagen. Håndteringen av saken kan ikke kalles annet enn hjelpeløs, og understreker at vi mangler et egnet verktøy til å avdekke hva som faktisk har skjedd når mistanker om seksuelle overgrep mot barn oppstår. Det går på rettsikkerheten løs både for barna våre, og for alle som er uskyldig mistenkt for å ha begått en slik forbrytelse.
Giarretto-modellen
Den amerikanske Giarretto-modellen er en måte å behandle overgrepssaker på som har hovedfokus på den voksne som mistenkes for å ha begått seksuelle overgrep mot barn. Den mistenkte møter i en høring hos en dommer og tilbys en utredning i en behandlingsinstitusjon som har spesialisert seg på behandling av overgripere, i bytte mot evt. varetektsfengsling, og i bytte mot midlertidig stans av straffeforfølgelsen. (I de mest alvorlige sakene skjer varetektsfengsling og straffeforfølgelse uansett, i kombinasjon med utredning.) Utredningens formål er å fastslå om den mistenkte har begått overgrep, eller ikke.
Full renvaskelse
Med en slik tilnærming får de som er mistenkt uten grunn en mulighet til full renvaskelse og slipper belastningen med å leve med det fryktelige stigmaet det er å ha en anklage om å ha begått seksuelle overgrep mot barn hengende over seg. Det er dessverre en del mennesker som har fått ødelagt livet sitt av ubegrunnede mistanker om at de er pedoseksuelle. Noen mister familien sin, hele vennenettverket sitt, og lever i frykt. I tillegg ser vi eksempler på at hele bygdesamfunn polariseres og ødelegges i mangel på avdekking av hva som faktisk har skjedd i seksuelle overgrepssaker.
Behandling istedenfor straff
Når en utredning fører til en avdekking av at det er begått overgrep – det vil si når den mistenkte erkjenner at denne har begått overgrep og erkjennelsen er kontrollert og verifisert opp mot opplysninger barnet gir – kan overgriperen få tilbud om behandling istedenfor fengselstraff. Noen ganger en kombinasjon av begge. Det avhenger av alvorlighetsgraden i saken, og faren for gjentagelse. Avtalen krever at behandling gjennomføres med ønsket resultat. I motsatt fall vil en normal straffeforfølgelse med fengselstraff inntre. En overgriper har alt å vinne på å samarbeide.
Rask intervensjon
Giarretto-modellen legger opp til en intervensjon innen tre timer etter at melding om mistanke er mottatt. Når et barn har fortalt om overgrep, og/eller når personer i barnets nettverk har meldt fra om mistanker, skal ikke barnet bli utsatt for risiko for nye overgrepshandlinger og represalier mens et sendrektig system jobber. Da skal barnet beskyttes mens saksbehandlingen pågår. Rask intervensjon er viktig også for å hindre at eventuelle andre barn utsettes for overgrep.
Barnet skal ikke sendes bort
I saker der noen i familien mistenkes for å forgripe seg på barnet, er det alltid den mistenkte som fjernes fra barnet, ikke omvendt. Det avhenger at barnet har støtte i familien og omsorgspersoner som kan beskytte det. Det er kun i saker der barnets omsorgspersoner verken tror på barnet, eller er villig til å beskytte det mens utredning pågår, at barnet må ivaretas utenfor hjemmet. Hensikten med denne framgangsmåten er at barnet ikke skal føle seg straffet ved å bli sendt bort.
Uvilje mot å beskytte barna våre
Undertegnede var leder av et 5-årig prosjekt på begynnelsen av 2000-tallet som hadde som mål å få tilpasset og innført Giarretto-modellen i Norge. Modellen ble presentert i detalj for samtlige politiske partier, og i tillegg ved to arrangementer i Stortinget. Stortinget fikk en skriftlig gjennomgang, samt stående tilbud om bistand fra juridiske eksperter og fagfolk med omfattende erfaring for tilretteleggelse og innføring av Giarretto-modellen i Norge. Det var dessverre bare å konstatere at det ikke forelå politisk vilje til å gi barna våre bedre beskyttelse mot seksualisert vold.
I ettertid av prosjektet fikk FNs barnekomitè en omfattende dokumentasjon på alt arbeidet som var gjort opp mot norske styresmakter, med tilhørende påpeking av staten Norges manglende tiltak i beskyttelsen av barn mot seksualisert vold, uten at det heller førte fram.
Forebygging
Det viktigste argumentet for å innføre en variasjon av Giarretto-modellen i Norge, er forebygging av seksualisert vold mot barn, og de senskader seksualisert vold mot barn gir. Forholdet mellom omfanget av seksualisert vold mot barn og antallet anmeldte saker, spriker enormt. Det betyr at det er et alarmerende høyt antall overgripere som aldri blir tatt, og som kan fortsette å forgripe seg på barn uforstyrret. Det betyr også at det er et alarmerende høyt antall barn som aldri får beskyttelse eller hjelp til å bearbeide skadene de er påført. Når de blir voksne vil de kunne utvikle rusproblemer, psykiske problemer og psykosomatiske lidelser. Seksualisert vold mot barn koster det norske samfunnet astronomiske summer hvert år.
En ubehagelig sannhet
Barnehus, kompetanseoppbygging og programmer rettet mot at barn skal lære å beskytte seg selv, er i sum både særdeles mangelfullt og kontraproduktivt. For hver sak der et barn blir beskyttet mot en overgriper, uten at overgriperen blir tatt, straffet og behandlet, vil minst et nytt barn bli utsatt for seksualisert vold. Ved å unnlate å tak i seksualisert vold mot barn fra begge vinkler, bidrar innsatsen som legges ned til en økning i antall tilfeller.
Ingen svekket rettsikkerhet
En innføring av Giarretto-modellen i Norge krever ingen endring av lovverket, og vil ikke svekke rettsikkerheten for noen. Den vil styrke rettsikkerheten både for barn som utsettes for seksualisert vold og står i fare for å bli det, og det vil styrke rettsikkerheten til voksne som uberettiget mistenkes for å ha begått slike forbrytelser.
Et sted å gå
Moren som beskriver sitt møte med systemet da hennes barn fortalte om overgrep i barnehagen, synliggjør en barriere alle som forsøker å hjelpe barn i en slik situasjon, møter i en eller annen form. Når taktiske og tekniske bevis mangler, er verktøyet som er nødvendig for å få klarhet i hva som har skjedd, katastrofalt mangelfullt. Dersom den ansatte i denne barnehagen det her er snakk om virkelig er en overgriper, vil han finne seg nye barn å forgripe seg på.
Omsorgspersoner og ansatte i hjelpeapparatet kvier seg veldig for å gå videre med en sak der man kun har barnets utsagn, eller når barnet viser tydellig i adferd at de utsettes for seksualisert vold. De har rett og slett ingen steder å gå for å få klarhet i om det virkelig dreier seg om seksualisert vold, og følgelig ingen steder å gå for å få beskyttet barn når dette er påkrevet. Det er på høy tid at de får de hjelpemidlene de trenger.