NB! Kun til redaksjonell bruk. Jente står ved døren til klasserommet sitt. Skriver i bok. Skole. Skolen. Elev. Elever. Grunnskolen. Barneskolen. På døren står det velkommen på 17 forskjelling språk. Koreansk. Serbisk. Kinesisk osv. Like mange nasjonaliteter som de er i klassen. Integrering. Fremmedkulturelle. Flerspråklige. Språk. Språkundervisning. Morsmål. Morsmålsundervisning. FOTO: SCANPIX - - MODEL RELEASED - MODELLKLARERT - -
annonse
annonse

Aftenposten kjører 19.02.18 en ”gladsak” fra Jordal, der de nå satser på egne foreldremøter på somali. Bakgrunnen er blant annet initiativ fra ”noen i den somaliske foreldregruppen som ønsket et tettere samarbeid og mulighet til å møtes i en annen setting enn det store foreldremøtet”. På disse møtene snakkes det om det norske skolesystemet, norsk oppdragelse og likestilling.

I reportasjen tas det også opp problemene (eller ”utfordringene”, for å sitere korrekt) med at flere barn sendes utenlands i kortere eller lengre tidsrom. Skolen rapporterer inn opp mot ti tilfeller årlig der elever oppholder seg utenlands i ett år eller mer, i tillegg kommer flere tilfeller av kortere opphold. På Jordal skole ringer nå lærere til alle foresatte før skolestart for å motvirke disse turene.

Det er interessant å se hvordan en utekontakt ved navn Jamal E. Diriye forklarer årsakene til disse utenlandsturene:

annonse

– For mange innvandrerforeldre som har en annen bakgrunn og utdannelse, tar det tid å ta til seg alt nytt i Norge mens barna sklir inn i storsamfunnet.

Og videre forklarer han utfordringen slik:

– Foreldrene vil være trygge på at barna kan relatere seg til dem, og at de er trygge på sin somaliske kultur. Noen foreldre, særlig de som er nye i Norge, vil ha strengere restriksjoner. Og hvis barna da får problemer, blir bekymringene enda større. Hhadde de kjent det norske systemet godt nok, hadde de brukt de mulighetene som finnes her.

Vi får også noen betraktninger fra rektor Halvor Holm i siste del av reportasjen. Han balanserer saken på følgende måte:

annonse

– At en ungdom må være tre måneder hos bestemor i Somalia, er ingen katastrofe. Det kan være bra for elever som lurer på hvem de er. En slik reise kan styrke deres norsksomaliske identitet.

Her stiller Aftenposten et kritisk spørsmål:

– Mener du det er greit for skoleelever å være tre måneder i Somalia?

Rektoren svarer:

– Det er ikke bra å miste skolegang. For noen kan imidlertid et kort opphold i hjemlandet være bra. Å treffe familiemedlemmer som er igjen i hjemlandet, kan være av stor betydning for ungdommens identitet og kan øke motivasjonen for å bruke de mulighetene som finnes her i Norge.

annonse

Til slutt supplerer han med å ramse opp de helt åpenbare problematiske sidene ved ikke å fullføre deler av skolegangen, og mener at skolen er ”tydelig på å gi beskjed til de som vurderer å sende bort barna: Det er en dårlig løsning.”

Det skuffer meg at Aftenposten ikke bruker denne reportasjen til å stille flere kritiske oppfølgingsspørsmål. Ser for eksempel skolen problematiske sider ved å holde egne foreldremøter for en gruppe på et annet språk enn det vi snakker i landet? Sjekker de hvem som møter der, og har de indikasjoner på at denne praksisen gjør at problemene med utenlandsopphold blir mindre? Eller er det den vanlige norske godviljen som spiller inn, at slike tiltak MÅ fungere? Jeg mener ikke at vi ikke skal tilrettelegge for mennesker som ønsker å fungere i det norske samfunnet, men den absolutt beste måten å integrere seg på, er jo å delta på fellesarenaer sammen med andre som snakker norsk. For det må da være en selvfølge at mennesker som flytter til et nytt land, ønsker å lære seg språket som brukes der?

Jeg savner også flere oppfølgingsspørsmål til rektor Halvor Holm. Hva mener han med relativiseringen (det kan vanskelig tolkes som annet enn nettopp det) av utenlandsturer på tre måneder i skoletiden? Altså, hva mener han med at det ”kan styrke deres norsksomaliske identitet”? Finnes det erfaring innen skoleverket som tilsier at elever som er borte deler av skoleåret, fungerer bedre i skolen og samfunnet etterpå? Det høres underlig ut. Han sier at denne styrkede identiteten kan ”øke motivasjonen for å bruke mulighetene som finnes i Norge.” Hva mener han med dette? Hvilke muligheter er det disse elevene får en økt motivasjon til å bruke? Jeg synes hele reportasjen bærer preg av en naiv rektor, en naiv skole og naive journalister.

Til slutt kan det være fristende å nevne at enkelte innvandringsgrupper ser ut til å ha god forståelse for de deler av det norske systemet som handler om velferd, helse og trygd. Kanskje det burde kreves en større egeninnsats fra disse foreldrene når det gjelder viktige områder som skole også?

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826

Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon