Unknown Soldier
Finsk drama/krigsfilm
Originaltittel Tuntematon sotilas
Skuespillere: Alina Tomnikov, Eero Aho, Johannes Holopainen
Regi: Aku Louhimies
Manus: Aku Louhimies, Jari Olavi Rantala
Språk finsk
Lengde 2 tim 15 min.
Aldersgrense: 15 år
Karakter: 4
(Se også forfatterens anmeldelse av “Darkest Hour”, “Per Fugelli – siste resept“ og «The Post»)
De som har sett traileren til tidenes mest påkostede finske film, Unknown Soldier, forventer kanskje en nonstop actionfilm, men her er også en hel del drama. Dessverre halter den litt i blant.
Det er ikke hvert år – eller tiår – vi får en kinofilm om fortsettelseskrigen fra juni 1941 til september 1944. Krigen var «oppfølgeren» til Vinterkrigen november 1939 til mars 1940, som ble en pyrrhosseier for Den røde arme. Femten måneder senere går seierssikre finske tropper inn i det enorme Russland, samtidig som Nazi-Tyskland invaderer Sovjetunionen i den storslåtte Operasjon Barbarossa. Finnenes mål var å ta tilbake Det karelske neset, som Stalin hadde annekterte under Vinterkrigen.
Regissør Aku Louhimies får frem flere aspekt ved dette frontavsnittet. Selv om finnene er alliert med Tyskland, fremviser de ikke den arrogante holdningen som nazistene hadde på Østfronten. En finsk infanterist kurtiserer en russisk devotsjka uten at det blir slått ned på. Man kommer selvsagt ikke utenom Finlands store helt, Carl Gustaf Mannerheim, i et slikt epos, enten soldatene utbringer en skål til feltmarskalken på hans 75 årsdag eller at klipp fra en filmavis viser Mannerheim i hyggelig dialog med Hitler. Denne alliansen kunne for øvrig vært bedre forklart i filmen.
Handlingen følger et mitraljøsekompani, som består av både naive tenåringsgutter og veteraner fra Vinterkrigen. Personskildringene er troverdige. Spesielt har jeg sansen for den modige, temperamentsfulle småbrukeren Rokka (Aho). En ekte kriger, som plaffer ned fiender i hopetall, ofrer liv og lemmer for medsoldater og skjeller ut inkompetente offiserer. Kanskje skal han symbolisere den finske livskraften Sisu? Her er også en porsjon humor. Man må flire av skyttergravssoldaten som er mer opptatt av å hoste opp fargerike gloser for å skjelle ut russiske soldater på andre siden enn å skyte på dem. Mens andre regigrep er mer velbrukte, som den falne soldaten som får flashback av sin vakre kone hjemme like før han dør. En kuriøs observasjon er en soldat som bærer pil og bue. Blant finnene var det mange originaler med høy kampmoral, men ikke nødvendigvis alle passet inn i en militærorganisasjon.
Fotografi av idylliske finske furuskoger og elver er flott, og står naturligvis i kontrast til de grufulle krigshandlingene. Faktisk er versjonen for det internasjonale markedet klippet med hele tre kvarter. Klippingen føles ikke alltid riktig. Første halvdel er for episodisk og det tar for lang tid før filmen kommer skikkelig i gang. Iblant mangler den litt driv, spesielt scenene fra stillingskrig, men det tar seg kraftig opp på slutten. Å vise den militære fremrykking på kart er kanskje nødvendig for et internasjonalt publikum, men det er også litt traust og stykker opp handlingen.
I likhet med tyske antikrigfilmer som Das Boot (1981) og Stalingrad (1993) får også denne frem den ekstreme påkjenningen som langvarig krigføring har på unge, sterke menn.