Illustrasjonsbilde av EU-flagget. REUTERS/Jon Nazca

I Norge er vi så heldig å ha viktige ressurser. Den viktigste er vel nordmenn, gjennom generasjoner har våre forfedre forvaltet våre verdier, og mange har betalt en høy pris.

Norge hadde en storhetstid i perioden 1217-1319. Så ble nasjonen rammet tre ulykker. Den første var at vi ble underlagt Danmark (unionen). Den andre ulykken var hanseatene, og den tredje ulykken var pest, som mer eller mindre herjet landet frem til 1654.

Det var nasjonal oppvåkning på 1800-tallet, som endte med løsrivelse fra Sverige i 1905.
Folket jublet og sammen bygget våre forfedre velferdsstaten. Det er få land som kan skilte med en så rettferdig modell, hvor vi alle bidrar og høster av godene, når tiden er inne for det.

Selvstendigheten skulle vare i 87 år, og jeg vet ikke hva våre besteforeldre og oldeforeldre ville tenkt, men det er kanskje like greit at de slapp å oppleve dette.

EU hadde lenge siklet etter vår fisk, kraft og annet, og i kulissene ble det arbeidet for en europeisk union. Det ble etterhvert bestemt at vi på nytt skulle ha en folkeavstemning om norsk medlemsskap.

Norge var så viktig for EU at Brundtland-regjeringen fikk til en avtale med Tyskland, som var og er lokomotivet i unionen. Avtalen var ikke kjent for det norske folket, men Norge kunne komme inn i EU-familien et halvt år over fristen, på visse betingelser.

Det var et krav fra Tyskland at Norge skulle være med å anerkjenne Kroatia (tror det var i februar i 1992), man skulle inngå et økonomisk samarbeid (EØS) og undertegne en avtale om medlemskap i EU.

På et møte i Stortinget i februar 1992, ble jeg orientert av nestleder i utenrikskomiteen om avtalen Norge hadde inngått og at man kunne komme inn i EU-varmen seks måneder på overtid.

Det vil si at da Norge undertegnet avtalen om medlemsskap med EU 24. juni 1994 på Korfu om medlemskap i EU, var dette med forbehold om folkeavstemningen, som skulle avholdes 28. november 1994. Det var ikke noe galt i dette.

Jeg vil presisere at Norge har aldri vært medlem av EU, men norske politikere lurte det norske folk.

Samtidig som man hadde opplyst at man skulle følge de demokratiske prinsipper og avholde en folkeavstemning, så inngikk et klart flertall på Stortinget en avtale med EU (EØS-avtalen).
Selv om det ikke er et medlemskap, så er det avtale som påførte Norge alvorlige forpliktelser og som avga suverenitet. Dette var et dobbeltspill og stod i kontrast til den liksom-demokratiske prosessen, ved at Stortinget med vilje hoppet bukk over en folkeavstemning knyttet til EØS, som gjør Norge til et «EU-light»-medlem.

Jeg leser stadig at noen hevder at EØS ble sneket inn etter «Ja-sidens» tap ved EU-valget den 28. november 1994. Dette er fullstendig feil.

EØS-avtalen ble forhandlet frem i 1990–91 og undertegnet i mai 1992. Den ble godkjent av Stortinget høsten 1992 og trådte i kraft 1. januar 1994.

Det at man gikk for en slik avtale, som er mer enn et økonomisk samarbeid, ga man vekk deler av Norges suverenitet. Det er noen brikker som må på plass før EU har nådd endelige mål og det er bl.a. at Norge blir en del av ACER.

For den som fremdeles mener at EØS ble sneket inn etter EU avstemmingen, kan jeg fortelle at Stortinget plenumsbehandlet Stortingsproposisjon nr. 100 og at dette pågikk over to dager i oktober, med en samlet taletid på syv timer og ti minutter.

Avtalen ble, fordi den innebar suverenitetsavståelse, behandlet etter Grunnlovens § 93. Det nødvendige 3/4 flertall var aldri truet, og avtalen ble til slutt vedtatt med 135 mot 30 stemmer.

Nøkkelpartiet i denne sammenheng var KrF, som var motstander av fullt medlemskap men tilhenger av en EØS-avtale. De to nei-partiene, SP og SV, kontrollerte til sammen 28 stemmer. I tillegg stemte to representanter fra AP, tre fra KrF og to fra FrP mot avtalen. Et nei ville krevd 42 stemmer.

Med EØS avtalen på plass, som var «Ja-sidens» juksekort og etter at selve EU-avstemningen ble et nederlag, kunne de stille fortsette sitt arbeid med å skrittvis få Norge inn i EU via de mange EU-direktiver og annet.

«Nei-siden» vant folkeavstemningen, men folket ble dolket i ryggen og demokratiet tapte til slutt.

Jeg håper mange har lest dette og forstår hvordan det hele henger sammen.

Ettersom energi er den største indrefilen i Norge, ble det rett etter EU avstemningen 28. november 1994 i gang satt arbeid med å få tilgang til det norske kraftmarkedet og på sikt få stor innflytelse over norsk kraft.

Allerede i 1998-1999 kom den første stortingmeldingen, som var begynnelsen på AMS.
Det er all grunn til å tro at dette arbeidet ble startet i 1996 eller tidligere.

Norske politikere burde skamme seg at de avga norsk suverenitet allerede i oktober 1992, altså 25 måneder før folkeavstemningen om norsk EU medlemskap.