Det er morsomt å vinne, og det er morsomt å være best. Og det er vel langt fra politisk korrekt, men jeg drister meg til å reise spørsmål ved tabuemnet norsk idrettsprestasjoner, norsk idrettspolitikk og om det vi driver med er fair play.
Nå har jeg sittet klistret til OL-skjermen i flere timer de siste fjorten dagene. Etter dagens dose med tidenes norske medaljehøst spurter jeg høymotivert ut i skiløypa. Jeg lar meg velvillig lure av meg selv til å tro at jeg går femmila for Norge. Men særlig på de lange øktene sniker det seg inn vonde tanker.
Er det virkelig sant at utholdenhetsutøverne våre hadde med seg 6000 astmadoser, og det bare til de helt friske utøverne? Og at utøvere med påvist astma har sine doser i tillegg til disse. Hva er egentlig omfanget av bruken av astmamedisin blant de norske idrettsutøverne?
Alle som har drevet med idrett vet at astmaspray er prestasjonsfremmende. Og de fleste av oss mener vel at dersom du er så syk at du må ha medisin, så bør du holde deg hjemme. Er du løper og får vondt i et kne, må du slutte å løpe. Det er ingen menneskerett å drive med idrett på toppnivå.
Bruken av astmamedisin i utholdenhetsidretter er kanskje ikke i strid med det gjeldende dopingregelverket, men her må det være en gråsone og det er i alle fall ikke ’fair play’.
Skiforbundet eller Olympiatoppen bør redegjøre for omfanget og bruken av astmamedisin for de 114 norske utøverne de 14 dagene under OL. Er dette bare ’fake news’ eller er det alle medaljenes bakside?
(Se mer av forfatteren på nettstedet Alternativt forum.)