Det er jevnlige misforståelser om pressestøtten i Resetts kommentarfelt. Her skal jeg forsøke å gi en så riktig oppsummering av fakta som mulig. Jeg tar ikke stilling til hvordan pressestøtten beregnes, hvor stor den bør være, og hvem som får og ikke får. Men min prinsipielle holdning som liberalist er at den bør avskaffes i sin helhet.
Pressestøtten ble innført under Borten-regjeringen i 1969. Høyre var eneste parti som stemte imot. Samtidig ble det også innført momsfritak for aviser. Det hadde bøker og tidsskrifter allerede. Slagordet om «ingen avgift på det trykte ord» slo godt an hos politikerne den gang. Det er momsfritaket som kalles indirekte pressestøtte. Det er ikke mulig å beregne hva dette fritaket betyr i kroner for den enkelte papiravis. Det er flere faktorer som avgjør det, og som er innbyrdes avhengige. Det er også slik at dersom en avis må betale moms på det den selger, så har den også rett til å få tilbakebetalt moms på det den kjøper.
Det er den direkte pressestøtten som betyr noe i kroner, og som derfor kan problematiseres. Dette er økonomisk støtte utbetalt til hver enkelt avis som omfattes av den, som et produksjonstilskudd. Hensikten i starten var å hjelpe både lokalaviser, nisjeaviser og det man kalte «nummer2-avisene» i hvert nedslagsfelt rundt omkring i landet, for at de kunne overleve i konkurranse med de store avisene, enten disse var riksdekkende eller regionale. Mediebildet så dog helt annerledes ut den gang enn nå. «Partipressen» er forsvunnet, eierforholdene er endret og aviser er nedlagt og tilkommet. Stortinget ønsket at det skulle være et mediemangfold med ulike oppfatninger, i samme nedslagsfelt. Dette mangfoldet skulle altså ikke gjelde for den enkelte avis, bare for den samlede pressen som sådan. Det har forøvrig aldri vært pålagt den enkelte avis noen plikt eller ansvar for mangfold og ulike meninger. Det som står i pressens egen Vær-Varsom-plakat om at ulike oppfatninger skal komme til uttrykk, gjelder den samlede pressen, ikke det enkelte organ. Det er Norsk Presseforbund som skal passe på denne helheten. Det skjer dog ikke. Heller ikke den enkelte avis har noen formålsparagraf eller motto om å være objektive eller nøytrale. Aviser er privateide bedrifter i et konkurranseutsatt marked, og har egne meninger.
Pressestøtten skulle altså opprinnelig gå til svake aviser som var utsatt i sin region, og som kunne representere en motsats til de store som ble lest i samme region. Det var aldri hensikten at de store region-og riksdekkende aviser (mainstream-media = MSM) skulle få direkte pressestøtte. Det har de heller ikke i dag. De trenger det ikke, og de har ikke bedt om det. De har indirekte støttet et utvalgsforslag om redusert arbeidsgiveravgift for noen år, men har ikke selv tatt initiativ til noen form for støtte.
Høyre er lunkne til pressestøtte, mens FrP er motstander på prinsipielt grunnlag. Disse har massiv motstand på Stortinget. En meningsmåling fra 2017 viser at bare 14 % av folket er negative til pressestøtte. EUs overvåkingsorgan ESA har godkjent den norske pressestøtten.
Direkte pressestøtte ble i alle år bare gitt til papiraviser, ikke til nettaviser eller digitale utgaver. I fjor ble det åpnet for at også nettaviser kan søke om pressestøtte, forutsatt at den har betalingsmur. Da blir den såkalt plattformnøytral, som er en forutsetning fra ESA.
Pressestøtten utgjorde i 2017 ca. 313 millioner. Disse får mest:
Klassekampen 40 mill., Vårt Land 39 mill., Dagsavisen 35 mill., Bergensavisen 28 mill., Nationen 22 mill., Dagen 16 mill., og Rogalands Avis 7 mill. Resten fordeles på ca. 150 lokalaviser over hele landet. Se hele listen her.